Redigerer Emma Goldman (avsnitt)

===  Homestead-streiken ===
[[File:Henry Clay Frick.jpg|thumb|upright|left|Goldman og Berkman mente at et gjengjeldelsesdrap på Carnegie Steel Company dirketør [[Henry Clay Frick]] (''bildet'') ville «slå frykt inn i sjelen til hans klasse» og «føre anarkismens lære ut i verden».<ref>Sitert i Wexler (1984), s. 63.</ref>]]

Berkman og Goldman kom sammen til Homestead-streiken. I juni 1892 ble et stålverk i [[Homestead (Pennsylvania)|Homestead]] i [[Pennsylvania]], eid av [[Andrew Carnegie]], i fokus for nasjonal oppmerksomhet da samtalene mellom selskapet [[Carnegie Steel Company]] og fagforeningen Amalgamated Association of Iron and Steel Workers (AA) brøt sammen. Fabrikkens leder var[[ Henry Clay Frick]], en voldsom motstander av fagforeninger. Da en siste runde med samtaler mislyktes i slutten av juni, stengte ledelsen anlegget og stengte arbeiderne ute. De gikk umiddelbart ut i [[streik]]. Streikebrytere ble brakt inn og selskapet hyret inn [[Pinkerton National Detective Agency|Pinkerton-vakter]] for å beskytte dem. Den 6. juli brøt det ut et slagsmål mellom 300 Pinkerton-vakter og en mengde væpnede fagforeningsarbeidere. I løpet av den tolv timer lange skuddvekslingen ble syv vakter og ni streikende drept.<ref>Wexler (1984), s. 61–62.</ref>

Da et flertall av nasjonens aviser uttrykte støtte til de streikende, bestemte Goldman og Berkman seg for å myrde Frick, en handling de forventet ville inspirere arbeiderne til å gjøre opprør mot det [[Kapitalisme|kapitalistiske systemet]]. Berkman valgte å utføre attentatet og beordret Goldman til å bli igjen for å forklare motivene hans etter at han gikk i fengsel. Han ville være ansvarlig for «handlingen»; hun av tilhørende [[propaganda]].<ref>Wexler (1984), s. 63–65.</ref> Berkman dro til Pittsburgh på vei til Homestead, hvor han planla å skyte Frick.<ref name="Wexler_65"> Wexler (1984), s. 65.</ref>

Goldman bestemte seg i mellomtiden for å hjelpe til med å finansiere ordningen gjennom, av alle ting, [[prostitusjon]]. Hun husket den litterære figuren til Sonya i [[Fjodor Dostojevskij]]s roman ''[[Forbrytelse og straff]]'' (1865), og tenkte: «Hun hadde blitt en prostituert for å forsørge sine små brødre og søstre... Sensitive Sonya kunne selge kroppen sin; hvorfor ikke jeg?»<ref name="Goldman_91"> Goldman (1970a), s. 91.</ref> På gaten kom Goldman i kontakt med en mann som tok henne med inn i en salong, kjøpte henne en øl, ga henne ti dollar, informerte henne deretter om at hun ikke hadde «evnen», og ba henne slutte i virksomheten. Hun var «for overrasket til å kunne snakke».<ref name="Goldman_91"/> Hun skrev til søsteren Helena og hevdet at hun var syk, og ba henne om femten dollar.<ref> Drinnon (1961), s. 45.</ref>

Den 23. juli fikk Berkman tilgang til Fricks kontor mens han bar en skjult pistol; han skjøt Frick tre ganger, og stakk ham i beinet. En gruppe arbeidere – langt fra å slutte seg til hans attentat – slo Berkman bevisstløs, og han ble båret bort av politiet.<ref> Chalberg (1991); Falk (1984), s. 25; Wexler (1984), s. 65.</ref> Berkman ble dømt for drapsforsøk<ref> [https://www.nytimes.com/1919/11/26/archives/alexander-berkman-the-anarchist-to-be-deported-case-of-emma-goldman.html «Alexander Berkman, the Anarchist, to Be Deported; Case of Emma Goldman Now Up for Decision»], ''The New York Times''. 26. november 1919.</ref> og dømt til 22 års fengsel.<ref> Goldman (1970a), s. 106.</ref> Goldman led under det lange fravær fra sin venn.<ref name="Wexler_65"/>

Overbevist om at Goldman var involvert i handlingen, raidet politiet leiligheten hennes. Selv om de ikke fant noen bevis, presset de utleieren hennes til å kaste henne ut. Videre hadde attentatet ikke klart å vekke massene: både arbeidere og anarkister fordømte Berkmans handling. Johann Most, deres tidligere mentor, fordømte Berkman og attentatforsøket. Rasende over disse angrepene tok Goldman med seg en lekehestepisk til en offentlig forelesning og krevde på scenen at Most skulle forklare sviket hans. Han avviste henne, hvorpå hun slo ham med pisken, brakk den over kneet og kastet bitene mot ham.<ref> Wexler (1984), s. 65–66.</ref><ref> Goldman (1970a), s. 105.</ref> Hun angret senere på overfallet, og betrodde til en venn: «I en alder av tjuetre, kan man ikke resonnere.»<ref> Sitert i Wexler (1984), s. 66.</ref>