Redigerer Diego de Pantoja (avsnitt)

=== Med Matteo Ricci i Beijing ===
Diego de Pantoja ankom Beijing med Matteo Ricci den [[24. januar]] 1601. Til tross for det offisielle forbud som forhindret utlendinger fra å lovlig komme inn i Ming-Kina, var Riccias håp om at tilbudet om gaver til keiseren ville tillate dem å betre hoffet vellykket. De eksotiske gaver han hadde hørt var på vei, pirret [[Wanli-keiseren]]s nysgjerrighet, som gikk dem bragt til sitt palass. Blant gavene var det et verdenskart, en [[Bibel]], et [[klavikord]], bilder av [[Jesus Kristus]] og [[Jomfru Maria]], en etsning av [[San Lorenzo de El Escorial]] og to klokker. Nettopp klokkene var de som mest imponerte keiseren, som beordret fire av hans [[evnukk]]er om å lære å trekke dem opp. Fire andre hoffevnukker, alle musikere, ble beordret til å lære å spille på klavikordet, et ukjent musikkinstrument i Kina, fra Diego de Pantoja.<ref>Zhang Kai (1997), s. 88.</ref>

Takket være den gode mottakelse av gavene oppnådde Ricci og de Pantoja sitt mål om å kunne bosette seg permanent i Beijing. Selv om keiseren undertegnet noen formell tillatelse, informerte evnukkene dem om at de kunne bli værende i byen, og til og med at hoffet ville gi dem en månedlig godtgjørelse på åtte gulldukater.<ref>Zhang Kai (1997), s. 57, som siterer Diego de Pantojas rapport til Toledo-provinsialen, s. 13</ref> Jesuittene ville til og med ha rett til å reise inntil fire ganger i året i [[Den forbudte by]] i Beijing, den keiserlige residens, etter at klokkene sluttet å virke, uten at evnukkene hadde klart å reparere dem. Til tross for alle disse privilegier ville Wanli-keiseren aldri møte personlig med de europeiske jesuittene, siden direkte kontakt med folk utenfor kretsen av konkubiner og hoffevnukker ble ansett som uverdig for en keiser. Keiserens nysgjerrighet på å kjenne de Pantojas og Riccis fysiske utseende gjorde at han fikk to malere fra hoffet til å male to portretter av Matteo Ricci og Diego de Pantoja, den eneste visuelle referanse keiseren fikk for eutopeeres utseende.

De europeiske jesuittene skulle ende opp med å etablere sin definitive bolig i et hus sør i byen, som ville bli kjent som «sørresidensen». Derfra skulle Matteo Ricci og Diego de Pantoja utføre et intenst arbeid for å fremme kristendommen i Beijing-regionen, noe som skulle føre til en vekst av antallet kristne i den kinesiske hovedstad. Først var De Pantoja og Ricci de eneste europeerne i Beijing, men senere fikk de selskap av den portugisiske prest [[Gaspar de Ferreira]], som skulle bli fulgt av andre italienske og portugisiske jesuitter. «Sørresidensen» kom etter hvert til å huse seks italienere og seks portugiserr sammen med de Pantoja, den eneste spanjolen. I tillegg førte tilveksten i antall kinesiske konvertitter til utviklingen av et lokalt presteskap, noe som gjorde det lettere å arbeide for europeiske misjonærer.

Lite er kjent om det personlige forhold mellom Matteo Ricci og Diego de Pantoja. Ricci nevnte de Pantoja i flere av sine brev og skriv, og generelt berømmet spanjolenss arbeid. Det finnes imidlertid også et brev skrevet av Ricci til ordensgeneral [[Claudio Acquaviva]] i Roma, der han kritiserer sin spanske følgesvenn sterkt:

{{sitat| Vi har her en medbror, pater Diego de Pantoja, pater visitator [[Alessandro Valignano]] for to år siden erklærte som «verdig å avlegge de fire løfter», men  som har tedd seg dårlig. Jesuittbrødrene og seminaristene på denne misjonsstasjontror at han til og med mangler dygd og sunn fornuft, og jeg tror de må skamme, siden de allerede har arbeidet med meg i fem eller seks år.<ref>Zhang Kai (1997), s 109</ref>.}}
Denne kritikken viser at forholdet mellom Ricci og de Pantoja ikke var så hjertelig som det kan gremstå fra andre skrifter. I sin bok om Diego de Pantoja tolker Zhang Kai denne rivaliseringen som et resultat av den politiske uro i året 1606, der den spanske konge Filip II overveide å erobre Kina fra [[Filippinene]], etter forslag fra den spanske guvernør der, [[Francisco de Sande]]. De spanske militære planer ble sett på som en ulykke for de italienske misjonærer i Asia; det ble skremt av muligheten for en krig mellom Kina og Spania. Uoverensstemmelser med den spanske krone kunne ifølge Zhang Kai forklare den tilsynelatende distanse mellom italieneren Ricci og den spanske Diego de Pantoja. Slik isolert kritikk fra pater Ricci står imidlertid i kontrast med andre brev fra Ricci selv eller med den rapport til [[Den hellige stol]] som ble skrevet av Gaspar Ferreira i 1607: Der het det:
{{sitat|Pater Pantoja sådde frø på steder som i dag blomstrer og bærer frukt. Nå må vi bare høste dem.<ref>Zhang Kai (1997), s. 109.</ref>}}
Matteo Ricci døde i Beijing den [[11. mai]] [[1610]], og Diego de Pantoja hadde ansvaret for å be keiseren om å approbere et passende gravsted for ham i Beijing. Takket være Diego de Pantojas diplomatiske evner og hans kontakter i og kunnskap om det kinesiske byråkratiet, fikk de Pantoja den kinesiske keiser til å innvilge den den uvanlige gest å la en utlending bli begravet på Beijing-mark, et sted kalt [[Zhalan]]. Gravstedet tilhørte et lokalt tempel, som ble stengt på keiserlig befaling gitt til jesuittene. Der fikk pater Matteo Ricci en høytidelig begravelse. Dette forsterket jesuittmisjonens stilling i Beijing, mens han også gav keiseren en anledning til å vise sin velvilje selv overfor utlendinger.<ref>Zhang Kai (1997), s. 109 ff.</ref>

Pater Diego de Pantoja virket i Beijing i mange år, blant annet som musiker, [[astronomi|astronom]] (med kalenderkorrekturer) og [[geografi|geograf]] (arbeidet med lengdegradene).

Den [[18. mars]] [[1617]] ble han etter en hoffintrige av fiendtlig innstilte kinesiske astronomer utvist sammen med sin overordnede, pater [[Sabbatino de Ursis]], og slo seg ned i Macao, der han kort tid etter døde.