Redigerer Camel (band) (avsnitt)

=== 1979–1980: Nye utskiftninger og press fra punken ===
{{Sitat|Richard klarte rett og slett ikke å takle vår omfattende turnévirksomhet. Vi spilte flere konserter, opp til 70 på 78 dager. Det var veldig hard arbeid.|Andrew Latimer om hvorfor Richard Sinclair ble tvunget til å slutte<ref name="icsyhfh" />.|right|center}}
Breathless-turnéen fortsatte med en tur til Japan og siden til Nord-Amerika før den sluttet i mars 1979, hvorpå både Richard og Dave Sinclair forlot bandet. Sistnevnte gjorde det klart at det kun var økonomiske årsaker for at han ble med<ref>{{Språkikon|Engelsk|Engelsk}} [http://dave-sinclair.co.uk/ds_3.asp Dave-Sinclair.co.uk - Biography] {{Wayback|url=http://dave-sinclair.co.uk/ds_3.asp |date=20091202084124 }} (Lest 20. desember 2007)</ref>, mens Richard Sinclair ble bedt om å slutte på grunn av sin sterke personlighet som var tilbakeholden mot turnélivet og for at bandet skulle kunne utvikle seg videre fra jazzsporet de var inne i. Jan Schelhaas ble for øvrig igjen som keyboardist etter både å ha imponert med sitt musikalske talent og sin personlighet, samt fordi Camel for alvor forsøkte å satse på to faste keyboardister. Etter å ha hørt et album av det amerikanske progrockbandet [[Happy the Man]] ble Latimer og Ward enige om å ta kontakt med keyboardisten [[Kit Watkins]] for å høre om han kunne tenke seg å bli medlem av Camel for innspillinger av deres neste forestående album, noe Watkins takket ja til.<ref>{{Språkikon|Engelsk|Engelsk}} [http://www.kitwatkins.com/pages/about/aboutframeset.htm Kit Watkins.com - About] {{Wayback|url=http://www.kitwatkins.com/pages/about/aboutframeset.htm |date=20081118224145 }} (Lest 20. desember 2007)</ref> Også bassisten på den daværende turnéen hos [[Steve Hillage Band]], [[Colin Bass]], imponerte såpass at han ble forespurt om å bli med i innspillingen av Camels neste album
[[Bilde:kitwatkins-mediumres.jpg|thumb|180px|Amerikanske [[Kit Watkins]] erstattet i praksis Dave Sinclair som keyboardist i 1979.]]
Denne besetningen, med Andrew Latimer, Andy Ward, Colin Bass, Jan Schelhaas og Kit Watkins gikk til innspillinger på gården Wood i [[Suffolk]] utga i september samme år albumet ''[[I Can See Your House from Here]]'' med [[Rupert Hine]] som produsent.<ref>{{Språkikon|Engelsk|Engelsk}} [http://www.ruperthine.com/index/producer/70s_map.htm Rupert Hine.com – Productions 70s]{{Død lenke|dato=september 2018 |bot=InternetArchiveBot }} (Lest 15. november 2007)</ref> Hine ble forespurt om å produsere på grunnlag av hans tidligere kommersielle orientering og fordi bandet hovedsakelig ville få inn nye impulser. Lydbildet ble på denne utgivelsen orienterte seg derfor nærmere pop-[[progressiv rock|progrock]], og viste samtidig at den nye retningen Camel tok fra ''Breathless'' fortsatte.

Låtene ''«Survival»'' og ''«Who We Are»'' fikk orkestrering bak seg og gitarist Latimer ga et gitarmessig ganske likt lydbilde som [[Pink Floyd]]s [[David Gilmour]] på albumets avslutning, ''«Ice»'', som ble spilt inn live i studioet på ett eneste opptak. Låta ''«Wait»'' fikk et preg av å kunne bli spilt på radio og handler om [[Hasard|gambling]]. Låta er utradisjonell i forhold til bandets både tidligere og senere utgivelser og brøt opp flere vante stilsjangre. Den kunne også sies å være inspirert av det arbeidet [[Alan Parsons Project]] la ned på samme tid. (Den neste utgivelsen til APP, ''[[The Turn of a Friendly Card]]'' (1980), handlet for øvrig også om gambling). Subtile ''«Hymn to Her»'' ble skrevet i samarbeid mellom Latimer og Jan Schelhaas og ble bygget opp rundt flere tangentkomposisjoner bundet sammen med vokal og gitar. ''«Remote Romance»'' var en utypisk Camel–låt bygget opp av synthesizere og elektronisk musikk med Kit Watkins og Rupert Hine som hovedbidragsytere. Også Mel Collins på saksofon og [[Phil Collins]] (gjesteartist fra [[Genesis]]) med perkusjon bidrar på albumet.<ref>{{Språkikon|Engelsk}} [http://www.philcollins.co.uk/discography.htm Phil Collins.co.uk – Discography] {{Wayback|url=http://www.philcollins.co.uk/discography.htm |date=20090408232055 }} (Lest 25. januar 2008)</ref>

