Redigerer De britiske øyer (avsnitt)

== Historie ==
{| class="toccolours" style="float:right; margin:0 0 1em 1em; max-width:320px; text-align:left; clear:right;"
|-
|[[Fil:1631 Blaeu Map of the British Isles (England, Scotland, Ireland) - Geographicus - BritanniaeHiberniae-blaeu-1631.jpg|thumb|center|''Magnae Britanniae et Hiberniae Tabula'',<br /> Kart over Storbritannia og Irland, 1631]]
----
<div style="background:#f8eaba; text-align:center;"> De britiske øyers historie</div>
----
* [[Storbritannias historie]]
* [[Englands historie]]
* [[Skottlands historie]]
* [[Wales historie]]
* [[Irlands historie]]
* [[Mans historie]]
* [[Guernseys historie]]
* [[Jerseys historie]]
|}
[[Fil:Hadrians Wall from Housesteads1 crop.jpg|thumb|left|Deler av Hadrians mur ved Knag Burn Gateway.]]
Ved slutten av den siste [[istiden]] var det som i dag er De britiske øyer knyttet til det europeiske fastlandet som en landmasse som strakte seg nordvestover fra dagens nordlige kystlinje i [[Frankrike]], [[Belgia]] og [[Nederland]]. Isen dekket det meste av det som i dag er Irland og Storbritannia med unntak av dagens [[Munster]] og dagens England. For mellom 14 000 og 10 000 år siden steg havnivået ved at isen smeltet og Irland ble da skilt fra fastlandet. I den samme prosessen skaptes også øya [[Man]]. Rundt to til fire årtusener senere ble Storbritannia skilt fra det europeiske fastlandet. Britannia ble antagelig befolket før istiden ble avsluttet og helt sikkert før De britiske øyer ble skilt fra Europa. Det er sannsynlig at Irlands første beboere kom som innvandrere over havet etter at det hadde blitt en øy.

På tiden ved [[Romerriket]], for rundt to tusen år siden, var øyene bosatt av flere stammefolk. Romerne ekspanderte sin sivilisasjon til å kontrollere sørlige Storbritannia, men ble forhindret fra å ekspandere ytterligere nordover og bygde til sist [[Hadrians mur]] for å markere Romerrikets nordligste grense i år [[122]] e.Kr. På denne tiden var Irland befolket av en stamme kjent som [[skotere]], i det nordlige Britannia (Skottland) bodde et folk kjent som [[piktere]] og i den sørlige halvdelen holdt [[britonere]] til. [[Angelsaksere]] kom i [[folkevandringstiden]] da den romerske kontrollen på De britiske øyer ble svekket på begynnelsen av [[400-tallet]]. Det kan se ut som om de ulike angelsaksiske stammene kom som følge av en invitasjon for å fungere som leiesoldater for romerne for å slå tilbake angrep fra piktere, skotere og irlendere. I løpet av kort tid var antallet av angelsaksere så stort at de dominerte den sørlige delen av Storbritannia og opprettet flere mindre kongedømmer. Britonere opprettholdt enklaver i [[Hen Ogledd|nordlige England]], [[Cornwall]] og [[Wales]]. Irland hadde ikke blitt påvirket av romersk tilstedeværelse, unntatt at landet ble tidlig [[Kristendom|kristnet]], tradisjonelt av en romansk-britoner ved navn [[Patrick av Irland|Patrick]]. Som i Europa ellers gikk Britannia inn i en periode med mye uro ved Romerrikets sammenbrudd, en tid kjent som den mørke tidsalder, men Irland opplevde en gullalder og begynte med omfattende misjonsvirksomhet, først til Storbritannia og deretter på det europeiske fastlandet. En rekke klostre og læresteder ble opprettet og ble senere fulgt av angelsaksisk misjonsvirksomhet.

Nordboere fra hovedsakelig [[Danmark]] og [[Norge]] kom som [[viking]]er på begynnelsen av [[800-tallet]], først i forbindelse med angrep og plyndringstokt – deretter ble mer faste bosetninger etablert, særlig langs østkysten av Irland, vestkysten av Skottland og Man og i den nordlige delen av England. Selv om nordboerne ble nøytralisert på Irland har deres innflytelse satt spor etter seg i byene [[Dublin]], [[Cork]], [[Limerick]], [[Waterford]] og [[Wexford]]. England ble imidlertid langsommere erobret fram mot 1000-tallet, men var en tid styrt av danske konger. Forholdene mellom etterkommere av nordboere i England og [[Normandie]] førte til en rekke hendelser som ble avsluttet med [[Normannernes erobring av England|den normanniske erobringen av England]] i [[1066]]. Levningene av [[hertugdømmet Normandie]] som erobret England er forblitt assosiert med den engelske krone som Kanaløyene til denne dag. Et århundre senere førte ekteskapet med den framtidige [[Henrik II av England]] til [[Eleonore av Aquitaine]] til opprettelsen av [[Angevin-riket]]. Under autoriteten av pave [[Hadrian IV]] (den eneste engelskmann som ble valgt til [[pave]]) invaderte Angevin-riket Irland i [[1169]]. Henrik II, som Englands konge, kom til herske over øya som [[lord av Irland]], og denne tittelen ble gitt til hans yngste sønn, men deretter ble konge av England og lord av Irland forbundet i en person.

