Redigerer Charles Augustin Sainte-Beuve (avsnitt)

== Saine-Beuve som kulturkritiker ==
Sainte-Beuve var en utrettelig forfatter. Hans omfattende arbeidsbyrde ble tildels lettet av at hans sekretær gjorde undersøkelser i biblioteket for ham og skrev etter hans diktat. Som poet og romanforfatter oppnådde han aldri den store oppmerksomheten. Som litteraturkritiker er Sainte-Beuve derimot anerkjent. I denne posisjonen har han tatt plass som en av Frankrikes fremste forfattere. Han grunnla en særskilt metode og etterlot seg ved sin død en litteratur som strakts ga anledning til nye utviklingsformer.

På [[1700-tallet]] hadde kritikken ennå undersøkt og bedømt poesi etter bestemte abstrakte regler. Det var først i [[England]] at dette systemet ble brutt, deretter i [[Tyskland]]. Den nye kritikken var en spesiell form av den nye historiske oppfatningen. Man søkte å forstå diktverket og bedømme det etter dets egne forutsetninger, den tid og det miljø som det hadde oppstått. I Frankrike hadde allerede [[Abel-François Villemain]] begynte i denne retningen, men Sainte-Beuve er likevel den fremste representanten for den moderne litteraturkritikken.

[[Fil:Plaque Sainte-Beuve, 11 rue du Montparnasse, Paris 6.jpg|thumb|Plakett av Sainte-Beuve ved 11 rue du Montparnasse i Paris]]
Han begynte entusiastisk og polemisk som romantikkens forsvarer, søkte å utvikle retningens ideer, pekte på La Pléiade som dens naturlige forgjengere, ga ved siden av sterke lovord råd til de unge samtidsvennene sine, men allerede omkring 1835 gjorde han seg ferdig med romantikk, avslørte ubarmhjertelig dens utvekster og urimeligheter, kritiserte skarpt de forsøk som han mente var mislykte og strevde med å forsone romantikken med klassisismen, Snart gikk han lengre, i portrettet av [[Pierre Corneille]] (1832) kan man allerede spore hans forsøk på å rekonstruere en personlighet med sin tekst.

Hans utgivelser fra før ''Port-Royal'' og ''Chateaubriand'' er preget av rike gallerier av portretter og biografier, tegnet opp med psykologisk sans og gjort på bakgrunn belesthet og skarpsindig kritikk. I den senere monografien søkte han å gå bak det bilde som Chateaubriand hadde gjort seg ferdig med for ettertiden for å finne den virkelige Chateaubriand. Derimot fikk Sainte-Beuve en tendens til å kjæle med de små detaljene, og stundom ble han mer opptatt av middelmådigheten enn det store nyskapende geniet. Hans bedømmelse av [[Alfred de Vigny]], [[Alphonse de Lamartine|Lamartine]], [[Victor Hugo]] og [[Honoré de Balzac|Balzac]] er tidvis uforståelig ettersom hans ideal var grunnleggende [[Klassiker|klassisk]].

[[Vergil]] var blant Sainte-Beuves fremste forfattere og hans litterære ideal, noe som forklarer hvorfor han hadde vanskeligheter med å forstå visse moderne tendenser. Etter 1848 utviklet denne historiske betraktningen seg i hans portretter og kritikker. Hva han i ''Lundis'' forsøkte å gi var utelukkende sannheten; han anerkjente ingen grunner til at det skulle være behov for å skjule den, og trykte alle brev og alle indiskresjoner som han kom over, og i de tilfeller hvor han viste at han ikke kunne uttrykke seg usminket lot han heller være å si noe som helst. Av den grunn avsto han fra å skrive om [[Napoleon III av Frankrike|Napoleon III]]s ''Histoire de Jules César''. Formen for disse relativt korte artiklene passet utmerket for hans metode. Hver artikkel utgjorde en helhet for seg selv, et portrett av et bestemt individ, og som undersøkte alle meninger om uten noen forsøk på å forskjønne eller skjule. [[Hippolyte Taine]] har sagt at Sainte-Beuve på dette viset samlet seg et [[herbarium]] av interessant eksempler på intellektuelle og moralske mennesketyper.

I selve verket gjorde han de allmenne til sin oppgave å skildre den menneskelige sjelens naturhistorie. Han interesserte seg utelukkende på å finne en sammenheng mellom verket og individet. I kunstnerens temperament, oppvekst, i ytre og indre livsomstendigheter søkte han å finne utspranget og forklaringer på de litterære fenomen.

Under hans penn forvandlet den litterære kritikken fra en [[filosofi]]sk til en [[psykologi]]sk, og til og med [[fysiologi]]sk. Det er også karakteristisk at jo eldre han ble, desto mer ble han dratt bort fra [[skjønnlitteratur]]en som var utgangspunktet, men fordypet seg i [[reiseskildring]]er, memoarer og brev og like gjerne skildre vitenskapsmenn og generaler som romanforfattere. Hans studerte utelukkende sjelene, han var historiker, biograf og psykolog. Det er ikke minst på dette grunnlaget av psykologiske monografier som Taine siden bygget sin miljøteori og [[Ferdinand Brunetière]] sin litterære evolusjonsteori. På den annen side var hans kritiske tilnærmingsmetode, at for å forstå kunstneren og hans verk, måtte man frøst forstå kunstnerens liv, ikke uten motstand. [[Marcel Proust]] var blant de som argumenterte imot i en rekke essayer, ''Contre Sainte-Beuve'' («Imot Sainte-Beuve»).