Opprinnelig ble albumet navngitt ''«Endangered Species»'', men denne tittelen ble forandret i siste minutt til ''I Can See Your House from Here''. Dette var, sammen med innholdet og plateomslaget, en markering for en ny retning av inkluderende humor som speilet humøret innad blant musikerne. Likevel ga dette bandet problemer i forhold til promotering fordi det hadde et uærbødig plateomslag som viste en [[korsfestelse|korsfestet]] [[romfarer|astronaut]] som så ned på jorda. Enkelte platebutikker og musikkmagasiner nektet å vise promoteringsbilder av platen på grunn av dette. Bandet fikk også problemer innad da en omfattende turnévirksomhet startet rett etter utgivelsen, noe som førte til en rekke misforståelser blant musikerne.
{{Sitat|Noen ganger er det frustrerende når du gjør noe som du tror er et verk, og det blir ignorert totalt. Jeg ville ha løyet om jeg sa at det ikke var frustrerende.|Andrew Latimer om punkrockens inntog i musikkmagasinet Melody Maker den 19. januar 1980.<ref>{{Språkikon|Engelsk|Engelsk}} [http://www.magenta.co.il/camel/notes/articles/mmaker.htm Magenta.co.il – Camel from the Melody Maker] (Lest 24. desember 2007)</ref>|right|center}}
Albumet led også av at rocken ble forandret etter at den britiske [[punk]]rocken gjorde sitt inntog blant annet som en protest mot progressiv rock, noe som gjorde at denne fikk mindre offentlig oppmerksomhet og fremstilt som «gårsdagens musikk», og fikk dermed lavere salg av plater. Camel led under dette plutselige skiftet og gjorde at albumet fikk det dårligste salget siden debuten. I tillegg til presset fra punkrocken hadde ikke Camel bygget opp et skikkelig navn for denne type musikk, noe som tilsammen kan forklare hvorfor det generelt sett ikke ble gode salgstall for ''I Can See Your House from Here'' i Storbritannia og USA. Albumet nådde til tross for dette nummer 45 på de britiske albumlistene<ref>{{Språkikon|Engelsk|Engelsk}} [http://www.connollyco.com/discography/camel/icansee.html Connollyco.com – I Can See Your House from Here] (Lest 11. november 2007)</ref> og nummer 18 på VG-lista i Norge, hvor utgivelsen solgte bedre.<ref>[http://lista.vg.no/show_list.php?ListsOp=showWeek&week=48&year=1979&listID=2 VG.no – VG-lista uke 48 i 1979] (Lest 11. november 2007)</ref> På høsten rett etter turnéslutt forlot Kit Watkins bandet for egne soloprosjekter, mens Camel gikk til innspilling for deres neste studioalbum i [[Abbey Road Studios]] i London den [[1. september]]. I bakgrunnen hadde bandet igjen skiftet plateselskap («label») med ''Gama Records'' (som lå under paraplyen til Decca) og produsentteam med [[Tony Clark]] og [[Haydn Bendall]].

