Redigerer Borg (avsnitt)

=== Den første begynnelse ===
[[Fil:Ambleside Roman Fort - Project Gutenberg eText 19115.png|thumb|Romersk borg ([[castrum]]) i [[Ambleside]] i [[Cumbria]].]]
Oppsamlingen av rikdom og ressurser som mat i oldtidens samfunn førte til et behov for beskyttelse og forsvarsstrukturer.<ref>Brass, Mikey: [http://www.antiquityofman.com/landscape_archaeology.html ''How the concept of landscape archaeology has been applied to the Early Stone Age''] {{Wayback|url=http://www.antiquityofman.com/landscape_archaeology.html |date=20101203070052 }}. Se kapittel «The Resource-Defence model»</ref> De tidligste festningsverker har sine ulike opprinnelser i området i [[Midtøsten]] som kalles for [[Den fruktbare halvmåne]], i [[Indusdalen]], i [[oldtidens Egypt]], og i [[Kina]] hvor de var bosetninger beskyttet av store murer. Det Nordlige Europa var senere ute i å utvikle forsvarsstrukturer og det var ikke før i [[bronsealderen]] at festningsverker på høyder, berg og fjell, såkalte bygdeborger, ble etablert. Disse spredte seg over hele Europa i løpet av jernalderen. De skilte seg fra sine østlige motstykker ved å hovedsakelig bruke jordverk framfor stein som bygningsmateriale.<ref>Coulson 2003, s. 15.</ref>

Mange jordverk har overlevd til i dag, sammen med spor etter palisader og pæleverk som var en del av forsvarsvollene. På 100-tallet f.Kr. ble ''[[Oppidum|oppida]]'' utviklet i det sentrale Europa, det er og det [[latin]]ske navnet på bosettingene i et [[Romerriket|romersk]] administrasjonssentrum og refererer ikke utelukkende til romerske bosetninger. [[Julius Cæsar]] beskrev de større [[jernalder]]bosettingene han erobret i [[Gallia]] som ''oppida'', og begrepet blir nå brukt om større før-romerske byer i Vest- og Sentral-[[Europa]]. Disse var tettbefolkede bosetninger som ofte hadde forsvarsanlegg rundt husene, eksempelvis oppidum i tyske [[Manching]] i [[Bayern]], og hadde utviklet seg fra bygdeborgene.<ref name="Cunliffe 1998 420">Cunliffe 1998, s. 420.</ref>

Romerne møtte befestede bosetninger som bygdeborger og oppida da de utvidet sitt territorium ved erobring inn i nordlige Europa.<ref name="Cunliffe 1998 420" /> Selv om disse var primitive var de også ofte effektive og krevde utstrakt bruk av [[beleiringsmaskiner]] og andre former for [[beleiring]]svåpen og teknikker for å erobre, eksempelvis som i [[slaget ved Alesia]]. Romernes egne befestningsanlegg (''castra'') varierte fra enkle midlertidige jordverk kastet opp av hæren mens de forflyttet seg, til omfattende permanente steinkonstruksjoner. Mest kjent er det omfattende forsvarsanlegget [[Hadrians mur]] som beskyttet [[romersk Britannia]] fra [[piktere]] i nord. Dette innbefatter er en omfattende befestet voll, 117&nbsp;km lang, bygget opp av stein og torv, og ble påbegynt i år [[122]].

Romerske festninger var generelt rektangulære med avrundete hjørner. Den romerske [[ingeniør]]en [[Vitruvius]] var den første som bemerket tre hovedfordeler med tårn bestående av runde hjørner: mer effektiv bruk av stein, forbedret forsvar mot [[rambukk]]er og mer hendig mot brannbomber. Kunnskapen om disse fordelene forsvant sammen med Romerrikets kollaps på [[400-tallet]] og det var ikke før på [[1200-tallet]] at disse fordelene igjen ble oppdaget.