Redigerer Det andre slaget om El Alamein (avsnitt)

=== Fase to: Nedbrytningen ===
[[Fil:2 Battle of El Alamein 003.png|250px|thumb|Motangrep av pansrede divisjoner fra aksemaktene, kl. 18 den 24. oktober]] 
Morgenen lørdag den 24. oktober ble det tyske hovedkvarter rammet av en katastrofe. Presisjonen i den allierte sperreilden hadde ødelagt de tyske kommunikasjonsforbindelser, og [[Georg Stumme]], som hadde kommandoen over aksestyrkene mens Rommel var i [[Tyskland]], døde av et hjerteanfall. Kommandoen gikk midlertidig til generalmajor [[Ritter von Thoma]].

I mellomtiden hadde ''XXX Korps'' kun kommet delvis igjennom de første minefeltene på grunn av dybden i Rommels forsvar<ref name="D254" />. Det hadde ikke blitt ryddet tilstrekkelig mange passasjer til at ''X korps'' kunne passere. Stridsvognene ble holdt tilbake ved ''Oxalic''-linjen<ref name="D254" />. Gjennom hele dagen angrep det allierte luftvåpen, [[Desert Air Force]], tyske stillinger og bidro dermed til 'nedbrytningen' av aksestyrkene. Det ble flydd over 1000 turer den dagen.

Tyske panserenheter gjennomførte et motangrep mot den britiske 51. divisjon like etter soloppgang, men ble straks stoppet. Klokken 16 hadde de ende ikke kommet langt. Ved solnedgang, med lyset i ryggen, rykket tyske stridsvogner fra 15. panserdivisjon og den italienske ''Littorio''-divisjon ut fra det nyreformede ''Kidney''-området og angrep den britiske 1. pansrede divisjon, hvorved det første store stridsvognslaget ved El Alamein ble innledet. Over 100 stridsvogner deltok i dette slaget, og da natten brøt frem var halvparten ødelagt. Fronten hadde derimot ikke flyttet seg.

'''''D Pluss 2: Søndag den 25. oktober 1942'''''
[[Fil:2 Battle of El Alamein 004.png|De allierte forsøker et gjennombrudd, natten til 25. oktober|250px|thumb]] 
Det innledende fremstøtet endte søndag. Begge armeer hadde kjempet uavbrudt i to dager. De allierte hadde trengt gjennom minefeltene i vest og hadde skapt et ti km bredt og fem km dypt innhugg. De satt nå på toppen av ''Miteriya''-bakkekammen i sydøst, men samtidig lå aksestyrkene stadig solid i deres opprinnelige stillinger og slaget hadde gått i stå. Derfor beordret Montgomery at kampene i syd skulle innstilles, hvilket gav mulighet for at 7. pansrede divisjon kunne rykke nordover, og for evakuering av Miteriya-høyderyggen. Slaget ville bli konsentrert om «Kidney»-området og Tel el Eisa, inntil det oppsto et gjennombrudd. Det kom til å vare syv grusomme dager.

[[Fil:2 Battle of El Alamein 005.png|Modangreb fra aksestyrkerne og angreb fra 9. australske division, eftermiddagen den 25. oktober|250px|left|thumb]]

I de tidlige morgentimer innledet aksestyrkene en rekke angrep med 15. panserdivisjon og «Littorio»-divisjonen. De søkte etter svake punkter, men fant ingen. Mens solen gikk ned gikk alliert infanteri til angrep. Omkring midnatt innledet 51. divisjon tre angrep, men ingen var helt klar over hvor de var. Forvirring og blodbad fulgte, hvilket resulterte i et tap på 500 allierte soldater, og det var kun én offiser tilbake blant de angripende tropper. 
 
Mens den 51. divisjon opererte omkring «Kidney»-området angrep australierne «Point 29», en 6 meter høy [[observasjonspost]] for aksestyrkenes artilleri sydvest for Tel el Eisa, i et forsøk på å omringe et frontfremspring ved kysten, som inneholdt den 164. lette tyske divisjon og store italienske infanteristyrker.<ref>Clifford, Alexander s. 308</ref> Det var det nye nordlige fremstøt som Montgomery hadde tenkt ut tidligere på dagen og det ble skueplass for et heftig slag i de følgende dager. Den australske 26. brigade angrep ved midnatt. Luftvåpenet slapp 115 tonn bomber, og de allierte tok stillingen og 240 fanger. Kampene fortsatte i dette området i den påfølgende uke, mens aksestyrkene forsøkte å gjenerobre den lille bakken som var viktig for deres forsvar.