Redigerer Det romerske keiserriket (avsnitt)

== Økonomi ==
[[Fil:Solidus-Constantius Gallus-thessalonica RIC 149.jpg|thumb|right|150px|En romersk gullmynt]]
Republikkens erobringer frem til Augustus hadde skapt et stort indre marked som omfattet hele middelhavsområdet, Vest-Europa, og rikets grenseområder. De økonomiske forholdene, særlig de som omhandlet landbruket, varierte stort mellom de varme og tørre områdene i Nord-Afrika og Arabia, og de mer fruktbare og fuktige provinsene i Britannia, Gallia og [[Balkan]]. Middelhavet og de store elvene, [[Rhinen]], [[Rhône]] og [[Donau]], fungerte som handelsruter. Romerne er også kjent for sitt omfattende veisystem som strakk seg utover hele riket, til og med over de store fjellkjedene [[Alpene]] og [[Pyreneene]], og som bidro til å effektivisere handel over lange avstander.

Bærebjelken til den romerske økonomien var alle byene, som var sentra for all industriell produksjon, handel og forbruk. Selv om all handel og produksjon foregikk i byene, var det på landet majoriteten av befolkningen holdt til, og det var jordbruket som var den dominerende sektoren i økonomien. De største urbane sentra var [[Roma]], [[Alexandria]], [[Antakya|Antiokia]], [[Karthago]], [[Efesos]], og i senantikken, [[Konstantinopel]], alle med et innbyggertall mellom 100&nbsp;000 og 1 million. Frem til det tredje århundre var de politisk-økonomiske forholdene gunstige. Riket var forent i ett valutaområde. Frem til krisen i det tredje århundre var det, bortsett fra grensekonflikter og lokale opprør, nesten universell fred innad i riket, (''Pax Romana''). Den store hæren, som var stasjonert langs grensene, var med på å muliggjøre og trygge produksjonen i provinsene. Mot slutten av det andre århundre begynte presset mot grensene å bli større, noe som førte med seg et større soldatbehov. Dette fikk mye å si for økonomien, for keiserne ble nødt til å øke skattene proporsjonalt med den økte soldatrekrutteringen. Etter [[235]] var den økonomiske krisen, kombinert med den militære, i ferd med å føre riket mot randen til undergang. Under det [[severanske dynasti]] begynte skattepresset å øke. Mangel på arbeidskraft, som kom av krigene og alle pestene, bidro også til nedgang og krise. Hvor alvorlige disse tilstandene var, er vanskelig å si, da det foreligger få pålitelige kilder fra denne perioden.

Provinsene ved Rhinen ble mest rammet av krisen i det tredje århundre. De ble offer for germanske invasjoner og et voksende gallisk rike. Andre regioner, som Egypt og Britannia, ble i mindre grad kriserammet. Mot slutten av det tredje århundret gikk riket inn i inflasjon, da allmuen stadig mer mistet tilliten til det allerede reduserte pengesystemet. Prisene gikk til himmels over store deler av riket.