Redigerer Chacokrigen (avsnitt)

== Militære styrker ==
=== Det paraguayanske militæret ===
Befolkningen i Paraguay i 1932 er oppgitt til å ha vært på cirka 900&nbsp;000 innbyggere, men landet hadde en stående hærorganisasjon på 4&nbsp;026 mann (355 stridbare [[offiser]]er, 146 ikke-stridbare offiserer deriblant legepersonell, 200 kadetter, 690 underoffiserer og 2&nbsp;653 [[menige]] [[soldat]]er) organisert i åtte regimenter (fem infanteri- og tre kavaleriregimenter), to artillerigrupper og en ingeniørbataljon. Den paraguayanske marinen med ansvar for bevoktning av elvene i landet hadde en besetning på 679 mann om bord sine fartøyer. 

Den paraguayanske hæren var basert på verneplikt ved at alle menn i aldergruppen fra 18 til 20 år skulle tjenestegjøre i militæret for to år i aktiv tilstand, deretter som reservister fram til 28-årsalderen. Deretter skulle de være i nasjonalgarden fram til 39-årsalderen, deretter i den territoriale garde fram til de hadde nådd 45-årsalderen. Samfunnsmessig sett var mennene som utgjorde den paraguayanske hæren ensartet med noenlunde lik kulturell og etnisk bakgrunn den gang som i dag. Både offiserer og vernepliktige soldater var ''[[mestis|mestizo]]'' av [[spansk]]-[[guaraní]] bakgrunn. Hæren var byd opp etter fransk modell med inspirasjon fra det argentinske militæret, ettersom man hadde for vane å utdanne sine offiserer i [[Chile]] og [[Argentina]]. Etter den første verdenskrigen og revolusjonen i 1922 var den franske påvirkningen så sterk at reformene i militæret tok preg av dette. Den planlagte mobiliseringsplanen ved krigsutbrudd ville kunne øke den stående hæren fra 4&nbsp;000 mann til 24&nbsp;000 mann.

En betydelig del av hæren var allerede utplassert i Chaco-regionen før krigsutbruddet. Før krigsutbruddet den 15. juni 1932, var det kanskje 3&nbsp;000 til 3&nbsp;500 militære i regionen. Mobiliseringen av det paraguayanske militæret startet den 1. august 1932, og en måned senere var 18&nbsp;000 mann (17&nbsp;300 i hæren og 700 i marinen) overført til regionen. Disse troppene var utstyrt med 56 feltskyts, 22 morterskyts, 38 [[mitraljøse]]r og 375 maskingeværer.

Siden midten av 1920-tallet hadde Paraguay i det skjulte startet en opprustning av militæret. Dette var gjennomført så effektivt at den internasjonale opinion, sammen med Bolivia og deler av det paraguayanske militæret (deriblant major Franco i 1928), ikke ante noe om deres reelle styrke. I august 1932 var arsenalet for hæren oppgitt til 21&nbsp;450 [[sylinderlåsrifle]]r (7&nbsp;000 belgiske mauser, 10&nbsp;363 spanske [[mauser]] og 4&nbsp;096 eldre rifler), 32 nye mitraljøser av type [[Colt]], 29 eldre mitraljøser (6 Madsen, 11 Vickers og 12 Maxim) og 406 maskingeværer av type [[Madsen maskingevær|Madsen]] (151 uten [[tripod]], 255 med). Artillerivåpenet bestod av 24 moderne bombekasterskyts, 24 moderne Schneider 75 mm fjellkanoner, 8 moderne Schneider 105 mm fjellhaubitser og 28 eldre skyts (75 mm og 76 mm). Ammunisjonslagrene hadde 6&nbsp;400 granater for det eldre skytset, 2&nbsp;400 granater for morterne og 9&nbsp;800 granater for nytt skyts.

Det paraguayanske flyvåpenet hadde sin spede start som en integrert del av hæren den 25. november 1912 med flygningen av den franske Marcel Paillete fra [[Buenos Aires]] til Paraguay. Dette inspirerte militæret til å anskaffe et fly året etterpå med Silvio Pettirossi som den første piloten fra Paraguay. I tråd med opprustningen ble flyvåpenet styrket, endog med krigserfaring fra en væpnet innbyrdesstrid i 1922 som så de første bombeoppdrag, til en reell styrke på 5 [[Wilbault 73 C1]] jagerfly (av opprinnelige syv fra 1929), 7 [[Potez 25C]] rekognoserings/angrepsfly, 3 [[Flybåt (fly)|flybåter]] og et [[dusin]] andre fly.

På de paraguayanske elvene, inkludert den viktige Paraguay-elven, hadde en marineorganisasjon oppstått med to nyere og to eldre kanonbåter, to mindre væpnede farkoster og flere småbåter samt et passasjerskip, åtte lasteskip, 22 mindre fraktskip, 8 større og 22 ''chata'' ([[lekter]]e). Etter hvert som konflikten raste, ble marinen med sin transportkapasitet meget viktig for Paraguays krigsinnsats. De to nyere kanonbåtene «Paraguay» og «Humaita», som var bygget i [[Italia]] og var meget godt bestykket, kunne frakte over to tusen soldater per tur.

