Redigerer Det vestgotiske rike (avsnitt)

=== Det katolske kongerike i Toledo ===
[[Fil:Hispania 700 AD.PNG|thumb|right|Vestgotiske Hispania og dets regionale inndelinger i 700, før den muslimske erobringen.]]
[[Fil:Reccared I Conversión, by Muñoz Degrain, Senate Palace, Madrid.jpg|thumb|left|300px|Kong Reccareds konvertering til katolsk kristendom, maleri av Muñoz Degrain, 1888.]]
Da Liuvigilds sønn, [[Reccared I]] (586–601), ble konge, konverterte han fra [[arianisme]]n og til den [[katolsk]]e [[kristendom]]. Det førte til i uro i kongeriket, mest kjent er et opprør av den arianske biskop i [[Mérida]] som ble slått ned. Han slo også tilbake et frankisk angrep i nord, men det var ikke religiøst motivert da også frankerne var motstandere av arianismen. Reccared ledet deretter det tredje konsil i Toledo i 589 hvor han annonserte sin tro på [[den nikenske trosbekjennelse]] og fordømte arianismen.<ref>Stocking, Rachel L. (2000): ''Bishops, Councils, and Consensus in the Visigothic Kingdom, 589-633'', The University of Michigan Press, s. 60-61.</ref> Han adopterte også navnet Flavius, familienavnet til det konstantinske dynasti, og omtalte seg selv som etterfølger av de romerske keisere. Han kjempet også mot bysantinerne i [[Hispania Baetica]] etter at de begynte en ny offensiv.<ref>Abulafia, David et al. (2015): ''The New Cambridge Medieval History, Volume 1 c. 500 – c. 700'', s. 346–350.</ref>

Reccareds sønn [[Liuva II]] ble konge i 601, men ble avsatt av den vestgotiske adelsmannen [[Witterik]] (603–610), som selv slo seg opp som konge og avsluttet et kortvarig dynasti. Det var ulike vestgotiske konger mellom 610 og 631, og i denne perioden var det jevnlig med kongemord. I denne tiden ble også de bysantinske områdene i sør endelig erobret. Krigen fortsatte i nord mot baskere og folket i [[Asturias]], som det ville fortsette så lenge som det vestgotiske kongeriket eksisterte. Disse kongene arbeidet med religiøs lovgivning, særlig den antisemittiske kong [[Sisebut]] (612–621), som vedtok harde lover mot [[jøder]] og tvang mange av dem til å konvertere til katolisismen, inkludert pisking av de som nektet. Sisebut drev også en vellykket krig mot bysantinerne, og erobret flere av deres byer, inkludert [[Málaga]]. Østromerriket ble endelig beseiret av Suintila (621–631), som erobret alle deres besittelser i Spania ved 625. I 631 sammensverget adelen seg mot Suintila og de henvendte seg til den frankiske kong Dagobert I som sendte en hær for å støtte dem. Suintila ble forlatt av sine egne og tvunget til å abdisere, og Sisenand ble valgt til ny konge.<ref>Thompson, Edward A. (1969): ''The Goths in Spain'', Oxford, s. 171f.</ref>

Ustabilitet og uroen i denne perioden kan bli tilskrevet maktkampen mellom kongene og adelen. Religiøs forening styrket kirkens politiske makt som den utøvet via kirkeforsamling i Toledo sammen med adelen. Det fjerde konsilet, som ble holdt under det korte styret til [[Sisinand]] i 633, bannlyste og forviste kongen, og erstattet ham med [[Chintila]] (636–639). Konsilene var nå blitt den mektigste institusjonen i den vestgotiske staten. De tok rollen som regulerte prosessen med etterfølgelse av kongene som ble valgt av adelen, senatorer, og presteskapet. De besluttet også å møtes jevnlig for å diskutere kirkelige og politiske emner som angikk kirken og samfunnet. De besluttet også hvilke konger som skulle dø i fred og erklærte deres personer for hellig, søkte en slutt på den vold og kongedrap som hadde rådet tidligere. Til tross for dette skjedde det ytterligere et statskupp og Chintila ble avsatt i 639, og kong [[Tulga]] tok hans plass; han ble også avsatt i sitt tredje år som konge og rådet valgte adelsmannen [[Chindasuinth]] som konge.

