Redigerer Edmund Jernside (avsnitt)

=== Jernside: krigerkongen ===
Kun noen få dager etter Æthelreds død var det ytterligere en forsamling ved Southampton og sverget troskap til Knut, og Knut lovte på sin side å styre rettferdig. Foruten lekmenn var det også biskoper og abbeder tilstede, og antyder at de fleste menn av betydning i Wessex forventet at Knuts seier var forstående. Edmunds første oppgave som konge var å sikre seg deres allianse på nytt, og av en kampanje hvor ingen detaljer er kjent endret de seg, og i resten av krigen kunne han kommandere militsen i Wessex. Det synes som om Knut hadde sikret seg storfolket mens Edmund appellerte til folkelige begeistring.<ref>Skaaning, Paul (2010): ''Knut den store'', Hovedland, s. 63</ref> Derimot etterlot Edmunds fravær Themsen dårlig forsvart, og Knut benyttet muligheten til å la flåten seilte opp Themsen og ankom London i første halvdel av mai.<ref name="Stenton_390"/>

Knuts la byen under beleiring, blokkert både ovenfor og nedenfor Themsen, og deretter ble det gravd en dyp og bred beleiringsgrav rundt London. Alle angrep på byens forsvarsmurer ble derimot slått tilbake. Med ryktene om at Edmund nærmet seg med en hær oppga Knut beleiringen, etterlot en mindre styrke og marsjerte mot Edmunds hær i Wessex. De to hærene møttes ved Penselwood i Somerset i begynnelsen av juli. Til tross for stor mannefall på begge sider, ble slaget ikke avgjørende og ingen seier til noen av partene.<ref name="Skaaning, Poul 2011">Skaaning, Poul (2011): ''Knud den store'', Hovedland, s. 66</ref> Det kom til nytt slag senere på sommeren. De møttes ved [[Sherston (Wiltshire)|Sherston]] i Wiltshire nord for Themsen og slaget varte i to dager. De kjempet fram til mørket kom den første dagen, hvilte på slagmarken og fortsatte neste dag. I henhold til [[John av Worcester]] holdt Edmund på å få overtaket da Eadric løftet et avhogde hode til fallen mann som lignet på Edmund. Han svingte hodet og ropte til angelsakserne:

{{sitat| Skynd dere, dere menn fra Dorset, Devon og Wiltshire, kom dere av sted; dere har mistet deres anfører! Her i mine hender holder jeg deres herre og konge, Edmund: flykt så raskt dere kan!| John av Worcester, ''Chronicon ex Chronicis''<ref name="Skaaning, Poul 2011">Skaaning, Poul (2011): ''Knud den store'', Hovedland, s. 66</ref>}}

Angelsakserne trodde ham ikke. Kun de mest forsakt begynte å flykte, men da de oppdaget at kampen fortsatte og kongen levde, vendte de tilbake til krigen. Som dagen før fortsatte det intense slaget hele dagen til tussmørket kom. Om natten forlot danene slagmarken og dro til London. Slaget ved Sherston ble ikke en seier for Edmund, men en knepen seier for danene som holdt valen. Men det var stort mannfall på begge sider.<ref>Skaaning, Poul (2011): ''Knud den store'', Hovedland, s. 73</ref> Edmund kom snart etter og fordrev danene over Themsen ved Brentford, men fikk igjen store tap og trakk seg tilbake til Wessex for å skaffe nye forsterkninger. Knut gjenopptok beleiringen av London, men maktet ikke å få gjennombrudd. Danene trakk seg tilbake til Kent med skipene med forsyninger og husdyr. Edmund fikk tilsynelatende initiativet i begynnelsen av oktober 1016. Han trengte med hæren inn i Kent og det kom en mindre trefning ved Otford, og danene flyktet. Knut seilte nordover til Essex, dro opp elven [[Orwell (Suffolk)|Orwell]] og herjet Mercia. Utsiktene til en avgjørende seier hadde gått tapt for Knut ved å oppgi London. Kanskje av den grunn skiftet Eadric side igjen. Hans beveggrunner er uklare. Det er mulig han søkte en form for likevekt mellom Edmund og Knut som han selv kunne profitere på. Eadric møtte Edmund ved Aylesford, og til tross for motsetningene mellom dem aksepterte Edmund ham tilbake.

Om høsten kom danene tilbake igjen. De behersket havet, krysset utløpet av Themsen, og angrep Essex og utkanten av Mercia. Edmund som kommanderte en hær rekruttert fra hele sørlige England, fulgte danenes bevegelser, og møtte dem mot kysten av Ashington i det flate landskapet i sørøstlige Essex.<ref name="Stenton_392">Stenton, F.M. (1971): ''Anglo-Saxon England'', s. 392</ref>