Redigerer Decius (avsnitt)

=== Kristenforfølgelser ===
I januar 250 er det sagt at Decius utstedte et av de mest bemerkelsesverdige keiserlige forordninger. Fra tallrike bevarte tekster fra Egypt som nedtegnet offerhandlinger, synes det som om forordningen i seg selv er ganske klar:<ref name="Potter241">Potter (2004): ''The Roman Empire at Bay'', s. 241</ref>

:''Alle innbyggere i Imperiet er påkrevd å ofre foran magistratene'' (øvrighetsperson) ''i deres samfunn for 'Imperiets trygghet' ved en bestemt dag'' (datoen kunne variere fra sted til sted og ordren kan ha vært at ofringen måtte bli utført innenfor en særskilt periode etter at et samfunn hadde mottatt forordningen). ''Når de har ofret vil de motta et libellus'' (sertifikat) ''som nedtegnet det faktum at de hadde utført ordren''.<ref name="Decius" /> ''Det er, sertifikatet ville bevitne lojaliteten til den som ofret til forfedrenes guder og til fortæringen av offermat og drikke foruten navnene på de magistrater som overvåket ofringen''.<ref name="Chisholm" />

[[Fil:Herennia Etruscilla coin.jpg|thumb|left|Mynt med avbildningen av Herennia Etruscilla.]]
Det synes ikke som om Decius forsøkte å innføre at [[Romersk religion|den romerske religionen]] hadde overlegenhet over alle andre guder. Det er sannsynlig at forordningen var et forsøk på å legitimere keiserens posisjon og for å svare på en generell engstelse ved at man passerte Romas tusenårsjubileum.<ref>Potter (2004): ''The Roman Empire at Bay'', s. 243</ref> Mens Decius selv kan ha hatt til hensikt med forordningen å bekrefte sin konservative forestilling av ''[[Pax Romana]]'' og forsikre Romas borgere at Imperiet var fortsatt trygg og sikker, satte det uansett i gang en «forferdelig krise for autoriteten da ulike kristne biskoper og deres menigheter reagerte på forskjellige måter.»<ref name="Decius" /> Det ble tatt grep som først krevde at biskopene og kirkens ledere ofret til keiseren. Ofringen var «på vegne av» keiseren, ikke ''til'' keiseren ettersom en levende keiser ikke ble betraktet som guddommelig. Sertifikater ble utstedt til de som tilfredsstilte magistratene ved kristenforfølgelsene under Decius. Førtiseks slike sertifikater har blitt publisert, alle er datert fra 250, fire av dem er funnet ved [[Oxyrhynchus]] i Egypt.<ref>[http://legacy.fordham.edu/halsall/ancient/250sacrificecert.asp «Certificate of Having Sacrificed to the Gods, 250 CE»] {{Wayback|url=http://legacy.fordham.edu/halsall/ancient/250sacrificecert.asp |date=20160319023018 |df=iso }}, ''Ancient History Sourcebook''</ref> Enhver, inkludert kristne, som nektet å ofre for keiserens og Imperiets velvære ved en bestemt dato risikerte tortur og henrettelse.<ref name="Scarre170">Scarre (1995): ''Chronicle of the Roman Emperors'', s. 170</ref> Et antall framtredende kristne nektet utførte offerhandlingen og ble deretter henrettet for illojalitet. En av dem var pave [[Fabian]] i 250. Antikristne stemninger førte til pogromer i Kartago og Alexandria.<ref name="Scarre170" /> Imidlertid hadde de verste kristenforfølgelsene ebbet ut ved slutten av Decius' andre år som keiser og den tidligere tradisjonen med toleranse kom tilbake.<ref name="Scarre170" /> Den kristne kirke, til tross for at det ikke er bevart noen tekster som indikerte at forordningen var rettet mot npen særskilt religiøs gruppe, glemte aldri Decius' styre som de betegnet som en «bister tyrann».<ref name="Scarre170" />

Ved samme tid var det et andre utbrudd av [[Antoninus-pesten]] som var på høyden av sin dødelighet mellom 251 og 266 og tok daglig livet av rundt 5 000 i Roma. Dette utbruddet er referert til som «Cyprianus' pest» med henvisning til biskopen av Kartago. I denne byen var pesten og forfølgelsen av kristen verst. [[Cyprianus]]' biograf [[Pontius av Kartago|Pontius]] har gitt et levende bilde den demoraliserende effekten av pesten, og Cyprianus selv moraliserte over hendelsene i sitt essay ''De mortalitate''. I Kartago førte Decius' forordning som sammenfalt med pesten til en jakt på syndebukker. Decius' edikt ble fornyet under [[Valerianus]] i [[253]] og gjentatt under hans sønn [[Gallienus]] i [[260]]-[[261]]. Cyprianus ble [[martyr]] først i [[258]].