==== 1981: Med konseptalbum inn i 1980-årene ====
I januar 1981 kom konseptalbumet ''[[Nude]]'', som hadde med flere verdensvante studiomusikere. Resultatet ble at utgivelsen fikk et ulikt lydbilde fra bandets tidligere utgivelser. Albumet var likevel progressivt, atmosfærisk og lagde indirekte en egen portal som førte Camel inn i [[1980-årene]] og datidens musikkstiler. For å fortsette med en keyboardist etter at både Kit Watkins og Jan Schelhaas dro for å virkeliggjøre egne soloprosjekter, tok bandet etter rådføring med Tony Clark kontakt med den sørafrikanske keyboardisten [[Duncan Mackay]], som etter flere innspillinger med Alan Parsons Project dro derfra for å bli med på innspillingen.<ref name="nude">Camels programblad for Nude-turnéen (Lest 23. desember 2007)</ref> ''Nude'' var et konseptalbum utformet av [[Susan Hoover]], som da var samboer til frontfigur Andrew Latimer. Konseptet var basert på en sann historie bygget rundt den japansk soldaten [[Hiroo Onoda]], som ble funnet på en forlatt øy 29 år etter [[andre verdenskrig|2. verdenskrig]], uten å vite at krigen var slutt. Konseptalbumet med både tekst og musikk baserte seg på hele hans historie som involverer førkrigstiden og hvordan han ble innrullert samt hvordan krigens påkjennelser etterhvert påvirker soldaten. 
{{Sitat|Under innspillingen i Abbey Road kom det stjerner gående inn og ut mellom hver samling. Til og med [[Kate Bush]] kom innom og lagde en kopp te til oss. |Andrew Latimer om innspillingen av Nude.<ref>Camels programblad for The Single Factor-turnéen, side 7. (Lest 25. desember 2007)</ref>|right|center}}
Albumet var mer ambisiøst og grasiøst enn det forrige utgivelsen ''I Can See Your House From Here'', men det var ikke like åpent og hadde låter med intrige avsnitt, spesielt siden det fremhever tyngre improvisasjoner og orkestrering. Helheten rundt albumet var identisk til ''The Snow Goose'' i oppbygning og komposisjon, samt at enkelte låter kunne minne om ''Mirage''. Som konseptalbum hang låtene sammen og gikk inn i hverandre fra start til slutt, hvor enkelte låter som for eksempel den piano og fløyebaserte ''«Landscapes''» ble etterfulgt av en mer rytmebasert ''«Changing Places»'', også den med fløyte i sentrum av komposisjonen. ''«Please Come Home»'' var en mild vokalbasert låt basert på både piano og fløyte og kunne minne om Caravan. Lydbildet fikk et mer rockepreg over seg på låtene ''«Lies»'' og videre på ''«The Birthday Cake»'' og ''«Nudes Return»'' (som kunne minne om [[Van Der Graaf Generator]]), hvor tradisjonelle Camel–instrumenter igjen utgjorde hovedstammen i komposisjonen. Nevnte ''«Lies»'' med en lengre gitarsolo av Andrew Latimer ble også utgitt på single og bidro til at albumet erfarte markante salgstall også i Norge, hvor den til slutt endte på en 12.-plass på VG-lista.<ref>[http://lista.vg.no/show_list.php?ListsOp=showWeek&week=9&year=1981&listID=2 VG.no – VG-lista uke 9 i 1981] (Lest 11. november 2007)</ref> I [[Aftenposten]] fikk albumet god kritikk av musikkanmelder [[Ketil Bjørnstad]], som konkluderte med at «''Camel vil fortelle «Nude»s historie med rytmer og toner. Kan det angå oss idag? Camels siste plate angår hvert fall meg.''»<ref>Aftenposten – Camel med bra symfonisk rock. s. 22. (Av Ketil Bjørnstad, publisert 4. mars 1981)</ref> I Storbritannia endte utgivelsen på en respektabel 34.-plass på de britiske albumlistene<ref name="progdome" />.

Allerede i slutten av januar dro Camel på turné, og keyboardist Kit Watkins som gikk fra bandet før innspillingen av dette albumet, kom tilbake og bidro på Nude–turneen. Camel, inklusive Kit Watkins og Jan Schelhaas, holdt blant annet konsert på [[Chateau Neuf]] i [[Oslo]] som en del av Nude–turnéen den [[1. februar]] [[1981]]<ref name="nude" />. Den påfølgende våren i 1981 ble det for alvor klart for alle rundt bandet at trommeslager [[Andy Ward]] hadde fått store problemer med depresjoner, som ble etterfulgt av [[alkoholmisbruk|alkohol]]- og [[narkotikamisbruk]]. Han hadde også et selvmordsforsøk ved å kutte over håndleddet i denne perioden, noe som gjorde Ward uskikket til å spille i bandet. Som et resultat av det ble Ward spurt om å ta en pause, mens resten av turneen ble avlyst. På grunn av dette vedtok Andrew Latimer å utsette det neste planlagte studioalbumet i håpet om at Ward kunne bli skikket til å spille igjen. Den offisielle forklaringen som ble gitt etter avlysningen på sommeren var at Ward hadde påført seg selv en alvorlig håndskade, som hadde tvunget ham til å ta en lengre ferie. Det var ikke før under et intervju med musikkmagasinet [[Q (magasin)|Q]] i 1991 hvor det kom fra hva som faktisk hadde hendt med Andy Ward, og senere i år 2000 ble det kjent at han hadde fått diagnosen [[bipolar lidelse]].

Camel gikk inn i en stillstand utover høsten, noe som gjorde at Colin Bass flyttet til utlandet, mens Kit Watkins igjen forlot bandet for å konsentrere seg om soloprosjekter. I mellomtiden kom det første samlealbumet ''Chameleon (The Best of Camel)'', før Andrew Latimer på vegne av bandet kom inn i en konflikt med Decca Records, som viste til kontrakten og dermed presset Camel og Latimer til å fortsette å gi ut flere album.