Redigerer Dante Alighieri (avsnitt)

== Forfatterskap ==
[[Fil:Dante-alighieri.jpg|thumb| Dante Alighieri, tilskrevet [[Giotto]], i Bargello-palassets kapell i Firenze. Det er det eldste bildet av Dante, malt rett før hans landflyktighet.]]
''[[Den guddommelige komedie]]'' (''La Divina Commedia'') beskriver Dantes reise gjennom helvete (''Inferno''), skjærsilden (''Purgatorio''), og paradiset (''Paradiso''), ledet av den romerske poeten [[Vergil]], og deretter av Beatrice, målet for hans kjærlighet og i et annet av hans verker, ''La Vita Nuova''. Mens visjonen av helvete (''Inferno'') er levende for moderne lesere, krever de [[teologi]]ske spissfindigheter presentert i de andre delene en større andel tålmodighet og kunnskap for å komme til sin rett. Mens skjærsilden (''Purgatorio'') er den mest lyriske og menneskelige av de tre delene, er paradiset (''Paradiso'') den mest tyngste teologiske delen, men samtidig også de vakreste og mest [[ekstase|ekstatisk]]-mystisk avsnitt hvor Dante forsøker å beskrive hva han bekjenner er hva han ikke kan videreformidle; det vil si når Dante ser ansiktet til Gud: ''«all'alta fantasia qui mancò possa»'' — «ved dette storslåtte øyeblikk, evnen til å beskrive sviktet meg».<ref>Paradiso, XXXIII, 142.</ref>

''Den guddommelige komedie'' ble snart en hjørnestein i utviklingen av italiensk som et etablert litterært språk. Dante var mer oppmerksom enn de fleste tidlige italienske forfattere på Italias [[dialekt]]mangfold og behovet for å skape en litteratur og et forent litterært språk hinsides begrensningene i latin. Slik sitt er han en forløper for [[renessansen]] med dens anstrengelser for å skape en litteratur på folkespråket som kunne hevde seg overfor tidligere klassiske forfattere. Dante hadde en grundig og dyptgående kunnskap (innenfor begrensningen av sin tid) av den romerske antikken, og hans åpenbare beundring for en del aspekter av det [[Romerriket|førkristne Roma]], noe som også peker framover mot [[1400-tallet]]. Ironisk nok, mens han ble omfattende beundret i århundrene etter sin død, gikk ''Den guddommelige komedie'' ut av moten blant litteratene: for middelaldersk, for grovt og tragisk, og ikke stilistisk forfinet nok i henhold til de krav som [[høyrenessansen]] og [[senrenessansen]] krevde av litteraturen.

=== Morsmålets diktning ===
Dante skrev ''Den guddommelige komedie'' i et språk han kalte for «italiensk», i en betydning var det et sammenslått litterært språk som hovedsakelig basert på den regionale [[dialekt]]en i [[Toscana]], men med en del elementer fra latin og fra andre regionale dialekter. Han forsøkte bevisst å nå et mulig publikum over hele Italia, inkludert legmenn, prester og andre poeter. Ved å frambringe et dikt med episk struktur og filosofisk hensikt, etablerte han italiensk som velegnet for det fremste skjønnlitterære uttrykk. På [[fransk]] er italiensk tidvis omtalt som ''«la langue de Dante»'', «Dantes språk».<ref>[http://fr.wiktionary.org/wiki/langue_de_Dante «la langue de Dante»], ''Wiktionary''</ref><ref>[http://www.college-petite-camargue.net/IMG/pdf/Du_latin_a_l_italien.pdf «Du latin à l’italien ─ La langue de Dante»] {{Wayback|url=http://www.college-petite-camargue.net/IMG/pdf/Du_latin_a_l_italien.pdf |date=20120417195704 }} (PDF)</ref> Både Dante og hans samtid kalte latin for ''grammatica'', i motsetningen til folkespråket eller dialektene som ble kalt for ''latium vulgare''. En sammenligning med innledningsverset av ''Komedien'':
[[Fil:Giovanni di paolo, paradiso 28 dante e cacciaguida.jpg|thumb|upright=1.8|Giovanni di Paolo: Dante og Cacciaguida (hans tippoldefar), [[miniatyr]] fra 1440-tallet.]]
:''Nel mezzo del cammin di nostra vita/ mi ritrovai per una selva oscura''
Om Dante hadde skrevet det samme på latin ville det ha vært:
:''In medio cursu vitae nostrae/ eram in silva obscura''
Ved å skrive på [[morsmål]]et markerte Dante seg som en av de aller første (blant andre som [[Chaucer]] og Boccaccio) som brøt fri fra den gjengse standarden om å publisere på bare latin (språket for liturgi, historie og vitenskapelige [[avhandling]]er generelt, men ofte også lyrisk poesi). Dette bruddet satte en presedens og gjorde det mulig at mer litteratur ble publisert for et bredere publikum, og satte scenen for framtidens større litterære nivåer.

