Redigerer Englands historie (avsnitt)

=== Vikingene og framveksten av Wessex ===
[[Fil:Alfred king of Wessex London 880.jpg|thumb|upright|Mynt preget av kong Alfred, som var konge av Wessex og London, fra 880 (basert på et romersk forbilde). Den viser kongen med kongelige bånd sett i profil og teksten ''ÆLFRED REX'', «Kong Ælfred».]]
{{Utdypende artikkel|Danelagen|vikingtiden|Alfred den store}}
De første nedtegnelser om angrep fra [[viking]]er er fra [[793]] ved klosteret [[Lindisfarne]] i det nordlige England, bevitnet i ''[[Den angelsaksiske krønike]]''. [[Norrøn]]e bosetninger var allerede godt etablert på De britiske øyer i [[Orknøyene]] og [[Shetland]], og før Lindisfarne fant det sannsynligvis sted både angrep og fredelig handel fra norrøne sjøfarere (hovedsakelig fra [[Danmark]] og [[Norge]]) som ikke ble nedtegnet. I tiden fram til midten av 800-tallet fulgte stadig hyppige plyndringstokt fra vikingene.<ref name="Downham08s341">[[#Downham08|Downham, s. 341]]</ref>

I 865/66 ankom en stor hær, sannsynligvis fra Danmark, som er blitt kjent som [[den store hedenske hær]]. På kort tid klarte denne hæren å få kontroll over det meste av dagens England: York ble erobret i 867, og de norrøne fikk med det kontroll over Northumbria, [[Kongedømmet East Anglia|East Anglia]] ble erobret i 869 og mesteparten av Mercia i 873.<ref name="Downham08s341"/> I alle disse kongedømmene fortsatte angelsaksiske konger å regjere, men nå som lydkonger under de norrøne. I [[878]] hadde de norrøne for en periode kontroll over det meste av eneste gjenværende selvstendige kongedømmet [[Wessex]], men [[Alfred av England|Alfred den store]]s seier ved [[Slaget ved Ethandun|Ethandun]] i [[878]] stanset den videre norrøne ekspansjonen i England.

Erobringen av Northumbria, det nordvestlige Mercia og East Anglia av danene førte til utstrakt dansk bosetning i disse områdene. Det var hovedsakelig nordmenn som slo seg ned langs kysten mot Irskesjøen, men for angelsaksere var det liten forskjell mellom daner og nordmenn, og mange av de norrøne var også født på De britiske øyer. Tidlig på [[10. århundre|900-tallet]] hadde norske herskere tatt over det danske kongedømmet i [[York]], eller [[Jorvik]] som de norrøne kalte det. De norrøne bosetningene hadde stor nok innvirkning til å etterlate seg betydelige spor i [[engelsk|det engelsk språket]]; mange vesentlige ord i dagens moderne engelsk er avledet fra norrønt, selv om brorparten av dagens engelsk naturlig nok er av angelsaksisk opprinnelse. Tilsvarende er mange stedsnavn i områder med dansk og norsk bosetning av norrøn opprinnelse, eksempelvis alle stedsnavn som slutter på «-by».<ref>''[http://www.ordnancesurvey.co.uk/oswebsite/freefun/didyouknow/placenames/scandinavianintro.html Introduction to Scandinavian origins of place names in Britain] {{Wayback|url=http://www.ordnancesurvey.co.uk/oswebsite/freefun/didyouknow/placenames/scandinavianintro.html |date=20081204113234 }}'', Ordnance Survey.</ref><ref>''[http://socyberty.com/society/the-meaning-of-scandinavian-placenames-in-britain/ The Meaning of Scandinavian Placenames in Britain] {{Wayback|url=http://socyberty.com/society/the-meaning-of-scandinavian-placenames-in-britain/ |date=20100131170204 }}'', Socyberty.</ref>

Ved slutten av Alfreds styre i 899 var han den eneste gjenværende angelsaksiske konge som var selvstendig fra danskene, og deler av Mercia var i praksis blitt en besittelse av Wessex, styrt av hans svigersønn, [[ealdorman]] [[Æthelred, ealdorman av Mercia|Æthelred av Mercia]]. Cornwall (Kernow) var underlagt vestsaksisk dominans, og de walisiske kongedømmene anerkjente Alfred som sin overherre (men opprettholdt sin uavhengighet).