Redigerer Edvard Bekjenneren (avsnitt)

== Etterfølgekrise ==
Edvard var barnløs. Han avskydde sin hustru som var påtvunget ham, og synes heller ikke å ha omgitt seg av friller. Han forble barnløs. Dette førte til et rykte om at han og dronningen levde sammen som bror og søster, noe som stemte med hans fromhet, men det er ingenting som tyder på at dette stemmer, og barnløsheten skyldes nok heller andre årsaker. Spørsmålet hvem som skulle etterfølge ham framtvang krisen i 1066 med to invasjoner, en norsk ved [[Harald Hardråde]] og en normannisk ved [[Vilhelm Bastarden]] (ettersom han var sønn av den ugifte [[Robert I av Normandie]] med hans frille [[Herleva]]). Normannerne ved det engelske hoffet informerte antagelig Vilhelm om etterfølgerkrisen. Med de tette forbindelsene må han kjent til det som var å vite om den politiske situasjonen, og at den eneste mannlige representanten av den angelsaksiske kongefamilien, bortsett fra Edvard selv, var [[Edvard den landflyktige|Edvard Ætheling]], sønn av [[Edmund II av England|Edmund Jernside]], som levde i landflyktighet i Ungarn, utenfor rekkevidden av vanlig kommunikasjon. Vilhelm, jarl av Normandie, innså at den engelske tronen var innen rekkevidde, selv om han ikke hadde formelt krav på den. Svein Estridsson i Danmark var for opptatt med å sikre sin posisjon i Danmark til at han kunne kreve retten til tronen. En annen utenforstående var Harald Hardråde som mente at han hadde arvet retten fra sin nevø Magnus. Han hadde de økonomiske midlene og erfaringen som en hardbarket krigsherre i Konstantinopel.<ref name="Stenton_560">Stenton, F.M. (1971): ''Anglo-Saxon England'', s. 560</ref> Hvem kong Edvard selv så som en mulighet er uvisst. Helt siden William av [[Malmesbury]] tidlig på 1100-tallet har historikerne grublet over Edvards egne hensikter for etterfølgelse til tronen. En retning antar at Edvard hele tiden hadde forutsett at Vilhelm av Normandie skulle være hans arving, og således aksepterte middelalderens påstand at Edvard allerede hadde tatt sin beslutning før han ble gift. Den andre retningen mener at Edvard kanskje hadde håpet på en arving med Edith helt fram til hans strid med Godwin i 1051. Det er mulig at Vilhelm hadde besøkt Edvard mens Godwin var landsforvist, selv ingen nedtegnelser kan bevise det, og det er da antatt han ga løfter til Vilhelm, men historikerne er ikke samstemte hvor alvorlig han la vekt på et slikt løfte eller om han senere endret seg.<ref>Historikernes synspunkter er diskutert i Baxter, Stephen (2009): «Edward the Confessor and the Succession Question», s. 77–118 i: Mortimer red.: ''Edward the Confessor''.</ref> I motsetningen til sin mor Emma hadde Edvard ingen varme følelser for det danske styret som avsatte hans far. Han bodde store deler av livet i Normandie og tok til seg normanniske rådgivere og prester. At norske Harald Hardråde skulle kreve og ta den engelske tronen må, i Frank Stentons syn, å bli oppfattet av Edvard som det rene barbari i hans oppfatning av verden.<ref name="Stenton_560"/>

