Redigerer Det osmanske rike (avsnitt)

=== «Europas syke mann» (1828–1908) ===
[[Fil:Ottoman-Counsultative-Menagerie.png|mini|''Det konsulære menasjeri'', en karikaturtegning av funksjonærer og forbindelser ved «utenlandskontoret» i Det osmanske rike 1885. Nasjonene er her framstilt som dyr: Tyrkeren ved skrivebordet har trekk fra en and, mens papegøyen representerer britene, apen italienerne, grisen tyskerne og bjørnene russerne.]]

Til tross for stagnasjonen hadde Det osmanske riket beholdt sin posisjon som stormakt helt frem til 1800-tallet, men da begynte oppløsningen av det enorme riket (det ble kjent som «[[Europas syke mann]]»). Samtidig var perioden preget av omfattende moderniseringsforsøk med reorganisering og forandringer i alle deler av riket. Karikaturen til høyre er fra denne perioden (1885) og viser hvordan riket ble oppfattet. Det er en parodi av en funksjonær i det osmanske utenlandskontoret (anden). Papegøyen, apen, og grisen (briter, italienere og tyskere) som plager ham er voktere og oversettere (europeiske stormakter). [[Det russiske keiserdømmet]]s representanter er i bakgrunnen som bjørner.

Perioden er kjent som [[Tanzimat]] (tyrkisk for ''reorganisering'') og varte fra 1839 til 1876. I denne tiden ble hæren betydelig modernisert. Likeså gjennomgikk banksystemet store reformer. En begynnende industrialisering førte til at håndverks[[laug]]ene fikk konkurranse fra moderne fabrikker. Økonomisk hadde imperiet problemer med å betjene lånene det hadde tatt opp i europeiske banker. Militært hadde det problemer med å forsvare seg mot utenlandsk aggresjon og de balkanske minoritetenes ønsker om løsrivelse.  Frankrike okkuperte Egypt i 1798 og erobret [[Algerie]] i 1830. [[Montenegro]] fikk autonomi i 1798, og [[Serbia]] i 1804. [[Hellas]] frigjorde seg i 1829, etter en langvarig frihetskamp, hjulpet av utenlandske frivillige og trusler om intervensjon fra stormaktenes side. Vasallstatene på Balkan oppnådde å gjøre seg mer autonome.

En betydningsfull forandring var at imperiet sluttet å gå til krig alene og etablerte allianser med europeiske land. Det ble inngått en rekke allianser med land som Frankrike, [[Nederland]], [[Storbritannia]] og [[Det russiske keiserdømmet]]. [[Krimkrigen]] ble utkjempet i allianse med [[Frankrike]], [[Storbritannia]] og [[Kongedømmet Sardinia]] for å stanse den russiske fremmarsj, som vestmaktene var bekymret for. De allierte slo Russiske Keiserdømmet  i september 1856.

Av alle ideer Det osmanske imperium ervervet fra vesten var [[nasjonalisme]]n en av de mest innflytelsesrike ideologiene. Osmanene måtte ikke bare bekymre seg for nasjonalismen innenfor egne grenser, men også utenfor. Mange nasjonale minoriteter gjorde opprør i løpet av det 19. århundre. Det er blitt sagt at disse opprørene var avgjørende for den politikken som Det osmanske imperiet måtte slå inn på i det 20. århundre, men grunnene til opprørene er omstridte. Det osmanske imperiet hevdet selv at årsakene til de nasjonalistiske opprørene var interne og at de ble støttet av krefter som hadde skjulte mål.

Et opprør i [[Bosnia-Hercegovina]] i 1875 spredte seg til [[Bulgaria]] og utløste intervensjon fra [[Østerrike-Ungarn]], Serbia, Montenegro og Russiske Keiserdømmet. Keiserdømmet  inntok nesten Istanbul, men ble stanset etter press fra vestmaktene. Fredsslutningen i 1878 etter [[Berlin-kongressen|Berlinerkongressen]] førte til at Østerrike-Ungarn besatte Bosnia-Hercegovina, mens Serbia, Montenegro, [[Valakia]] og [[Moldova|Moldavia]] vant full uavhengighet. Bulgaria ble utskilt som autonomt fyrstedømme. [[Kypros]] ble overlatt til britene til gjengjeld for britisk støtte i krigen mot det russiske keiserdømmet. Frankrike sikret seg herredømmet i [[Tunis]]. Av landevinningene i Europa var bare [[Albania]], [[Novi Pazar]] og [[Thrakia|Trakia]] tilbake.

Det osmanske riket fikk en kortvarig periode med konstitusjonelt styre mens konfliktene med indre og ytre fiender pågikk. Reformkreftene, kjent som ''Ung-Osmanene'', gjennomførte i 1876 et militærkupp og tvang sultan [[Abdülâziz|Abdülaziz]] til å abdisere til fordel for [[Murad V|Murat V]]. Han var mentalt syk og måtte gå av etter få måneder, og kuppmakerne tilbød [[Abd-ul-Hamid II|Abdülhamit II]] (1876–1909) tronen mot løfte om å innføre konstitusjonelt monarki, noe han gjorde 23. november 1876. En grunnlov (''Kanûn-ı Esâsî'') ble utformet og et parlament med representanter for alle folkegrupper i imperiet ble sammenkalt. Men det første konstitusjonelle styret varte bare i to år, til Abdulhamit oppløste parlamentet i 1878.