Å dikte på morsmålet framfor [[latin]] var såpass nytt i Italia at Dante stadig kretset om emnet. I ''Vita nuova'' (Nytt liv) går tilegnelsen til Cavalcanti ut på at begge er enige om å dikte på morsmålet. Nesten hele første del av ''Convivio'' (Gjestebudet) er et forsvar for denne posisjonen. Samtidig skrev han nær samtidig et lærd verk, paradoksalt på latin, om det samme, ''De vulgari eloquentia'' (Om å dikte på folkespråket).<ref name="Beyer473">Beyer, Edvard et al (1971): ''Verdens litteraturhistorie'', bind 2 Middelalderen, Oslo: Cappelen, s. 473</ref> Sistnevnte begynte som en språkhistorie: Språket er Guds gave til menneskene, først til [[Adam og Eva|Adam]]. Mennesker kan snakke, dyr ikke. Alle språk er like bra, «skjønt det finnes ikke noe bedre sted i verden enn Firenze».<ref name="Beyer473" /> Språkforvirringen i Babel ble reddet av latinen, men som er et uforanderlig kunstspråk. Ettersom latinen ikke er et folkelig språk, er det ikke et direkte opphav til [[Romanske språk|de romanske språkene]]. Av dem kjente Dante til tre som han innovativt inndelte etter ordet for «ja», ''si''-språket var [[italiensk]], ''oc''-språket [[provençalsk]], ''oil''-språket [[fransk]]. Resten av de europeiske språkene slo han sammen til en språkgruppe: «''Slavere, ungarere, tyskere, saksere, englendere, og mange andre folk.''»<ref name="Beyer473" /> Deretter diskuterte Dante hvilke av de italienske dialektene som egnet seg best for diktning. Det rene toskanske, som sto latinen nærmest, eget seg godt for de lavere [[sjanger|sjangre]], som [[sonett]]en og [[ballata]]en som hos Dante og [[Francesco Petrarca|Petrarca]] innebar et lyrisk, erotisk dikt. For den høyeste stilen som canzonen krevde var det ingen dialekt som dekket kravet. Til det var det behov for et foredlet kunstspråk, et italiensk bygd på toskansk med innslag fra latin, provençalsk, fransk og siciliansk. Det var i realiteten en beskrivelse av Dantes eget litterære språk, og hans betydning førte til at språkutviklingen fulgte den linjen han selv trakk opp.<ref>Breitholtz, Lennart (1979): ''Epoker og diktere'', bind 1, Oslo: Gyldendal, s. 164</ref> Verket avsluttes med en [[poetikk]]. [[Poesi]] står over [[prosa]], og canzonen er den edleste diktform. Det er tre sjangre eller stiler: [[tragedie]] (høy stil), [[komedie]] (mellomstil), og [[elegi]] (lav stil).<ref>Beyer, Edvard et al (1971): ''Verdens litteraturhistorie'', bind 2 Middelalderen, Oslo: Cappelen, s. 474</ref>

=== Allegorier ===
[[Fil:Dante.deathmask.jpg|thumb|upright|Rekonstruert [[dødsmaske]] av Dante Alighieri i [[Palazzo Vecchio]], Firenze]]
[[Visjonsdiktning]] var velkjent i [[middelalderen]]. [[Apostelen Paulus]]' syn i ''[[Apostlenes gjerninger]]'' og [[Gregor den store]]s ''Dialoger til den [[Birgitta av Vadstena|hellige Birgitta]]'' er eksempler.<ref>Se [[Himmelske åpenbaringer]]</ref> Norske ''[[Draumkvedet]]'' er et annet eksempel. Dante var innforstått med mye av denne diktningen og lot seg blant annet inspirere av Albrekt av [[Monte Cassino]]s visjoner av is og kulde som straffemidler i helvete. Men Dantes ''Komedie'' er ingen egentlig visjonsdiktning der han faller i [[søvn]] og avsluttes ved at han våkner. Den er ikke mystisk diktning, men en intellektuell konstruksjon. Et [[Epikk|episk]] forbilde har han hatt i [[Æneas]]' nedstigning til underverdenen i [[Vergil]]s ''[[Æneiden]]''. Nettopp Vergil valgte han som en av sine veivisere til samme sted. Den andre var Beatrice. Symbolsk sett var han selv, Dante, å oppfatte som symbol på [[menneskeheten]], Vergil som fornuften og Beatrice som troen.<ref>Beyer, Edvard et al (1971): ''Verdens litteraturhistorie'', bind 2 Middelalderen, Oslo: Cappelen, s. 475</ref>

