Redigerer Første verdenskrig (avsnitt)

=== Skuddene i Sarajevo og julikrisen ===
{{Utdypende|Skuddene i Sarajevo|Julikrisen}}
[[File:World War 1.gif|thumb|Kartskisse som viser når ulike land ble dratt med i første verdenskrig, sentralmaktene i gult, ententemaktene i grønt.]]
Striden mellom [[Serbia]] og Østerrike-Ungarn tilspisset seg da Østerrike-Ungarn formelt annekterte [[Bosnia-Hercegovina]] i 1908. Dette var et område Østerrike-Ungarn hadde okkupert siden 1878, da de erobret det fra [[Det osmanske rike]].<ref name="ChristopherClark33-34">Clark 2012, s. 33-34</ref> Mange av innbyggerne var serbere, men samlet var [[bosnjaker]] (stort sett bosniere med muslimsk bakgrunn) og kroater i flertall.<ref>I 1878 var det 43 % serbere, 33 % bosnjaker og om lag 20 % kroater, Clark 2012, s. 25</ref> Serbia ønsket å innlemme Bosnia-Hercegovina i en større sør-slavisk stat.<ref>Strachan 2001, s. 42</ref>

Konfliktnivået var dermed allerede høyt da den østerrikske tronfølgeren [[Franz Ferdinand av Østerrike-Este|Franz Ferdinand]] og hans kone [[Sophie Chotek|Sophie]] besøkte [[Sarajevo]], hovedstaden i Bosnia, den 28. juni 1914. Der ble begge myrdet i et politisk [[attentat]],<ref name="ChristopherClark374-375">Clark 2012, s. 374-375</ref> av den unge bosniske serberen [[Gavrilo Princip]].<ref>Keegan 1998, s. 48-50</ref> Attentatet gikk over i historien under navnet «Skuddene i Sarajevo».

{{Sitat|Vi var dømt til å dø. Vi kunne selv velge hvordan vi skulle dø, og vi valgte den verste måten.|Utenriksminister [[Ottokar Czernin]] om Østerrike-Ungarns undergang<ref>[http://www.gutenberg.org/files/18160/18160-h/18160-h.htm ''I verdenskrigen''], s. 33, av Ottokar Czernin</ref>}}

{{Tekstboks
|overskrift=«Den blanke sjekken»
|Tysklands ubegrensede støtte til Østerrike-Ungarn i begynnelsen av juli 1914 (omtalt som en blank [[sjekk]], altså et verdipapir hvor verdien ikke er angitt) bidro til at krisen endte med krig, og er siden sterkt debattert blant historikere. Noen mener at det var et forsøk på å utvide en lokal konflikt til en europeisk storkrig, mens andre mener at det var et forsøk på å begrense konflikten. De fleste historikere anser at «den blanke sjekken» var en seier for de kreftene i Wien som ønsket krig mot Serbia.<ref>[https://encyclopedia.1914-1918-online.net/article/germanys_blank_cheque_to_austria-hungary «Germany's Blank Cheque to Austria-Hungary»], fra International Encyclopedia of the First World War</ref>|align=right}}

Begivenhetene som fulgte er kjent som «[[julikrisen]]». I Tyskland erklærte kansler [[Theobald von Bethmann Hollweg]] at de ville støtte Østerrike-Ungarn militært hvis Russland blandet seg inn (i ettertid kjent som «den blanke sjekken»). Østerrike-Ungarn trodde derfor at Russland ville forholde seg nøytralt,<ref>Clark 2012, s. 415</ref> og Bethmann Hollweg anså innledningsvis at krisen kunne begrenses til Balkan.<ref>Strachan 2001, s. 99</ref> Den 23. juli 1914 stilte Østerrike-Ungarn et [[Julikrisen|ultimatum på ti punkter]] overfor Serbia med frist på 48 timer.<ref>Clark 2012, s. 457-459</ref><ref group="note">Ultimatumet fra Østerrike-Ungarn krevde at Serbia formelt og offentlig skulle fordømme den «skadelige propagandaen» mot Østerrike-Ungarn, hvis endelige mål, ble det hevdet, var å «fjerne fra monarkiet områder som tilhørte det». Videre skulle Beograd «med alle mål undertrykke denne kriminelle terroristpropagandaen». I tillegg skulle den serbiske regjeringen gjøre følgende:

# Undertrykke alle publikasjoner som «oppfordret til hat og forakt mot Østerrike-Ungarns monarki», og er «rettet mot dets territoriale integritet».
# Oppløse den serbiske nasjonalistorganisasjonen ''Narodna Odbrana'' (''Folkets forsvarere'') og alle andre slike organisasjoner i Serbia.
# Uten opphold fjerne fra skolebøker og offentlige dokumenter all «propaganda mot Østerrike-Ungarn».
# Fjerne fra serbias militære og sivile administrasjon alle offiserer og funksjonærer hvis navn Østerrike-Ungarns regjering oppgir.
# Motta «representanter for Østerrike-Ungarns regjering» for å «undertrykke undergravende elementer».
# Stille for retten alle hjelpere ved attentatet på erkehertugen og la «Østerrike-Ungarns representanter» (politifolk) ta del i etterforskningen.
# Arrestere major Vojislav Tankosić og tjenestemann Milan Ciganović som ble nevnt som medhjelpere i planleggingen av attentatet.
# Avslutte de serbiske myndighetenes samarbeid i «smuglingen av våpen og eksplosiver over grensen», avskjedige og straffe tjenestemennene i grensevakten i [[Šabac]] og Loznica, «skyldige i ha assistert gjerningsmennene i forbrytelsen i Sarajevo».
# Avgi «forklaring» til Østerrike-Ungarns regjering vedrørende «serbiske tjenestemenn», som i intervjuer har uttrykt seg «fiendtlig til Østerrike-Ungarns regjering».
# «Uten opphold» underrette Østerrike-Ungarns regjering om gjennomføringen av tiltakene angitt i ultimatumet.

