Redigerer Den iranske revolusjon (avsnitt)

==Khomeini tar kontroll==
[[File:Pro-Shariatmadari demonstration in Tabriz, 1979 (02).jpg|thumb|Demonstrasjoner til støtte for ayatollah [[Mohammad Kazem Shariatmadari]] i [[Tabriz]], 1979. Shariatmadari var i opposisjon til Khomeini og satt i husarrest fra 1982 til sin død i 1986.<ref>Lolaki, S. M. (2020). ''Diverging Approaches of Political Islamic Thought in Iran Since the 1960s.'' Springer/Palgrave Macmillan.</ref>]]
Jubelen og feiringen var stor i Iran da sjahen ble kastet ut, men det var også mye uenighet rundt Irans fremtidige retning. Samtidig som Khomeini var den mest populære politiske figuren, var det dusinvis av revolusjonsgrupper, hver med forskjellig syn på den riktige retningen for Irans fremtid. Det var sterke liberalistiske, sekularistiske, marxistiske og anarkistiske fraksjoner, i tillegg til en vid variasjon av religiøse grupper som ønsket å utarbeide Irans fremtid.

Nasjonens militære styrker, økonomi og utenriksrelasjoner var i omveltning. I de tidlige årene skjedde det en utvikling av en styresmakt med to maktsentre. Bazargan ble statsminister, og frihetsbevegelsen arbeidet for å etablere en liberal sekulær regjering. De geistlige, ledet av Khomeini, dannet et separat maktsenter, det [[islamske republikanske parti]]. Gruppene forsøkte å samarbeide, men spenninger vokste mellom de to fraksjonene.

Det var teologene som var de første til å bringe orden til nasjonen, da revolusjonære celler ble lokale komitéer. De ble kjent som [[revolusjonsvokterne]] i mai 1979 og disse gruppene drev snart lokale styresmakter over hele Iran og samlet mest lokal makt. De fikk også kontroll over domsapparatet som dømte tidligere embetsmenn i sjahens sikkerhetstjenester og militæret.

I juni 1979 lanserte frihetsbevegelsen sitt forslag til grunnlov. Den henviste til Iran som en islamsk republikk, men gav ingen offisiell rolle til ulemaen eller islamsk lov. Grunnloven ble sendt til den nylig valgte lovforsamlingen, dominert av Khomeinis allierte, for gjennomsyn. Forsamlingen avslo grunnloven og var enig med Khomeini i at den nye styresmakten skulle være basert «100% på islam».

En ny grunnlov ble laget som skapte en mektig posisjon som [[øverste leder i Iran|øverste leder]] for Khomeini, som ville kontrollere militæret og sikkerhetsstyrkene og kunne legge ned veto mot kandidater som stilte til valg til et embete. En president skulle velges hvert fjerde år, men bare blant kandidater godkjent indirekte av den øverste leder (gjennom [[vokterrådet]]). Khomeini selv ble statsoverhode på livstid, som «leder av revolusjonen», og senere «øverste åndelige leder». Bazargan trakk seg som statsminister i november etter å ha følt seg maktesløs og fordi han var uenig i retningen nasjonen beveget seg i.

I desember 1979 var det store protestert i Tabriz mot det som ble ansett som urettferdig behandling av etniske [[aserbajdsjanere]]. Demonstrantene støttet ayatollah [[Mohammad Kazem Shariatmadari]]s motstand mot den foreslått forfatningen for landet.<ref name="Shaffer">{{Kilde artikkel|tittel=The Formation of Azerbaijani Collective Identity in Iran|publikasjon=Nationalities Papers|doi=10.1080/713687484|url=https://www.cambridge.org/core/journals/nationalities-papers/article/formation-of-azerbaijani-collective-identity-in-iran/FB790AD7E5F931FAA8F9C42ED732E9B9|dato=2000|forfattere=|fornavn=Brenda|etternavn=Shaffer|via=|serie=3|språk=en|bind=28|hefte=|sider=449–477|issn=0090-5992|besøksdato=2020-06-29|sitat=}}</ref>