Redigerer Elbåt (avsnitt)

=== Eksperimentene ===
[[File:Test of a trolleyboat named after Frank W. Hawley on the Erie Canal in the US in 1893.jpg|thumb|«Frank W. Hawley» under test på [[Eriekanalen|Erie Canal]], 1893.]]
[[File:Elektrische Kettenschifffahrt am Bourgogne-Kanal.png|thumb|Tegning av elektrisk kjettingsdrevet båt, 1902.]]
Det hadde alltid vært eksperimenter med forskjellige drivsystemer og forskjellige ideer om hvordan å skape en motorbåt med elektrisitet som ikke trenges å komme fra gjenladningsbatterier. Den dype fascinasjonen bak bruk av elektrisitet som kunne sørge for konstante ytelsesegenskaper hadde lokket mange oppfinnere og konstruktører til å prøve seg gjennom tiårene fram til 2020. Oftest var det ikke oppnådde meget, ettersom brukspotensialet enten var for liten eller uoppnåelig uten tidsforbruk og teknologisk avansement. Men det gav opphavet for en rekke fascinerende sjøfarkoster, spesielt de solcelledrevne båtene som forbli en futuristisk kuriositet.

Først ut er de kabelelektriske båtene for lastefrakt og fergeoppdrag som har sin begynnelse i etableringen av overhengende kontaktledninger som er strømførende, i kjøringsretningen fram og tilbake, for både [[trolleybuss]]en og [[trikk]]en i 1880-tallet. Den første kabel-elektriske båten i historien var «Frank W. Hawley» som var ombygd fra den tidlige dampbåten «Ceres» av selskapet Cataract General Electric Company i Niagara Falls, hvor direktøren lånte sitt navn til båten. 19. november 1893 åpnet den for publikum og ble satt i trafikk på Erie Canal fra New York. Under prøvedriften viste det seg at det er vanskelig å følge luftledningen gjennom slusene, under broene og når kanalbredden var for stor. Dessuten hadde en finanskrise oppstått i 1893 slik at interessen raskt ble oppgitt.<ref>Kevin Desmond. s. 246</ref> Men luftledningsdrift med strømførende kontaktledninger langs kanalene som var viktige transportårer i Europa og Nord-Amerika, produserte et av de meste økonomiske effektive transportsystemer i Bourgognekanalen i Frankrike i 1893. I mer enn tjue år var kanalen selvgenerende ved å utnytte turbiner montert i slusene slik at når disse åpnes og fylles opp, kunne gratis elektrisitet overføres til luftledningen som var reist langs kanalbredden, hvorfra lasteprammene kan med en strømavtager hentet strøm til elmotorene. Dette transportsystemet var nærmest kostnadsfritt.<ref>Kevin Desmond, s. 247</ref> Slike båter kalles «trolleyboats» på engelsk. 

I 1895 ble strømdrift innført av transportselskapet ''Compagnie de Touage de la Basse Seine et de l`Oise'' med fire båter, «Ampère», «Arago», «Paris» og «Conflans», som var [[Kjettingdrevet båt|kjettingsdrevne båt]]er som trekke seg og sin last ved å vinsje opp stålkjettinger fra bunnen i kanalen eller elven. Den vanlige trekkekraften var med dampkraft, men ved å bruke elektromagnetisk kraft på trommet var større adhesjonskraft mulig på stålkjettingen. De fire båtene som betegnes på fransk som ''toueurs magnétiques à hélice'', gikk ut av tjeneste i 1927.<ref>[http://frenchtugs.free.fr/cies/fluviaux/sgtr.htm French Tugs Les remorqueurs Français]</ref><ref>Kevin Desmond, s. 249</ref> Da den kabelelektriske fergen KF «Hisarøy» ble satt på fergeruten mellom Mjånes og Hisarøy i Sogn og Fjordane i Norge, 2013, var ideen fra Frankrike om å ha strømførende kabler eller kjettinger undervanns tatt i bruk på nytt. Dermed kan moderne [[kabelferge]]r med eller uten batteriassistanse bruke isolerte strømførende kabler for å drive vinsjene, betegnes teknisk sett som [[kabelelektrisk ferge]]r som også omfattet disse med luftledningsdrift.<ref>Kevin Desmond, s. 249-251</ref> 
[[File:Bateau-solaire.jpg|thumb|left|«Solar glisseur» fra 1984, en av de første solcelledrevne båtene.]]
[[Solcelle]]n oppsto allerede i 1839 da optikeren og forskeren [[Alexandre Edmond Becquerel]] oppdaget den [[fotovoltaisk effekt]]en ved å dokumentere at elektrisk strøm kan oppstå når materialet utsettes for sollys. Etter hvert som bedre materialer utvelges og en fordypelse i studiene av dette fenomenet tok seg til, ble det klart at brukspotensialet vil være uendelig ettersom man med sollys kan ha sikker energitilgjengelighet for et fremdriftsmiddel. Det første selvkjørende kjøretøyet med solcelledrift var en liten modellbil kalt [[Sunmobile]] i 1955. Den første båten som hadde solcellepaneler som produsert strøm for elmotoren, er «Solar Craft I», en ultralett katamaran på bare 17,2 kg tross sine dimensjoner som 2,5 m i lengde som var bygd og sjøsatt av Alan T. Freeman fra Rugby i England. Den første seilingen var den 19. februar 1975. Etter konstant testing og improvisering kunne han reise ut i 10. mai 1978 og tilbakelegge seg 6,6 kilometer i løpet av to timer. Under det samme toktet oppdaget Freeman hvor sterkt sårbart solceller er mot eksterne forstyrrelser som kan blokkere ut sollys.<ref>Kevin Desmond, s. 96-97</ref>

