Redigerer Den irske uavhengighetskrigen (avsnitt)

==Krigen fra november 1920 til juli 1921==

[[21. november]] 1920 drepte Collins’ ''[[Twelve Apostles|Squad]]'' fjorten britiske etterretningsagenter, kjent som ''the [[Cairo Gang]]'', på forskjellige steder i Dublin. Som svar på dette kjørte Black and Tans i lastebiler inn på [[Croke Park]], en av [[Gaelic Athletic Association]]s baner, under en [[gælisk fotball|fotballkamp]] og begynte å skyte tilfeldig inn i folkemengden. Fjorten ubevæpnede sivile ble drept og 65 såret. Senere samme dag ble to republikanske fanger og en venn som tilfeldigvis hadde blitt pågrepet sammen med dem «skutt under fluktforsøk» i [[Dublin Castle]]; det var klart for alle parter at det dreide seg om en [[ekstrajudisiell henrettelse]]. Denne dagen ble kjent som ''[[Bloody Sunday (1920)|Bloody Sunday]]''. 

Utenfor Dublin var det grevskapet Cork som var åstedet for de hardeste kampene. Mange av taktikkene som etterhvert ble standard for de britiske styrkene ble først prøvd ut i Cork, som ødeleggelse av privat eiendom og drap på ledende republikanere. I mars 1920 ble [[Tomás Mac Curtain]], borgermesteren i [[Cork]], skutt ned og drept foran sin kone i sitt hjem. Morderne hadde svertede ansikter, men ble sett da de løp tilbake til den lokale politibarakken. Mac Curtains etterfølger [[Terence MacSwiney]] ble arrestert og døde under en sultestreik i [[Brixton fengsel]] i [[London]] i november, sammen med to andre IRA-fanger. Juryen ved Mac Curtains likskue besluttet å reise mordtiltale mot David Lloyd George, distrikspolitiinspektøren Swanzy og andre. Swanzy ble senere drept i [[Lisburn]]. 11. desember 1920 ble sentrum i Cork brent ned av britiske soldater, og brannvesenet ble nektet adgang til gatene hvor det brant; dette var som represalie for et bakhold i byen. 
 
Cork fikk også de første ''flying columns'', mobile IRA-enheter på omkring hundre mann som kunne utføre raske angrep og så skjule seg ute på landet, i områder de kjente langt bedre enn de britiske soldatene. Flere av de britiske regimentene ble kjent for å drepe fanger, blant annet [[Essex Regiment]]. 28. november 1920, en uke etter Bloody Sunday, angrep en IRA-enhet under [[Tom Barry]] en Auxiliaries-patrulje i [[Kilmicheal]] i Cork og drepte sytten av de atten som deltok i patruljen. Grevskapene Cork, [[Kerry (grevskap)|Kerry]], [[Limerick (grevskap)|Limerick]] og [[Tipperary (grevskap)|Tipperary]] ble satt i unntakstilstand 10. desember. Kort tid etter, i januar 1921, utførte britene de første offisielle represaliene, da de brente syv hus i [[Midleton (Cork)|Midleton]] i Cork. I mars svarte Dáil med formelt å erklære krig mot Storbritannia. 

Frem til våpenhvilen var et faktum i juli 1921, vokste voldsbruken stadig. Mer enn 1000 mennesker ble drept mellom januar og juli 1921, det vil si omkring 70% av det totalte antall drepte i løpet av hele konflikten. I tillegg ble omkring 4500 IRA-medlemmer eller antatte IRA-sympatisører internert. 

1. februar 1921 fant den første henrettelsen under unntakslovene sted, da [[Cornelius Murphy]] fra [[Millstreet]] ble [[arkebusering|skutt]] i Cork. Den 28. februar ble seks andre skutt, også i Cork. Totalt ble 14 IRA-medlemmer henrettet etter dom i løpet av krigen. 

19. mars 1921 fant [[Crossbarry-bakholdet]] sted. Tom Barrys omkring 100 menn kjempet mot omkring 1200 britiske soldater. IRA-soldatene unngikk såvidt å bli fanget i en britisk knipetangmanøver og drepte mellom ti og tretti briter. To dager senere angrep IRA i Kerry et tog nær [[Killarney]] og drepte anslagsvis tyve britiske soldater; to IRA-menn og tre sivile omkom også. De fleste kampene var av mindre skala enn dette, men det var også andre bakholdsangrep av en viss størrelse. Det var også vanlig at bakhold slo feil, som ved [[Upton]] og [[Clonmult]] i Cork i 1921, der henholdsvis fem og tolv IRA-soldater falt. Etter slike mislykkede bakhold fulgte gjerne en bølge av drap på informanter, ekte eller innbilte, innenfor IRA.

IRAs største tap skjedde i Dublin. 25. mai 1921 okkuperte flere hundre mann  fra Dublinbridagen [[Custom House (Dublin)|Custom House]], som rommet lokaladministrasjonen i hovedstaden, og satte fyr på bygningen. Symbolsk skulle aksjonen vise at britene ikke kunne styre Irland. Men militært var aksjonen en fiasko, med fem falne IRA-menn og over åtti fanger. Det stod klart at IRA ikke klarte å stå imot britiske styrker i konvensjonell kamp. Men, i motsetning til hva mange hevdet, hindret ikke dette IRA i Dublin i å fortsette striden. I mai utførte IRA 107 angrep i Dublin, og i juni 93, en ubetydelig nedgang. 

I juli 1921 var situasjonen verre for IRA; det var kronisk mangel på våpen og ammunisjon. IRA hadde også vært, som Richard Mulcahy uttrykte det, «ute av stand til å presse britene ut av noe større enn noen passelig store politibrakker».

Mange militærhistorikere har konkludert med at IRA kjempet en stort sett vellykket geriljakrig, som presset den britiske regjeringen til å innse at de ikke kunne seire militært. Da våpenhvilen kom, var mange repulikanske ledere, blant dem Michael Collins, sikre på at dersom kampen fortsatte særlig mye lenger ville den stoppe opp av seg selv på grunn av våpenmangelen. Det ble derfor laget planer for å «bringe krigen til England» ved å bombe økonomiske mål som havnen i [[Liverpool]]. Det hadde blitt utført noen aksjoner i England, som nedbrenningen av nitten lagerbygninger i Liverpool i november 1920. Våpenhvilen førte til at det ikke ble noen opptrapping; senere skulle IRA ta i bruk en slik strategi for å nå andre mål.