=== Det bolivianske militæret ===
Befolkningen i Bolivia er oppgitt til å være på omtrent tre millioner innbyggerne i 1932. Landet hadde større økonomiske inntekter gjennom sine sølv- og tinngruver som gjorde det mulig å ha større militærbudsjetter i landet, men den bolivianske hæren var bare litt større enn sitt paraguayanske motstykket, med 5&nbsp;539 mann delt i 25 regimenter (13 infanteri, 5 kavaleri, 3 [[artilleri]] og 4 ingeniør) som bare eksisterte på papiret som ledd i en mobiliseringsplan fra bataljonsnivået. Disse regimentene skulle deretter organiseres i seks divisjoner, hvorav fem som etter planen skulle utplasseres i den nordlige delen av Chaco-regionen. På papiret skulle alle menn i aldergruppen fra 19 til 25 år tjenestegjøre i militæret i to år, deretter i reservetroppene fram til de fylte 32 år, siden i den sekundære reservestyrken fram til 40-årsalderen, og til slutt nasjonalgarden for vernepliktige fra 40- til 49-årsalderen.

Den bolivianske hæren var godt administrert, men sterkt plaget av det bolivianske samfunnets sosiale oppbygging som var et klassesamfunn med etniske og språkmessige forskjeller midt i vedvarende sosial uro. Offiserene var for det meste spansktalende hvite fra de øverste sjikt av befolkningen, med manglende kontakt med troppene sine, som stort sett besto av [[aymara]]talende [[indianerne]] fra bondebefolkningen. 90 % av troppene kom fra høylandet kalt ''altipano''. Disse var ikke forberedt på å kjempe i fremmedartede omgivelser med tropiske sykdommer som en alvorlig trussel, og var i tillegg trent for fjellkrig for å gjenvinne deres ''la salida al mar'' (tilgangen til havet) mot Chile. De fleste underoffiserer var [[analfabetisme|analfabeter]] som ikke kunne skrive eller lese på spansk, noe som gjorde at muntlige ordrer var en nødvendighet.

Den bolivianske hæren var bygd opp etter tysk modell med sterk chilensk innflytelse og sterkt innpass av europeiske offiser-materiale, særlige tyske, som sto sentralt i opplæring og veiledning av de bolivianske militære. Dette skjedde etter at den tyskfødte [[Hans Kundt]] ble stabssjef for hæren 10. februar 1921. Etter hvert var militæret gradvis omformet til et politisk instrument, ettertraktet av de vekslende presidentene som forsøkt å vise sin makt gjennom militærparader. Hvert år ble selvstendighetsdagen feiret med en militærparade, og Kundt overgikk alle andre med minst seks tusen mann ledet av tysk militærmusikk i prøyssisk stil den 6. august 1925. Mistro mellom politikerne og offiserene var merkbart hele tiden.

Opprustningen i Bolivia var sterkt synlig hele tiden fram til krigsutbruddet, dette i kontrast til den skjulte og kamuflerte opprustningen i Paraguay, ledet bolivianerne til en overdreven tiltro til egen militær kapasitet. Arsenalet for hæren besto av 39&nbsp;000 moderne sylinderlåsrifler (meste tsjekkoslovakiske mauser), 750 Vickers mitraljøser og maskingeværer, 115 moderne artilleriskyts (65mm, 75mm, 105mm), 78 eldre skyts, 38 luftvernskyts (20mm), 3 Vickers 6-ton [[stridsvogn]]er og 2 Carden-Lloyd Mk VIb [[tankett]]er. Blant Bolivias våpenleverandører var den norske [[Raufoss Ammunisjonsfabrikk]],<ref name="Wahl19">Peter Wahl 2011, s. 19</ref> leveransen av 22 000 artilleriskudd til et land i krig førte til innstramming av regler for norsk våpeneksport.<ref name="Wahl20-22">Peter Wahl 2011, s. 20-22</ref>

Det bolivianske flyvåpenet var et av de sterkeste flyvåpen i Sør-Amerika sommeren 1932 med omtrent 80 fly. Flygningens historie i Bolivia begynte i april 1913 da en flystripe var gjort ferdig for å teste et fly i ekstrem høyde i [[La Paz]]. Det viste seg så vanskelige ta av at de første flygninger ikke kom før sommeren 1915, men interessen var vekket og et politisk vedtak kom med dannelsen av ''«Escuela de Aviación Militar»'' i 1916 som en flyskole for utdanning av piloter. Med en amerikansk pilot om bord på et Curtiss 18-T fly i våren 1920 var det ikke lenger umulig å fly i store høyder med de nyere flymaskiner. En eksplosjonaktig begynnelse på det bolivianske flyvåpenet fulgte, og bare ti år senere hadde et stort antall militære og sivile fly kommet til det fjellrike landet.

Ved krigsutbruddet hadde flyvåpenet 15 [[Breguet 19]] A2 rekognoserings/angrepsfly, 12 [[Curtiss-Wright Osprey]] lette rekognoserings/angrepsfly, 4 [[Fokker CCV]] jagerfly, 4 [[Curtiss Hawk]] 1A jagerfly, 6 Vickers 143 rekognoserings/angrepsfly, 6 Vespa III bombefly, 3 Vendace III skolefly og tjue andre typer som var kjøpt inn i hast. Dertil det sivile flyselskapet «Lloyd Aereo Boliviano» eid av regjeringen og tyske investorer, et dusin transportfly deriblant 3 [[Junkers Ju 52]]/3M tremotors fly, 4 [[Junkers F13]]L og 3 [[Junkers W 34]]. Transportkapasiteten skulle bli viktigere etterhvert som krigen fortsatte.