Redigerer Egils saga (avsnitt)

==Sønnetapet==
For den moderne leser trer kanskje Egil fram tettest med sin smerte og sin hjelpeløshet i hans største kvad, «Sønnetapet» (''Sonatorrek''), skrevet rundt år [[960]], hvor han blir tvunget til å begrave sin yndlingssønn Bodvar etter at denne har druknet på sjøen. Egil gir, interessant nok for filologene, sønnen til [[Odin]], til tross for at han ikke har falt i kamp. Sorgen tar den aldrende Egil så tungt at han stenger seg inne og nekter å ta til seg mat og drikke. Datteren Torgerd (''Þorgerður'') får komme til ham under løftet om at hun vil dø sammen med faren. Med list og lempe overtaler hun faren til at han ikke kan la sønnen bli værende uten et kvad til hans minne. For en gammel skald er ''det'' et argument som Egil finner rimelig, og han setter seg ned og skaper det kvadet som står kanskje fremst og skinner med en egen glød av samtlige kvad fra vikingtiden:

:''Tungt det er''
:''på tungens vekt''
:''å veie''
:''Valfaders skatt''
:''mistrøstig''
:''nå jeg maner''
:''Vidurs ran''
:''fra tankens vrå.''

Egil forteller om sin bitterhet over at sønnen ble tatt fra ham, hullet i havet, og gitt til Odin, men Odin er samtidig den gud som ga skaldegaven til menneskene, ‘Valfaders skatt’, og det er det samme som gir ham trøst. Oppmuntret av sin egen skaperevne går han ut av rommet sammen med sin datter og tar igjen til seg føde.

''Egils saga'' følger Egil livet ut. Det er en stor kontrast mellom ungdommens villhet og styrke, og den gamle mannen som vakler rundt med nedsatt hørsel og er blind, faller over sine egne bein og blir skjelt ut av tjenestejentene. Han får også et senilt innfall om å spre kong Adalsteins sølv, som han fikk som erstatning for brorens død, over folk på [[Alltinget]] i håp om at de vil slåss over det, men det blir forhindret av familien.