Redigerer Carl I. Hagen (avsnitt)

=== Hagen overtar Fremskrittspartiet ===
Hagen var i 1976 klar til å bli kvitt Gjems-Onstad som parlamentarisk leder for ALP. Han mente det ville være ødeleggende å ha Gjems-Onstad på topp før [[stortingsvalget 1977]] og fikk overtalt stortingskollega [[Harald Slettebø]] og partiformann Lønnum til å være med på planen. Hagen ville gjerne overta som parlamentarisk leder selv, men godtok de andre partitoppenes plan om å fronte Slettebø. Gjems-Onstad ble overrasket og svarte med å skjelle ut alle ALPs tillitsvalgte og gå ut i media og oppfordre velgerne til å stemme Høyre. Kort tid etter ble Gjems-Onstad ekskludert fra partiet og stortingsgruppen.<ref name="Snoen-83-85" />

I 1977 vedtok ALPs landsmøte et navneskifte til Fremskrittspartiet (FrP), etter modell av [[Mogens Glistrup]]s [[Fremskridtspartiet|danske Fremskridtspartiet]]. Dette var en viktig symbolsak for Hagen, som ønsket å legge arven etter Lange bak seg. Et halvt år før valget lå FrP på 1,2 prosent i en meningsmåling. Hagen fikk imidlertid hjelp av finansminister [[Per Kleppe]]. [[Trygve Hegnar]] avslørte i mars at Kleppe tok med seg hele familien på ferietur på regjeringens [[Scandinavian Airlines System|SAS]]-kort – og det uten å oppgi det til skattemyndighetene. Hagen og FrP kjørte saken hardt i Stortinget, og ordningen med SAS-kort ble avskaffet. Likevel var [[NRK]] i liten grad interessert i saken, noe som fikk Hagen til å omtale kringkastingsselskapet for ARK – Arbeiderpartiets Rikskringkasting. Også skattemyndighetene var passive. Etter at Hagen en tid senere ble ilagt en straffeskatt på 5&nbsp;000 kr etter å ha unnlatt å innrapportere et styrehonorar, erklærte han at han ikke kom til å levere inn [[selvangivelse]] før Kleppe var gått av. Den manglende selvangivelsen førte til at Hagen ble skjønnslignet, og han oppnådde noe mediaoppmerksomhet med det han mente var manglende likhet for skattelovene.<ref name="Snoen-86-87" />

Kleppe-saken var imidlertid ikke nok til at FrP kom i medvind igjen, og etter en rekke svake TV-opptredener av Lønnum fikk Fremskrittspartiet kun 1,9 prosent i valget. Alle partiets stortingsmandater røk, og Hagen havnet i en vanskelig økonomisk situasjon. I årene som fulgte arbeidet han som rådgiver for utenlandske oljeselskaper og fortsatte å være i stortingsmiljøet som [[lobbyist]]. Samtidig jobbet han for å styrke sin posisjon innad i partiet, og da Lønnum gikk av i 1978 ble Hagen ny formann etter å ha slått motkandidaten [[Jens Marcussen]] 33–14.<ref name="Snoen-87-97" />

Som nyvalgt partiformann gikk Hagen straks i gang med å gjenreise partiet frem mot kommunevalget i 1979. Før valget krevde NRK at alle partier som skulle representeres i TV-debattene måtte stille liste i alle fylker og i minst 114 kommuner, noe Fremskrittspartiet tilsynelatende klarte. På tross av at NRK trakk antallet godkjente valglister i tvil, fikk Hagen lov til å stille opp hos Geir Heljesen og [[Lars Jacob Krogh]].<ref name="Snoen-98-99" /> Under utspørringen kom Hagen med enkle, klare svar, noe som passet TV-formatet godt. Under den påfølgende partilederdebatten unngikk han å lese fra notater, men så hele tiden rett i kamera.<ref name="Snoen-99-100" /> Senere viste det seg at FrP kun stilte gyldige lister i 98 kommuner, og dermed ikke skulle ha vært med på NRK-debattene. Selv om Hagen brukte sin taletid på rikspolitiske spørsmål som utenrikspolitikk, individuell frihet og et økende byråkrati, bidro TV-opptredenene til et godt valg for Fremskrittspartiet med 4,6 prosent på landsbasis. Hagen fikk også 5&nbsp;000 personlige stemmer i Oslo, mer enn noen andre som stilte til valg. Både ''VG'' og ''Dagbladet'' slo opp Hagen som valgets store vinner, og med plass i Oslo formannskap og FrP i vippeposisjon i bystyret stod Hagen i en posisjon til å vinne tilbake plassen ved neste stortingsvalg.<ref name="Snoen-98-103-106" />