Redigerer Danmarks historie (1814–1848) (avsnitt)

=== Stenderforsamlinger ===
I København ble regjeringen klar over at den måtte gjøre noe og innfridde sitt løfte fra 1814. I motsetning til Lornsen ville man ikke forene de to hertugdømmene, men hvis Holstein fikk en stenderforsamling, måtte man også gi Slesvig en. Som konsekvens av eneveldets prinsipp om like vilkår måtte kongen også innføre stenderforsamlinger i selve kongeriket. Etter en behandling i statsrådet sendte regjeringen den [[28. mai]] [[1831]] ut to anordninger om [[Rådgivende provinsialstenderforsamlinger (Danmark)|rådgivende provinsialstenderforsamlinger]] i kongeriket og i hertugdømmene. Det ble til sammen opprettet fire forsamlinger; en for Øerne, en for Jylland, en for Slesvig og en for Holstein. Forslaget ble utformet av en stenderkomité og 15. mai 1834 kunne den utstede den endelige forordningen som ble det rettslige grunnlaget for de fire stenderforsamlingene.<ref name="S215-16" />

Velgerkorpset var delt inn i tre klasser; grunneierne i byen, godseierne og bøndene. Hver klasse fikk en tredjedel av stemmene. Forsamlingen for Øerne fikk sete i Roskilde med 70 medlemmer, forsamlingen for Jylland i Viborg med 55 medlemmer, den slesvigske i Slesvig med 43 medlemmer og den holsteinske i [[Itzehoe]] med 47 medlemmer. Bare ca. 3 % av befolkningen hadde valgrett til forsamlingene, som ikke kunne gi lover, men kun gi råd til kongen og hans administrasjon. 
Da medlemmene fikk rede på den store [[statsgjeld]]en på godt over 130 mill. riksdaler fremsatte de krav om å få kontroll med statsfinansene, noe statsrådet avviste kontant. 
Mellom 1837&ndash;41 ble det innført kommunale råd, byråd, amtsråd, sogneråd og i [[København]] en [[Københavns Borgerrepræsentation|borgerrepresentasjon]] med omtrent samme stemmerett som til stenderforsamlingene.

Utilfredsheten med den begrensede stemmeretten til stenderne fikk de liberale kreftene til å bli mer synlige; [[Christian Georg Nathan David|C.N. David]] grunnla i 1834 det liberale ukebladet ''[[Fædrelandet (avis)|Fædrelandet]]'', som brakte kritiske anonyme artikler som blant annet talte for en fri forfatning. Bladet ble hurtig nedlagt etter at kongen hadde bedt myndighetene om det og han utsendte et reskript som klart fortalte at ''«Vi alene vide»''.<ref>{{Harvnb|Boss|Kofod|Johansen|1999|pp=12–14.}}</ref><ref name="S216-217">{{Harvnb|Scocozza|Jensen|1999|pp=216-217.}}</ref>