Redigerer Bruno Wüstenberg (avsnitt)

==«Affäre Hochhuth»==
Etter uroppførelsen av [[Rolf Hochhuth]]s teaterstykke ''[[Der Stellvertreter]]'' den 20. februar 1963, der forfatteren anklager [[pave Pius XII]] for påstått taushet angående den nasjonalsosialistiske jødeforfølgelse, ble det gjentatte ganger fremført spekulasjoner om at Hochhuth var blitt forsynt med intern informasjon fra Vatikanet mens han forsket på sitt skuespillet i Roma. Biskop [[Alois Hudal]] ble gjentatte ganger nevnt som informant. I motsetning til dette avslørte Hochhuth i 1998 at sammen med pavens private sekretær, [[Robert Leiber]], hadde Bruno Wüstenberg vært hans viktigste informant.<ref>Rolf Hochhuth: ''Der „Stellvertreter“ und seine Kronzeugen.'' I: [[Focus]], 6. Årg., Nr. 31, 27. juli 1998, s. 82f.</ref> 

Publisisten og historikeren [[Hansjakob Stehle]] tok opp dette noe senere i et svar og refererte til året 1986, der Hochhuth hadde utpekt Wüstenberg og Hudal som sine «hoved- og kronvitner» under et personlig møte.<ref> Hansjakob Stehle: ''Warum Pius XII. schwieg . . . .'' I: [[Focus]], 6. Jg., Nr. 35, 24. august 1998, s. 96f.</ref>

I oktober 1999 bekreftet Frank Ager at Wüstenberg faktisk var informanten, siden han ''«av irritasjon over Pius XII ønsket å 'hevne' en forhindret karriere»''.<ref>Frank Ager: ''Hochhuths alte Hüte.'' I: [[Rheinischer Merkur]], 54. årg., Nr. 41, 8. oktober 1999.</ref> Ett år etter tok også historikeren Michael F. Feldkamp opp dette temaet, men påpekte at Ager ikke hadde anført noen fildebelegg for påstanden.<ref>Michael F. Feldkamp: ''Pius XII. und Deutschland.'', s. 178, of Anm. 556, s. 214.</ref> I 2007 utvidet imidlertid Feldkamp selv tesen om at Wüstenberg var informant: ''«Andre mistenkte den tyske presten i det pavelige statssekretariatet, Bruno Wüstenberg, som ville ta hevn fordi Pius XII aldri forfremmet ham på grunn av hans homoseksuelle tendenser.»''<ref>Michael F. Feldkamp: ''Hochhuths Quellen.'' I: [[Vatican Magazin]], 1. Årg., 3/2007, s. 26–28.</ref>