[[Fil:Chindasuinth.jpg|thumb|right| Kong Chindasuinth fra [[Codex Vigilanus|''Códex Albedense'']].]]
Under Chindasuinth og hans sønn [[Recceswinth]] ble den aller viktigste vestgotiske lovverket satt sammen, ''[[Liber Iudiciorum]]'', fullført i 654. Lovverket inkluderte de gamle lovene til fortidens konger, slik som Alarik II i hans ''Breviarium Alarici'', og Leovigild, men mange måter var det også et nytt lovverk. Det var basert bort imot i sin helhet på romersk lov, men med en del innflytelse av germanske lover i en del sjeldne tilfeller. De nye lovene var rettet mot både de vestgotiske som spanske befolkningene som tidligere hadde hatt forskjellige lover, og den erstattet således alle gamle lover. Blant de lovene som ble fjernet var de grusomme lovene mot jødene. Lovverket viste også at det gamle systemet for militær og sivil administrasjonsinndeling var i endring, og hertugene/guvernørene (''duces provinciæ'') og grevene (''comites civitatis'') hadde begynt å ta mer ansvar utenfor deres rene militære og sivile plikter. Tjenerne, eller slavene, til kongen ble meget framtredende i administrasjonen og byråkratiet og utøvde bred administrativ makt. I henhold til vestgotisk lov kunne kvinner arve eiendom og titler og forvalte dem uavhengig av deres ektemenn eller mannlige slektninger, gi bort eiendom på lovlig vis i testamenter om de ikke hadde arvinger, og kunne representere seg selv og være vitne i domstolen ved fylte fjorten år, og sørge for sine egne ekteskap ved fylte tjue år.<ref>King, P.D. (1980): «King Chindasvind and the First Territorial Law-code of the Visiogothic Kingdom» i: James, Edward, red.: ''Visigothic Spain: New Approaches'', Oxford: Clarendon Press, s. 131–157.</ref><ref>Scott, Samuel Parsons (1908): [http://libro.uca.edu/vcode/visigoths.htm ''Visigothic Code''], ''Forum Iudicum'', engelsk oversettelse; [https://archive.today/20121210193811/http://daten.digitale-sammlungen.de/0000/bsb00000852/images/?id=00000852&nativeno=3 ''Lex Visigothorum''], latinsk tekst</ref>

Chindasuinth (642–653) styrket monarkiet på bekostning av adelen. Han henrettet rundt 700 adelsmenn, tvang de øvrige til sverge troskapseder og i det sjuende konsil i Toledo etablerte også hans rett til å bannlyse presteskap som handlet mot regjeringen. Han var også i stand til å manøvrere sin sønn Recceswinth, noe som utløste et opprør fra adelen som allierte seg med baskere, men det ble slått ned. Reccesuinth (653–672) holdt også et konsil i Toledo som reduserte straffen for forræderi og bekreftet rådets rett til å velge kongene.<ref>Abulafia, David et al. (2015): ''The New Cambridge Medieval History, Volume 1 c. 500 – c. 700'', s. 356–360.</ref>

Etter Reccesuinth ble [[Wamba]] (672–680) valgt til konge. Han måtte ta seg av opprør i [[Hispania Tarraconensis|Tarraconensis]], og på grunn av det følte han behovet for å reformere hæren. Han vedtok en lov som erklærte at alle hertuger, grever og andre militærledere, foruten også biskoper, måtte yte hjelp når kongedømmet var i fare eller risikere hard straff. Wamba ble til sist avsatt i et blodløst statskupp. Kong [[Ervig]] (680–687) holdt ytterligere konsil og trakk tilbake de tidligere harde lovene som Wamba hadde vedtatt, men han gjorde fortsatt bestemmelser som angikk hæren. Ervig fikk gjort sin svigersønn [[Ergica]] til konge. Til tross for et opprør, ledet av Sisebert, biskopen i Toledo, for å få innsatt en annen konge, ble biskopen fordømt under det 16. konsilet i Toledo i 693. Det 17. konsilet i Toledo vedtok harde lover mot jødene. Kongen hevdet å vite at jødene hadde sammensverget seg mot ham, og erklærte at alt land som jøder eide skulle betraktes som uten eier, alle jøder skulle være slaver og at alle jødiske barn over sju år skulle tas fra deres hjem og oppfostres som kristne. Han var også rasende på homofile og de som ble anklaget for det ble kastrert. Egica opphøyde sin sønn [[Wittiza]] som medkonge i 698. Ikke mye er kjent fra hans styre, men en periode med innbyrdesstrid fulgte mellom hans sønn Achila og Ardo, og kong [[Roderik]], som hadde tatt makten i Toledo. Han ble den siste konge av det vestgotiske rike.<ref>Abulafia, David et al. (2015): ''The New Cambridge Medieval History, Volume 1 c. 500 – c. 700'', s. 360–369.</ref>