Redigerer Den italienske renessansen (avsnitt)

=== Internasjonale forbindelser ===
[[Fil:Leaning tower of pisa 2.jpg|thumb|Det skjeve tårn i Pisa.]]Nordlige Italia var delt i flere krigførende bystater, de mektigste var [[Milano]], [[Firenze]], [[Pisa]], [[Genova]], [[Ferrara]], og [[Venezia]]. [[Høymiddelalderen]]s Nord-Italia var ytterligere splittet i en langvarig krig for overhøyhet mellom styrkene til [[Den hellige stol|pavedømmet]] og [[Det hellige romerske rike av den tyske nasjon|det tysk-romerske riket]]: hver enkelt by allierte seg med den ene fraksjonen eller den andre, samtidig som de seg imellom var splittet mellom to krigførende grupper, [[ghibellinerne og guelferne]]. Krigføringen mellom bystatene var vanlig, invasjoner fra utenfor Italia var begrenset til de periodevis tilbakevendende styrkene til det tysk-romerske riket. Renessansens politikk ble utviklet fra denne bakgrunnen. Siden [[1200-tallet]] hadde hæravdelinger blitt hovedsakelig satt sammen av leiesoldater, velstående bystater kunne stille betydelige styrker til tross for liten befolkning. I løpet av [[1400-tallet]] hadde de mektigste bystatene underlagt seg mindre naboer: Firenze tok [[Pisa]] i [[1406]], Venezia erobret [[Padova]] og [[Verona]], mens [[Hertugdømmet i Milano|hertugen av Milano]] underla seg en rekke nærliggende områder, inkludert [[Pavia]] og [[Parma]].

Den første delen av renessansen besto av bortimot en utelukkende krigstilstand på lands og til sjøs etterhvert som bystatene kjempet om overherredømme. På land ble disse krigene utkjempet hovedsakelig av leiesoldater kjent som ''[[condottieri]]'', bander av soldater fra hele Europa, men spesielt [[Tyskland|tyskere]] og [[sveits]]ere, ledet av italienske offiserer. Leiesoldatene var ikke villige til å risikere sine liv unødig, og krigføringen besto stort sett av beleiringer og manøvreringer, stundom i noen direkte slag. Det var også leiesoldatenes interesse at begge sider forlenget konflikten for å kunne ha «jobb» lengst mulig. Leiesoldatene var også en konstant trussel mot de som leide dem, om de ikke ble betalt til riktig tid og med avtalt sum kunne de fort snu seg mot sine herrer. Det ble opplagt at om en bystat var fullstendig avhengig av leiesoldater var fristelsen stor for leiesoldatene tok sine egne beslutninger, noe som skjedde ved enkelte anledninger.<ref>Jensen, side 64</ref>

Til sjøs sendte de italienske bystatene mange flåter i kamp. De mest betydelige stridende var [[Pisa]], [[Genova]], og [[Venezia]], men etter en lang konflikt var det Genova som maktet å redusere Pisa. Venezia viste seg å være en mektigere fiende, og mens de i begynnelsen var relativt likestilte ble Genovas flåte utryddet i [[slaget ved Chioggia]] ved munningen av den venetianske lagunen i [[1380]], og deretter var Venezia den dominerende faktor til vanns. Etterhvert som venetianske områder rundt [[Egeerhavet]] gikk tapt, den ene etter den andre, til [[Det osmanske rike|osmanerne]] og handelen i [[Svartehavet]] gikk tapt, flyttet Venezia sin interesser mot ''terrafirma'' da den venetianske renessansen begynte.

Til lands gikk det tiår med kamper hvor Firenze og Milano kjempet seg fram som de mektigste partene, og til slutt klarte disse to bystatene sette sine motsetninger til side og ble enig om [[fredstraktaten i Lodi|en fredsavtale i Lodi]] i [[1454]] som betydde en relativ fred til området for første gang på tiår. Denne freden skulle holde seg i de neste førti år, og Venezias udiskutable overherredømme til vanns førte også med seg fred for resten av 1400-tallet.

I løpet av 1400-tallet hadde eventyrere og handelsmenn som [[Niccolò Da Conti]] ([[1395]]–[[1469]]) reist så langt unna som til [[Sørøst-Asia]] og tilbake, og brakte med seg ny kunnskap om verden, et forvarsel om ytterligere europeiske sjøreiser og utforsking i årene som kom.