Interessen for solcelledrevne båter vokser utover årene, spesielt etter entusiaster kom inn i bildet med arrangering av [[båtracing]] med enkelte sjøfarkoster med solcellepaneler, det første båtracet fant sted på innsjøen [[Neuchatel]] i Sveits i juli 1988 med 15 båter. Forskjellige båttyper fra en hydrofoilbåt til en kano deltok under racet. Deretter begynte dristige folk å forsøke seg på å sette nye presentasjoner med sine solcelledrevne båtene, først ut var Roland Spitteler som nesten klarte å krysse den engelske kanalen med en oppblåst katamaran i 1988.<ref>Kevin Desmond, s. 114</ref> «Solar Eagle» med Curtis Saville om bord seilt ut fra Casablanca for å krysse Atlanterhavet 9. juli 1991, men kom på avveie og havnet på Ad Dakhla i Afrika etter å ha tilbakelagt seg 1637 kilometer i løpet av tre uker.<ref>Kevin Desmond, s. 121</ref> Søket etter høyere fart og større rekkevidde fulgt til improviseringer under de årlige båtracene og rekordforsøkene i de etterfølgende årene. Kenichi Horie fra Japan klarte å tilbakelegge seg 6,000 km med sin båt fra Hawaii til Chichi-Jimma i Japan i 1985, og overgikk dette med «Mermaid» i 1996 ved å seile fra Ecuador til sitt hjemland - en distanse på 14,000 km.<ref>Kevin Desmond, s. 134</ref>
[[File:2010 09 05 Planit Solar 1.JPG|thumb|«Tûranor PlanetSolar» i Hamburg.]]
Kommersialiseringen av de solcelledrevne båtene var sjeldent sett fram til det tjueførste århundret, men etter hvert ble fritidsbåter, turistbåter og mindre ferjebåter bygd eller omrigget for solcelledrift. Katamaranen «Sun21» som seilt fra Sevilla til Miami i 2007, var benyttet som basisdesign for katamaranbåter som fikk betegnelsen ''Suncats'', blant annet som ferjebåten «SOLON», Berlins første kommersielle solcelledrevne passasjerbåt for trafikk på elven Spree i 2008.<ref>Kevin Desmond, s. 162</ref> 

Hybriddrift blir etter hvert attraktivt for båtoperatørene som da båtkonstruktør Robert Dane i selskapet Solar Sailor Holdings levert en katamaranferge på 24 meter lengde, «Solar Albatross», til Hongkong for utprøvning i 2011. Til sammen var fire hybridbåter med «solcelleseil» tatt i bruk av Kai Sai Chau golfklubb for transport til en golfbane på tre øyer utenfor øya Hong Kong.<ref>Kevin Desmond, s. 170</ref><ref>{{Kilde www |url=http://en.nauticwebnews.com/809/latest-solarsailor-launched-in-hong-kong/ |tittel=Latest SolarSailor launched in Hong Kong |besøksdato=2020-08-24 |arkiv-dato=2018-06-15 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20180615191027/http://en.nauticwebnews.com/809/latest-solarsailor-launched-in-hong-kong/ |url-status=død }}</ref> Seilbåter og motorbåter med seilassistanse kan deretter ha solcelleseil enten som fast solcellepanel eller fleksibel solcellepanel. Dette vurderes for større skip i fremtiden.<ref>{{Kilde www |url=https://www.whatsorb.com/transportation/sailing-cargo-ship-returns-solar-and-wind-powered |tittel=Solar And Wind Power Makes The Current Sail Cargo Ship mai 2018 |besøksdato=2020-08-24 |arkiv-dato=2020-09-24 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20200924011110/https://www.whatsorb.com/transportation/sailing-cargo-ship-returns-solar-and-wind-powered |url-status=død }}</ref>

En av de meste kjente solcelledrevne båter er «Tûranor PlanetSolar», som seilte Jorden rundt fra 27. september 2010 til 4. mai 2012 under en av de meste epokevekkende jordomseilinger i historien. Selve båten på 31 meter lengde og 15,2 meter bredde er av en uvanlig design med bølgekuttende baug, trimaranskrog og veldig stor overflateflate for å ha 537 m² solcellepaneler. Det var mulig å seile uavbrutt hele natta ettersom det var 8,5 tonn litium-ion batterier om bord, som lades opp hele dagen under sollyset. Utover de neste årene blir båten eller skipet pga. størrelsen oppgradert blant annet med hydrogentank.<ref>Kevin Desmond, s. 240-245</ref>