I avslutningen av dokumentet forventet Østerrike-Ungarns regjering et svar fra Serbias regjering senest klokken 17, 25. juli 1914. Et tillegg til hovedteksten nevnte ulike detaljer fra «etterforskningen av forbrytelsen gjennomført av domstolen i Sarajevo, mot Gavrilo Princip og hans kamerater, med grunnlag i attentatet», som ble oppgitt å skulle skyld, og bistand til konspiratørene fra ulike serbiske tjenestemenn.</ref> Hvis ikke Serbia sørget for å slå ned på anti-østerrikske og [[Nasjonalisme|nasjonalistiske]] strømninger, ville østerrikerne gå inn militært i Serbia. Serbia sendte 24. juli en appell til [[tsar]] [[Nikolaj II av Russland|Nikolaj II]], og ba om hjelp da de anså kravene som nedverdigende og tidsfristen for kort. Tsaren svarte at ultimatumet var ydmykende for Serbia, og at Østerrike-Ungarn fremprovoserte en krig. Den 26. juli startet Russland [[mobilisering]]en, selv om den offisielle mobiliseringsordren ikke ble gitt før 30. juli.<ref>Keegan 1998, s. 51–58</ref>

Storbritannia ønsket i det lengste å løse krisen [[diplomati]]sk, og inviterte 26. juli Tyskland og Frankrike til å diskutere situasjonen. Tyskland avslo, og presset Østerrike-Ungarn med at invasjonen måtte komme raskt. Samtidig kom de første svake hentydningene fra Storbritannia om at de ville støtte Frankrike hvis Tyskland angrep. Den 25. juli brøt Østerrike-Ungarn samtalene med Serbia, og 28. juli kom krigserklæringen i form av et [[telegram]]. Da Tyskland 1. august 1914 kom med sin krigserklæring mot Russland, betydde dette i praksis også en krigserklæring mot Frankrike (de to land var i allianse).<ref>Keegan 1998, s. 67-68</ref> Lederne for de to alliansene fryktet at krig ikke ville bli akseptert av arbeiderklassen. Deler av sosialistbevegelsen mente det samme, men under trusselen av det de fleste oppfattet som forsvarskrig, forble sosialistene og arbeiderne lojale mot sine ulike land, og organisasjonen [[den andre internasjonalen]] ble splittet.<ref>Strachan 2001, s. 110–113</ref>

Da Storbritannia 4. august erklærte krig, var den direkte årsak at Tyskland invaderte [[Belgia]] som et ledd i invasjonen av Frankrike. Storbritannia hadde i [[Londontraktaten av 1839]] garantert for Belgias uavhengighet. En underliggende viktigere grunn var tysk kontroll over det kontinentale Europa, om Frankrike led nederlag,<ref group="note">«The vital point was not the invasion, but that Germany was the invader, and the British government and much of the public saw German domination of Western Europe as dangerous», oversettelse: «Det sentrale var ikke invasjonen, men at Tyskland sto bak, og den britiske regjeringen og mange av publikum så tysk dominans over Vest-Europa som farlig.». Se Stevenson 2012, s. 33</ref> det ville ledet til at Storbritannias rivalisering med Russland og Frankrike om kolonier hadde fortsatt, og at landet måtte alliert seg med Tyskland.<ref>Strachan 2001, s. 94–95</ref><ref group="note">«By Allying with France, Britain was better able to manage its own relationship with Germany, and to give itself the sort of continental military clout which its diminutive army could not. Even more important was the link with Russia: Russia's membership of the Entente committed it to rivalry with Germany, gave its policy a European twist, and so relieved the British of the challenge of its main rival in Central Asia. If Britain had failed to support France and Russia in 1914, its links with them would have been forfeit, and the reopening and deepening of those old and more traditional rivalries would have driven Britain into the only alternative, an Anglo-German alliance. For all Asquith's hope, isolation from Europe was no longer possible, not least because of its imperial consequences.» Se Strachan 2001, s. 94-95</ref> Av landene i de to alliansegruppene var det bare Italia som i første omgang holdt seg utenfor krigen.<ref>Evans 2004, s. 12</ref><ref>Martel 2003, s. xii ff</ref><ref>Keegan 1998, s. 59–70</ref> Ved krigens utbrudd hadde sentralmaktene (Tyskland og Østerrike-Ungarn) 136 [[Divisjon (forband)|divisjoner]], mot ententens (Russland, Frankrike og Storbritannia) 182 divisjoner.<ref>Strachan 2001, s. 176</ref>

<gallery class="center">
Groupés pour la Victoire, 1914.jpg|Fransk propagandaplakat fra 1914
Daddy, what did You do in the Great War?.jpg|Britisk propagandaplakat som spiller på menns ære for å få rekrutter
Max Frey - Und wenn die Welt voll Teufel wär, 1914.jpg|Tysk propagandaplakat fra 1914
The Empire Needs Men WWI.jpg|Imperiet må stille opp - britisk rekrutteringsplakat
Dreschplatz.JPG|Østerriksk propagandaplakat fra 1914
Revanche Carte Postale.jpg|Fransk propagandaplakat fra 1914
The Scrap of Paper - Enlist Today.jpg|Britisk propagandaplakat hvor Londontraktaten er tema
</gallery>