Redigerer Burundi (avsnitt)

=== Fredsavtaler ===
På oppfordring fra FNs generalsekretær [[Boutros Boutros-Ghali]] tok afrikanske ledere initiativ til en serie fredssamtaler mellom de ulike fraksjonene. Samtaler ble startet opp organisert under den tidligere presidenten i Tanzania, [[Julius Nyerere]], i 1995. Da han døde tok den sørafrikanske presidenten [[Nelson Mandela]] over og etter som samtalene utviklet seg kom også både en ny sørafrikansk president, [[Thabo Mbeki]], samt [[USA]]s president [[Bill Clinton]] med i bildet.

Samtalene gikk langs det såkalte «Spor I»-mønsteret. Denne metoden for forhandlinger kan bli definert som en form for [[diplomati]] som involverer representanter for regjeringer eller representanter som står mellom regjeringer, som bruker sine positive omdømmer i dialogen, eller man bruker såkalt «gulrot og pisk»-metode for å komme fram til et resultat.<ref>Ramsbotham, O., Woodhouse, T., Miall, H. Contemporary Conflict Resolution. Second Edition. Polity: Cambridge, 2007.</ref>

Hovedmålet for samtalene var strukturelle endringer i den burundiske regjeringen og i militæret for å motvirke den etniske kløften som var i samfunnet. Dette ville man nå på to måter. For det første ville man etablere en overgangsregjering med en president som skulle sitte i tre år. Deretter ville man reorganisere militæret og sikre de to gruppene lik makt.

Det viste seg at det var flere hindringer i veien mot disse målene. Først mente den burundiske delegasjonen til samtalene at målene var urealistiske og så på forslagene som tvetydige, motstridende og forvirrende. Dernest, og kanskje viktigst, mente burundierne at avtalen ville være meningsløs uten en medfølgende våpenhvile, noe som ville kreve egne, direkte samtaler med opprørsgruppene. Hovedgorganisasjonenene blant hutuene var skeptisk til å dele makten med tutsiene og viste til at de hadde blitt lurt tidligere.<ref>BBC News</ref>

I 2000 skrev den burundiske presidenten under på avtalen sammen med 13 av 19 stridende hutu- og tutsifraksjoner. Til tross for dette var det uenigheter langs hele linjen av organisasjoner om den nyfødte regjeringen og når våpenhvilen skulle intre. Det som ødela fredssamtalene var de gruppene som nektet å gi kompromisser, både hutuer og tutsier. Som et resultat av disse gruppene fortsatte, og økte, volden. Tre år senere skrev den burundiske presidenten og den største opposisjonsgruppen blant hutuene under på en avtale som skulle avslutte konflikten og de som skrev under fikk ministerposter i regjeringen. Til tross for dette fortsatte små, militante hutugrupperinger som før.