Redigerer Drama (avsnitt)

=== Den franske klassiske periode ===

Dramaet i [[Frankrike]] fulgte det samme mønsteret og utviklingen som andre litterære sjangre i perioden. I de første tiårene var offentlig teater knyttet til det lange middelalderarven med mysterie- og moralspill. Framføringer var kontrollert av laug og «les Confrères de la Passion» hadde alene rettigheter til teaterproduksjoner i [[Paris]]. Motstand fra kirken, sosial og religiøs uro fikk myndighetene til å forby oppsetninger i Paris for en periode, men det fortsatte andre steder. Ved [[1597]] ble det parisiske teaterlauget fratatt sine privilegier, noe som åpnet den franske hovedstaden for andre teaterselskaper. Utenfor Paris, i forstedene og provinsene, var det mange reisende teatertrupper, og [[Molière]] fikk sin begynnelse i en slik trupp.

Frankrike fikk sin [[Humanisme|humanistisk]] innflytelse fra [[Italia]], blant annet ved at antikkens gresk og særlige romerske drama ble tilgjengelige, og franske dramatikere skrev etter klassisk mønster ([[Pierre de Ronsard]] oversatte blant annet [[Aristofanes]] til [[fransk]]). Italienske [[Commedia dell'arte]] var en annen innflytelse, et improvisert drama basert på faste typer, og [[tragikomedie]]n var dramatiseringen av den [[Høvisk litteratur|høviske]] fortelling, som eksempelvis [[Robert Garnier]]s ''Bradamante'' (1580), tilpasset fra [[Ludovico Ariosto|Ariostos]] ''[[Orlando furioso]]''.

Fransk teater fra [[1600-tallet]] er [[Klassisismen]]s triumf. Fransk klassisismen krevde orden, klarhet, moralsk hensikt og god smak. Klassiske enheter er de tre konvensjonelle regler for drama som er avledet fra et avsnitt i [[Aristoteles]]' ''[[Poetikken]]''. I deres nyklassisismens form er de som følgende:

#''Handlingens enhet'': et drama skal ha en hovedhandling som den følger med ingen eller svært få sidehandlinger.
#''Stedets enhet'': et drama skal dekke et enkelt fysisk sted og skal ikke forsøke å sammenfatte geografi, heller ikke representere mer enn et sted på scenen.
#''Tidens enhet'': handlingen i et stykke skal skje i løpet av mer enn 24 timer.

Forenklet besto fransk drama av tre store navn:

[[Pierre Corneille]], karakterisert som grunnleggeren av den franske tragedie, og skrev drama i nær førti år. Corneilles tragedier var merkelig u-tragiske ved at de hadde lykkelig slutt. I hans teoretiske verker om dramaet redefinerte han både tragedien og komedien: begge deler måtte ha edle karakterer (hvilket utelukket [[Farse (teater)|farsens]] mange tradisjonelle figurer fra de lavere klasser) og overensstemmelse med tidens moralkoder måtte dramaet ikke belønne de onde eller nedverdige adelen.

Også [[Jean Racine]] var hovedsakelig tragiker, knyttet seg til antikkens forbilder og emner, og skrev mesterlige alexandriner, fransk klassisismes fremste versemål. Hans dramaturgi var markert av hans psykologisk innsikt, og både handlingen som scenens nakenhet. Hans suksess var så stor at han var muligens den første franske forfatter som levde utelukkende av sitt forfatterskap.

[[Molière]], egentlig Jean-Baptiste Poquelin, hadde selv vært reisende skuespiller i tretten år, noe som hadde formet hans komiske evner i farse og [[slapstick]] da han selv begynte å skrive komedier, og hvor han kombinerte elementer fra [[Commedia dell'arte]] med mer forfinet fransk komedie.<ref>Roy, Donald (1995): «Molière» i: Banham, Martin (red.): ''The Cambridge Guide to Theatre'', Cambridge University Press, s. 756.</ref>

I Paris framførte han først klassiske stykker av Corneille og fikk suksess hos publikummet i Paris med stykker som ''L'École des maris'' (Ektemenns skole) og ''L'École des femmes'' (Fruenes skole). Han fikk også kongelig gunst og ble offisiell forfatter for hoffunderholdningen. Hans [[satire]]r ble derimot kritisert av moralister og utfordret den katolske kirke. ''Tartuffe ou L'Imposteur'' («Tartuffe eller Hykleren») som var satire på religiøst hykleri ble fordømt av kirken og hans ''Dom Juan'' ble forbudt. Molière fikk større betydning i ettertiden, og han ble etterlignet i både Frankrike og England av andre dramatikere. Han er kreditert som grunnleggeren av den moderne franske komedie.