Tallmystikk er en del av Dantes intellektuelle konstruksjon. I skjærsilden skal de som lutres tre ganger tre, derfra svever Dante og Beatrice opp i paradiset med dets tre ganger tre gjennomsiktige himmelsfærer. Vandringen varer i 3 + 3 + 3 døgn. Underveis treffer Dante over tusen personer, hvorav over 200 italienere. Verket er oppdelt i 100 sanger (33 + 33 + 33): en [[prolog]] pluss 33 sanger om helvete, 33 om skjærsilden, 33 om paradis. Hver sang er på ca 150 verslinjer, og formen er hans egen litterære konstruksjon, terziner med rim som forbinder den ene trelinjete strofen med den neste.<ref>Beyer, Edvard et al (1971): ''Verdens litteraturhistorie'', bind 2 Middelalderen, Oslo: Cappelen, s. 476</ref>

At [[3 (tall)|tallet tre]] har noe med [[treenigheten]] å gjøre, er nokså sikkert. Tallet går igjen i mange sammenhenger; [[Lucifer]]s tre ansikter er treenighetens [[antitese]].<ref>Breitholtz, Lennart (1979): ''Epoker og diktere'', bind 1, Oslo: Gyldendal, s. 169</ref> I hans erotisk-religiøse ''Vita nuova'' (Nytt liv) er det særlig [[9 (tall)|tallet ni]] som gis mystisk kraft: han møtte Beatrice da de var ni år, ni år senere møtte han henne igjen. Hun døde den niende dagen i den niende måneden i det niende tiåret ([[1290]]), og hennes 9-tall svarer til de ni himlene og til tre ganger treenigheten: «''Hun var et nitall, det vil si et under.''»<ref name=" Beyer472">Beyer, Edvard et al (1971): ''Verdens litteraturhistorie'', bind 2 Middelalderen, Oslo: Cappelen, s. 472</ref>

=== Tilgjengelighet ===
[[Fil:Monument to Dante (Verona).jpg|thumb|left|Statue av Dante i [[Verona]].]]
I motsetningen til Boccaccio, [[John Milton|Milton]] eller [[Ludovico Ariosto|Ariosto]] ble ikke Dante en anerkjent forfatter før i [[romantikken]]. For romantikerne var Dante, i likhet med [[Homer]] og [[Shakespeare]], det fremste eksempelet på de «originale genier» som satte sine egne regler, skapte figurer av overveldende statur og dybde, og gikk langt utover noen etterligning av tidligere mesteres mønstre, og av samme grunn aldri selv kan bli etterlignet. Gjennom hele [[1800-tallet]] vokste Dantes omdømme. Ved jubileet for hans fødsel i [[1865]] hadde han etablert som en av de aller største litterære ikoner i Vesten.

Dantes første store verk, ''Vita nuova'', som består av rundt tretti ungdomsdikt, som foruten en ballade og fire canzoner, er utelukkende sonetter, knyttet sammen med kommenterende prosatekst. Mange av diktene er ytterst vanskelige å tolke, og dikterens egne analyserende kommentarer gjør det ikke lettere. Dantes [[Skolastikk|skolastiske]] spissfindigheter er anstrengende for moderne lesere. Deres tilgjengelighet hindrer ikke å oppleve dem som kunstverk av usedvanlig styrke og skjønnhet som knapt noen oversettelse klarer å formidle.<ref>Breitholtz, Lennart (1979): ''Epoker og diktere'', bind 1, Oslo: Gyldendal, s. 163</ref>

