Redigerer De 13, også kalt De første tretten (avsnitt)

== Stiftelse av De 13 og påskemarsj ==
=== De 13 lanseres ===
I oktober 1960 tok arkitekt [[John Engh]] til orde for å arrangeres en norsk fredsmarsj mot atomvåpnene og prøvesprengninger {{Trenger referanse}}. Protestaksjonen skulle kunne appellere til hele den norske befolkning - en slags fredsstafett etter mønster av den britiske [[Campaign for Nuclear Disarmament]] og [[Aldermaston]]-marsjene. «Slike demonstrasjonstog burde gå hvert eneste år» skrev Engh. Myndighetene trengte å bli minnet om folkets frykt for kjernevåpen og nedfall.{{Trenger referanse}} 

Søndag 26. november 1960 ble det arrangert et åpent møte i Klingenberg kino i Oslo for å lansere protestkampanjen. Kinosalen, med nær 800 seter, var fullsatt. Målet for kampanjen var å organisere landsomfattende protester mot innføring av atomvåpen på norsk jord, ved å samle ''alle'' motstandere, uavhengig av politisk ståsted. Arrangør for lanseringsmøtet var [[Aksjon for atomavrustning]], en protestgruppe i Oslo stiftet høsten 1960 av blant andre psykologene [[Carl-Martin Borgen]] og Anne-Marit Sletten Duve, ingeniør [[Kari Enholm]] og lege [[Anne Grieg]]. {{Trenger referanse}}

De fleste av den nylanserte aksjonens 13 frontfigurer var relativt kjente personer i den offentlige debatt om sikkerhetspolitiske spørsmål: professor [[Kristen Andersen]], professor [[Reidar Aulie]], professor [[Otto Bastiansen]], lege [[Reidar Eker]], forbundsleder [[Alette Engelhart|Alette Marie Engelhart]], arkitekt [[John Andreas Engh]], forbundsleder [[Erik Eriksen]], professor [[Johan B. Hygen]], forfatter [[Odd Sigurd Hølaas]], ingeniør [[Diderich H. Lund]], lærer [[Ragna Ruud]], biskop [[Kristian Schjelderup]] og klubbformann [[Finn Frank Andersen]]. 
 
På tross av målet om å fremstå uten politisk slagside ble De 13 mistenkeliggjort i deler av pressen. «De er blitt lurt til å gå kommunistenes ærend», skrev ''Morgenbladet'', som mente det var en tidligere kommunist som sammen med John Engh hadde forberedt kampanjen.{{Trenger referanse}} «De som deltar i den planlagate protestmarsjen kan ikke unngå å få kommuniststemplet på seg» het det i ''[[Fredriksstad Blad]]''.

Antagelsene var ikke helt grunnløse. Blant kampanjens sentrale initativtakere var tidligere medlemmer av [[NKP]], partiløse kommunister og sympatisører fra Arbeiderpartiets venstrefløy.<ref>Lindstøl, Aslak (1978) ''De 13. Protest mot atomvåpen – et utenomparlamentarisk initiativ under atomdebatten i Norge våren 1961.'' Hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo.</ref>

Avisen ''Dagbladet'' støttet kampanjen og tok skarp avstand fra anklagene om kommunistisk påvirkning: «Den politiske brønnforgiftningen som finner sted gjennom ugrunnede og ondsinnede kommunistbeskyldninger, er en trusel mot vårt demokratiske styresett. Det er metoder som er langt mer i slekt med totalitære regimer enn med et levende demokrati, der det er enher borgers rett å kjempe for sine meninger, uten å bli tillagt oppfatninger og baktanker som vedkommende ikke har.»{{Trenger referanse}}

De 13 arrangerte møter og foredrag frem mot protestmarsjene påsken 1961.

===Påskemarsjen 1961  ===
Allerede før protestmarsjene startet, fra fire forskjellige steder i Oslo, var det klart at aksjonen ville få stor oppslutning. Mer enn 100 000 mennesker hadde undertegnet kampanjens protestlister bare i osloområdet.{{Trenger referanse}} At så mange som mellom 10 000 og 15 000 mennesker skulle delta i avslutningen på Fridtjof Nansens plass, hadde knapt noen våget å håpe på - eller frykte. {{Trenger referanse}} 

«Vi som står her i dag, har ingen bihensikter eller baktanker,» sa [[John B. Hygen]] i sin tale under protestaksjonens hovedarrangement på Fridtjof Nansens plass, 19. mars 1961. «Vi er hverken ulver i fåreklær eller får i ulveklær. Vi er bare alminnelige mennesker som prøver å tale fornuftens og menneskelighetens sak i en fornuftsløs og umenneskelig tid. I menneskelighetens navn protesterer vi mot å gå videre på en vei som en ond dag ikke er noen vei lenger, men en avgrunn. Ikke ett skritt lenger vil vi gå, ikke i dag, ikke i morgen, ikke om et år, ikke nå og ikke siden.» Etter applausen å dømme var det svært mange mennesker som var enig i det. {{Trenger referanse}} 

Blant talerne var, foruten Hygen, [[Alf Rolfsen]], [[Arne Haugestad]], [[Liv Kluge]] og [[Karl Evang]]. Alle understreket at en ytterligere spredning av atomvåpene ville være en forbrytelse mot menneskeheten, og at folk flest her i landet var imot at slike våpen ble stasjonert på norsk jord. Kampanjen var dermed på linje med regjeringens politikk i disse spørsmålene.

Flere aviser stilte spørsmål om graden av kommunistisk deltagelse og påvirkning av kampanjen. De rapporterte blant annet at mange av deltagerne kom direkte fra landsmøtet i [[Norges kommunistiske parti]] samt at mange kjente kommunister var blant publikum.<ref>''Aftenposten'', 20. mars 1961. ''Morgenbladet'', 20. mars 1961.</ref> 

En del tidligere [[hjemmefront]]folk trådte fram og brukte ord som  «[[landssvik]]» om De 13 og protestkampanjen.{{Trenger referanse}}