Redigerer Buchenwald (avsnitt)

== Tysklandsstudentene ==

Den tyske okkupasjonsmakta i [[Norge]] stengte Universitetet og arresterte de mannlige norske studentene i november [[1943]]. Dette er første og hittil eneste gang i verdenshistorien at et lands universitetsstudenter har blitt forsøkt arrestert og deponert ''en masse''. De ble sendt til Buchenwald med [[SS Donau]], det samme transportskip som de 750 norske jødene tidligere hadde blitt sendt med. Over tre hundre norske studenter satt innesperret i Buchenwald på ubestemt tid, omgitt av resultatene av den raseideologien de ble forsøkt omvendt til. De fikk bedre mat enn leirens øvrige fanger, og gikk i sine egne klær, men våren 1944 så man de første dødsfallene som følge av [[tuberkulose]] og andre sykdommer. Studentene ble undervist i tysk kultur av folk fra universitetet i [[Jena]], der rektor, rasehygienikeren Karl Astel, hadde stiftet et institutt som forsket på farene ved [[tobakk]]srøyking.<ref>http://ije.oxfordjournals.org/cgi/content/full/30/1/35</ref> Jenas universitet stod i et langvarig samarbeidsforhold til konsentrasjonsleiren, der leirledelsen leverte menneskelig disseksjonsmateriale i bytte mot hjelp til bekjempelse av epidemier. Også norske medisinerstudenter ble plukket ut til å delta i disseksjoner.<ref>Emberland og Fure (red.): ''Jakten på Germania'' (s. 255-6), forlaget Humanist, Oslo 2009, ISBN 978-82-92-62254-4</ref>

Som nordmenn fikk studentene måtelig god behandling i leiren, men de ble allikevel tvangsskolert med nazistisk [[propaganda]], en aktivitet som hadde til hensikt å gjøre [[Schutzstaffel|SS]]-soldater av dem. I juli [[1944]] ble en gruppe med norske studenter sendt fra Buchenwald til SS' treningsleir Sennheim i [[Alsace]], der en annen gruppe med norske studenter allerede befant seg. Der ble propagandaen i en periode økt, men uten å lykkes i å omvende de norske. De norske studentene ble da satt til tvangsarbeid, både for de tyske styrkene og for lokalbefolkningen. Sistnevnte ble klart foretrukket, da det innebar å tilbringe tid sammen med andre sivile og muligheten til å være «frie» menn, i alle fall for en kort periode.

I november 1944 ble studentene evakuert til fots fra Elsass fordi de [[allierte (andre verdenskrig)|allierte]] nærmet seg. I første omgang endte evakueringen på [[tysk]] side av [[Rhinen]], i [[Burckheim]]. Mens studentene oppholdt seg der, ble en dag 50 studenter utkommandert til fergekaien [[Jechtingen]], der de skulle frakte militært materiale for tyske evakuerende styrker. 20 studenter ble også utkommandert til å grave skyttergraver. Studentene motsatte seg kommandoene av særlig to årsaker: For det første var arbeidet farlig – allierte ''Tieffligere'' hadde vært observert i området og kunne lett senke fergen og alle ombord, siden det ikke var mulig for flygerne å oppdage om de på bakken var fanger eller soldater. For det andre stred arbeidet mot [[Genèvekonvensjonen]].{{Tr}}

Mens studentene var stilt opp, og 50 og deretter 20 andre «frivillige» ble kalt ut, ga noen tidlig etter for presset, særlig som følge av vold fra SS. Flesteparten derimot, ledet an av nummer 1 i rekke nummer 1, den senere legen dr [[Torvald Ulstein]], nektet å følge ordre. Studentene ble demonstrativt stående mens kommandoropene ble gjentatt og gjentatt til SS-ledelsens forargelse. Den passive motstanden virket, og episoden endte med en moralsk seier for de norske studentene, som til syvende og sist slapp å bli sendt på dette oppdraget. Samme dag ble fergen i Jechtingen senket av de alliertes bomber. Hendelsen er senere omtalt som «Streiken i Burkheim». Senere havnet studentene i Buchenwald igjen.

I mars [[1945]] ble de fraktet i godsvogner til konsentrasjonsleiren [[Neuengamme (leir)|Neuengamme]], hvorfra de ble hentet hjem med [[de hvite bussene]] senere samme år.<ref>All informasjon om Tysklandsstudentene kom fra [[Geir Stian Orsten Ulstein|Geir Stian Orsten Ulsteins]] bok ''Piggtrådroser'', (dokumentarroman) Gyldendal Norsk Forlag, 2007, ISBN 978-82-05-37490-4 (side 9-11; 13; 22-27; 64-64; 79-90 og 235)</ref>