Leserne av i dag blir forvirret over at et slikt alvorlig verk kan bli kalt for en «[[komedie]]». I Dantes tid ble alle seriøse og lærde verker skrevet på latin, en tradisjon som vedvarte i flere hundre år inntil [[opplysningstiden]], og verker på andre språk ble lett forbigått. I tillegg refererte begrepet «komedie» i klassisk forståelse til verker som reflekterte tro på et ordnet univers hvor hendelser søker mot en lykkelig eller underholdende avslutning, men også påvirkes av en skjebnebestemt vilje som ordnet alle ting til det beste. I samtiden kunne både [[komedie]] og [[tragedie]] benyttes på fortellende diktning, og ikke nødvendigvis [[drama]]. Komedier kunne ende godt, tragedier ille. Ved denne meningen av ordet, som Dante selv skrev om i et brev til Cangrande della Scala, var utviklingen av pilegrimsreisen fra helvete til paradiset komediens uttrykk i form av et [[paradigme]] ettersom verket begynner med pilegrimens moralske forvirring og ender med visjonen om Gud. «For hvis vi ser på emnet,» skrev Dante, «så er det i begynnelsen avskyelig og fælt, nemlig helvete, men slutten er det lykkelige, ettertraktelsesverdige og vennlig, nemlig paradiset.»<ref name="haarberg">Haarberg, Jon et al (2007): ''Verdenslitteratur. Den vestlige tradisjon'', Oslo: Universitetsforlaget, s. 160</ref> Tillegget med komediens «guddommelige» stammer imidlertid ikke fra Dante selv, men ble lansert først ved den trykte utgaven fra [[Venezia]] i [[1555]], og har siden vært alminnelig i bruk.<ref name="haarberg" />

=== Andre verker ===
[[Fil:Dante and beatrice.jpg|thumb|«Dante and Beatrice», maleri av Henry Holiday. Dante ser lengselsfullt på Beatrice (i midten) som går forbi med venninnen Vanna (i rødt) ved elven [[Arno]].]] 
Blant Dantes andre verker er ''Convivio'' (Gjestebudet),<ref>[http://www.danteonline.it/english/opere.asp?idope=2&idlang=UK «Banquet»]. ''Dante online''.</ref> en samling av hans lengste dikt med (uferdige) allegoriske kommentarer; ''Monarchia'',<ref>[http://www.danteonline.it/english/opere.asp?idope=4&idlang=UK «Monarchia»]. ''Dante online''.</ref> en kortfattet avhandling av politisk filosofi på latin som ble fordømt og offentlig brent etter Dantes død<ref>Cassell, Anthony K. (2004): [http://cuapress.cua.edu/BOOKS/viewbook.cfm?Book=CAMC ''The Monarchia Controversy''] {{Wayback|url=http://cuapress.cua.edu/BOOKS/viewbook.cfm?Book=CAMC |date=20151208162106 }}. ''Monarchia'' ble værende i den katolske forbudslisten ''[[Index Librorum Prohibitorum]]'' fra dens utgivelse og fram til [[1881]].</ref><ref>Cappelli, Giuseppe (1822): [http://books.google.it/books?id=_ssFAAAAQAAJ&pg=RA1-PA28&lpg=RA1-PA28&dq=dante+%22de+monarchia%22+bertrando&source=web&ots=NCqp5oQsQq&sig=47buQld-37Cg8XgjLAmlMvm2Bls&hl=it#v=onepage&q&f=false ''La divina commedia di Dante Alighieri''], s. 28</ref> av pavens legat Bertrando del Poggetto. Verket argumenterte for nødvendigheten av en universalt eller globalt [[monarki]] for å sikre universal fred i verden, med den romersk-katolske kirke som veileder; ''De vulgari eloquentia'' (Om å dikte på folkespråket),<ref>[http://www.danteonline.it/english/opere.asp?idope=3&idlang=UK «De vulgari Eloquentia»]. ''Dante online''.</ref> om diktning på morsmålet, delvis inspirert av [[Catalonia|katalanske]] trubaduren Raimon Vidal de Bezauduns verk ''Razos de trobar'', en poetisk avhandling om det romanske språket [[oksitansk]]; og ''La Vita Nuova'' (Nytt liv),<ref>[http://www.danteonline.it/english/opere.asp?idope=5&idlang=UK «New Life»]. ''Dante online''</ref> fortellingen om hans kjærlighet til Beatrice, som også tjente som hans endelige symbol på frelse i ''Komedien''. Ved hennes død bekjenner han at han kun vil dikte om henne:
:''«Til høye himlers endeløse sfærer''
:''nå stiger sukket fra mitt tunge sinn.»'' <ref name=" Beyer472" />

''Vita Nuova'' inneholdt også mange av Dantes kjærlighetsdikt på toskansk dialekt. Morsmål var også tidligere blitt benyttet i [[lyrikk]]. Imidlertid er Dantes kommentarer i sitt eget verk også på morsmålet, både i ''Vita Nuova'' og i ''Convivio'', framfor latin.