Redigerer Det kosmologiske gudsbevis (avsnitt)

===Denne verdens filosof===
Aristoteles anerkjente fullt ut Platons geni og la ikke skjul på at han stod i gjeld til ham. Han forkastet imidlertid en av de fundamentale teoriene i Platons filosofi; ideen om at det finnes to verdener. Som beskrevet ovenfor lærte Platon at det ikke finnes noe slikt som sikker kunnskap om den evig foranderlige verden som fremtrer for våre sanser. Gjenstandene for sann kunnskap tilhører en annen verden, et abstrakt rike uavhengig av tid og rom og bare tilgjengelig for fornuften.

Aristoteles mente derimot at det bare finnes én verden som vi kan gjøre til gjenstand for vår filosofiske refleksjon, og det er den verden vi lever i og erfarer. For ham er denne verden en kilde til evig fascinasjon og undring. Han mente at det var denne følelsen av undring som var årsaken til at mennesket begynte å filosofere, enten som individ eller som art; og at det er ''denne'' verden mennesket ville lære å kjenne og forstå.

Videre mente Aristoteles at vi ikke kan finne noe utenfor denne verden som kan være et fast ståsted for filosofisk tenkning. Alt det som er hinsides enhver erfaringsmulighet, kan ikke være noe for oss. Vi har ingen gyldig måte å vise til det på eller snakke om det på, og derfor kan det ikke inngå i vår filosofiske diskurs på noen pålitelig måte. Hvis vi beveger oss hinsides erfaringsverdenen, ender vi opp med tomt snakk. Dette var grunnlaget for Aristoteles avvisning av Platons idéverden. Han mente ganske enkelt at det ikke var noen god grunn til å tro at den eksisterte.

Aristoteles utviklet mange betegnelser som brukes den dag i dag, som f.eks: energi, dynamikk, induksjon, substans, attributt, essens, aksidens, kategori og universal. Men viktigst i vårt henseende er hans systematisering av logikken. Han viste hvilke former for slutninger som var gyldige og hvilke som var ugyldige – hva som virkelig følger av hva, og hva som bare synes å gjøre det. Videre ga han alle disse slutningsformene navn.