Edmund Jernsides sønn Edward Ætheling hadde det beste formelle kravet for å bli betraktet som Edvards arving. Han hadde som barn blitt fraktet til Ungarn, og i 1054 hadde [[Ældred av York|Ældred]], biskop av Worcester, besøkt den [[Tysk-romersk keiser|tysk-romerske keiser]] [[Henrik III av Det tysk-romerske rike|Henrik III]], som hadde arvingen i varetekt, for å sikre at Edward Ætheling trygt kunne komme tilbake til England. Han kom med sin familie i 1057, men døde nesten umiddelbart, kun etter to dager. Den nøyaktige årsaken er uklar, og det har vært spekulert om han ble myrdet. Han ble gravlagt den gamle katedralen i London.<ref>Baxter, Stephen (2009): «Edward the Confessor and the Succession Question» i: Mortimer, red.: ''Edward the Confessor'', s. 96–98</ref> Hans sønn [[Edgar Ætheling|Edgar]] ble den ny ''ætheling'' (troneverdig),<ref>[http://www.thefreedictionary.com/Ætheling «atheling/ætheling»], ''The Free Dictonary''</ref> men han var kun rundt fem år på denne tiden. Han ble oppfostret ved det engelske hoffet, noe som antyder at Edvard mente at han var et framtidshåp for tronen. Han ble faktisk kortvarig erklært som konge i 1066.<ref>Hooper, Nicholas (2004): [http://www.oxforddnb.com/view/article/8465?docPos=3 «Edgar Ætheling»], ''Oxford Dictionary of National Biography''.</ref> Imidlertid var Edgar fraværende fra listene over vitner i Edvards [[charter]]e, og det er ingen bevis i [[Domesday Book]] at han var en betydelig landeier, noe som antyder at han ble marginalisert mot slutten av Edvards styre.<ref>Baxter, Stephen (2009): «Edward the Confessor and the Succession Question» i: Mortimer, red.: ''Edward the Confessor'', s. 98–103</ref>

[[Fil:BayeuxTapestryScene25.jpg|thumb|Harold møter Edvard kort tid før sin død, scene 25 på [[Bayeux-teppet]].]]
Etter midten av 1050-tallet synes Edvard å ha trukket tilbake fra politikken da han i økende grad ble avhengig av slekten Godwin, og det er mulig at han hadde forsont seg med tanken at en av dem ville etterfølge ham. Normanniske skribenter hevder, skjønt det kan være en del av rettferdiggjøringen etter 1066, at Edvard sendte Harald Godwinson til Normandie en gang rundt 1064 for å bekrefte løftet om at Vilhelm var hans arving. Det fremste beviset kommer fra en normannisk [[apologet]], [[William av Poitiers]]. I henhold til hans fortelling hadde Harald kort tid før [[slaget ved Hastings]] sendt Vilhelm en utsending som innrømmet at Edvard hadde lovt den engelske tronen til Vilhelm, men argumenterte for at dette løftet ble satt til side ved hans løfte til Harald på sitt dødsleie. I sitt svar motsatte ikke Vilhelm løftet på dødsleiet, men argumenterte at Edvards tidligere påståtte løfte til ham hadde forrang.<ref>Baxter, Stephen (2009): «Edward the Confessor and the Succession Question» i: Mortimer, red.: ''Edward the Confessor'', s. 103–114</ref> I Stephen Baxters syn var Edvards «håndtering av etterfølgersaken farlig rådvill, og bidro til en av de største katastrofer som engelskmennene noen gang ble rystet av.»<ref>Baxter, Stephen (2009): «Edward the Confessor and the Succession Question» i: Mortimer, red.: ''Edward the Confessor'', s. 118</ref>

I henhold til ''[[Vita Ædwardi Regis]]'' falt Edvard på sitt dødsleie i koma, men fikk deretter igjen bevisstheten og overlot sin enke og sitt kongerike til Harald Godwinsons beskyttelse. Avbildningen i ''[[Bayeux-teppet]]'' viser Edvard som peker på en mann som ettertiden antar representerer Harald. Da [[witenagemot]] («møte av de kloke menn») kom sammen den neste dagen etter kongen var død valgte de Harald som Edvards etterfølger. Han ble kronet den 6. januar, dagen etter, antagelig i Westminster Abbey. Normanniske skribenter påpekt hvor raskt dette skjedde, men årsaken kan ha vært at hele adelen var samlet ved Westminster grunnet [[helligtrekongersdag]]. En annen årsak til hastverket var nyheten at Haralds bror Tostig hadde gått Harald Hardrådes tjeneste, og det var bekymring for at den skotske kongen ville støtte ham. Utsiktene for en invasjon fra Norge eller Normandie, eller begge, var igjen store. England måtte mobilisere og trengte en handlekraftig konge, og Harald Godwinson synes å være den krigerkongen landet trengte.<ref name="Stenton_580"/>