[[Fil:Henry II, Plantagenet Empire.png|thumb|Angevin-rikets utbredelse på sitt meste.]]
I [[senmiddelalderen]] var Storbritannia delt i kongedømmene England og Skottland. Makten på Irland gikk mellom irsk-gæliske kongedømmer, hiberno-normanniske herre og det engelskdominerte herredømmet Irland. En tilsvarende situasjon eksisterte i fyrstedømmet Wales som langsomt ble annektert av den engelske konge gjennom en rekke lovvedtak. I løpet av [[1400-tallet]] beholdt den engelske krone et krav på den franske krone, således frigjorde den engelske konge seg fra å være en [[vasall]] av den franske krone. Etter å ha vært en sterk katolsk forkjemper mot [[protestantisme]]n, løsrev [[Henrik VIII av England]] i [[1534]] [[den engelske kirke]] fra [[den katolske kirke]] og pavens autoritet for å kunne sikre seg en skilsmisse. Irland, som hadde blitt holdt av den engelske konge som lord av Irland, men var strengt sett en føydal besittelse av paven etter den normanniske invasjon, ble erklært som [[Kongeriket Irland|et særskilt kongedømme]] i personalunion med England.

Skottland hadde i mellomtiden forblitt et uavhengig kongedømme, men i [[1603]] endret det seg da den skotske kongen arvet den engelske krone, og således også den irske krone. 1600-tallet ble preget av politisk og religiøs uro og krig. Engelske [[kolonialisme]] i Irland ble forsterket med skotsk og engelsk innvandring til [[Ulster]] nord på øya. Den religiøse spenningen økte da den engelske konge kom i konflikt med parlamentet. Striden angikk toleranse overfor katolisismen. [[Den engelske borgerkrigen|Den påfølgende borgerkrigen]] førte til en [[Puritanisme|puritansk]] og revolusjonær republikk i England under [[Oliver Cromwell]]. Irland, som hovedsakelig var katolsk, forble tro mot kongen. Etter et tap mot parlamentets hær ble store landområder tatt fra lojalistisk, irsk adel og fordelt blant engelske kolonister som i løpet av de neste hundre år ble den nye herreklassen på Irland. Herskerklassen var protestantisk og styrte over en irsk, katolsk befolkning, noe som kom til prege irsk politikk årene framover. Da monarkiet ble gjenopprettet i England, fant kongen det politisk umulig å gjenopprette eierskapet til de tidligere landeierne på Irland. [[Den ærerike revolusjon]] i 1688 gjentok et tilsvarende tema: en katolsk konge som presset på for religiøs toleranse over katolikker i opposisjon til et protestantisk parlament i England. Kongens hær ble beseiret i [[slaget ved Boyne]] i [[1690]] og deretter i [[slaget ved Aughrim]] året etter på Irland. Det nye monarkiet fylte det irske parlamentet med en ny protestantisk elite som innførte økende intolerante straffelover mot irske katolikker.

Kongedømmene England og Skottland ble forent i en union i 1707, noe som opprettet kongedømmet Storbritannia. Etter forsøket på en [[Det irske opprøret 1798|republikansk revolusjon i Irland]] i 1798 ble kongedømmet Irland [[Act of Union 1800|forent]] med kongedømmet Storbritannia i 1801 i det som kalles [[Det forente kongerike Storbritannia og Irland]]. Man og Kanaløyene forble utenfor Storbritannia, men var underlagt den britiske krone og i praksis også den britiske regjering. Selv om [[Britisk kolonisering av Amerika|koloniene i Nord-Amerika]] gikk tapt på slutten av [[1700-tallet]] i [[den amerikanske revolusjon]], ekspanderte [[det britiske imperiet]] andre steder i verden. Et århundre senere dekket det en tredjedel av kloden. Fattigdommen på Irland forble desperat og [[industrialisme]]n i England førte til forferdelige sosiale forhold for den nye arbeiderklassen. Stor utvandring kom som en følge av [[hungersnøden i Irland 1845-1849]] og ''[[Highland Clearances]]'' i Skottland, noe som førte til stor avfolkning i begge land i løpet av siste halvdel av 1800-tallet. Det meste av Irland ble skilt ut fra Storbritannia etter [[den irske uavhengighetskrig]] og den påfølgende [[den anglo-irske traktat]] (1919–1922), men seks grevskap opprettet i Nord-Irland forble en selvstyrt region av Storbritannia.