Redigerer Den irske borgerkrig (avsnitt)

===Motpartene===
[[Fil:Prisoner (6417469255).jpg|thumb|Soldater fra nasjonalhæren eskorterer en IRA-krigsfange]]
Utbruddet av borgerkrig tvang medlemmer av begge fraksjoner til å velge side. Tilhengere av traktaten ble kjent som «pro-traktaten», «Fristatshæren» eller «Den nasjonale hæren» (sistnevnte var det første offisielle betegenlsen på [[Irish Army]]). Motstanderne ble kjent som «anti-trataten», «de irregulære» eller «republikanere»', og refererte fortsatt til seg selv som «IRA». Motstanderne hevdet at de forsvarte [[Den irske republikk]] som var blitt proklamert i [[1916]] under [[påskeopprøret]] og så formelt, om enn illegalt, opprettet av [[Det første Dáil]]. De Valera overlot lederskapet av traktatmotstanderne til militære ledere som [[Liam Lynch]], og deltok selv som vanlig IRA-frivillig.

Da borgerkrigen brøt ut, hadde traktatmotstanderne i IRA omkring 15&nbsp;000 mann, mens tilhengerne hadde omkring 7000. På papiret hadde IRA i begynnelsen hele 72&nbsp;000 mann, men de fleste av dem var blitt rekruttert under våpenhvilen og kjempet verken i uavhengighetskrigen eller borgerkrigen. Selv om motstanderne hadde et stort overtall i antall soldater, manglet de en effektiv kommandostruktur, en klar strategi og våpen. Ved krigsutbruddet hadde de bare 6780 rifler og noen få maskingeværer. Mange av soldatene utstyrte seg med hagler, som er lite egnet til regulær krigføring. De klarte også å erobre noen britiske pansrede kjøretøy under den britiske hærens evakuering. Som følge av våpenmangelen hadde traktatmotstanderne gjennom hele krigen en defensiv strategi. Anti-traktatens IRA hevdet at den forsvarte den irske republikken som ble erklært i 1916 under påskeopprøret, bekreftet av First Dáil og ugyldig satt til side av de som godtok kompromisset fra Free State. Éamon de Valera uttalte at han ville tjene som en vanlig IRA-frivillig og overlot ledelsen av anti-traktat-republikanerne til [[Liam Lynch]], IRAs stabssjef. De Valera, selv om den republikanske presidenten i oktober 1922, hadde liten kontroll over militære operasjoner.<ref> Townshend (2014), s. 439–441</ref> Kampanjen ble regissert av Liam Lynch til han ble drept 10. april 1923, og deretter av [[Frank Aiken]] fra 20. april 1923.<ref>Hopkinson (1988), s. 256.</ref>

I likhet med anti-traktaten IRA, var Fristatens Nasjonalhær opprinnelig forankret i IRA som kjempet mot britene.<ref name="Cottrell"> Cottrell (2008), London: Osprey, s. 23.</ref> Fristatens hær ble raskt bygget opp etter krigsutbruddet, og selv om den var liten, fikk de britisk artilleri og britiske fly, panserbiler, maskingeværer, håndvåpen og ammunisjon. I august 1922 hadde de 14&nbsp;000 mann, mot slutten av året 38&nbsp;000 og ved krigens slutt 55&nbsp;000 mann og 3500 offiserer, langt mer enn det Fristaten ville trenge i fredstid. Eliten i hæren, ''Dublin Guard'',<ref>Townshend (2014), s. 394</ref> var rekruttert fra Dublins ''[[Active Service Unit]]'', eliten i IRAs Dublinbrigade, som Collins hadde hatt kommandoen over under uavhengighetskrigen. Han tok også med seg sin spesialstyrke av snikmordere inn i hæren. Denne enheten var innblandet i flere overgrep mot traktatmotstandere mot slutten av krigen. De fleste av soldatene i Fristatshæren var traktattilhengere, men en ikke ubetydelig andel av dem var også arbeidsløse veteraner fra [[første verdenskrig]] (hvor de da hadde gjort tjeneste i [[British Army]]). Britiske offiserer ble også rekruttert for å tilføre teknisk ekspertise. Republikanerne gjorde et stort propagandanummer ut av dette britiske innslaget, men det er klart at flertallet av soldatene var uten krigserfaring og hadde meldt seg frivillig for å kjempe for Fristaten, men deres dårlige eller manglende disiplin ble et stort problem.<ref>Cottrell (2008), s. 23–24.</ref>

Et stort problem for den nasjonale hæren var mangel på erfarne offiserer.<ref>Townshend (2014), s. 394</ref> Minst 20 % av offiserene hadde tidligere tjenestegjort som offiserer i den britiske hæren, mens 50 % av den nasjonale hæren hadde tjenestegjort i den britiske hæren i første verdenskrig.<ref>Cottrell (2008), s. 23.</ref> Tidligere offiserer i den britiske hæren ble også rekruttert for sin tekniske ekspertise. En rekke av de senior befalene i Fristaten, som [[Emmet Dalton]], John T. Prout og W. R. E. Murphy, hadde vært offiserer i første verdenskrig, Dalton og Murphy i den britiske hæren og Prout i den amerikanske hæren. Republikanerne gjorde stor bruk av dette faktum i sin propaganda – og hevdet at Fristaten bare var en stedfortredende styrke for Storbritannia selv. Imidlertid var flertallet av fristatssoldater rå rekrutter uten militær erfaring, enten i første verdenskrig eller den irske uavhengighetskrigen. Det var også et betydelig antall tidligere medlemmer av de britiske væpnede styrker på den republikanske siden, blant annet seniorpersoner som Tom Barry, David Robinson og Erskine Childers.<ref>Harrington (1992), s. 37–38.</ref>