Redigerer Bob Dylan (avsnitt)

==Karriere==
=== Til New York og platekontrakt ===
Dylan sluttet på universitetet etter et knapt år. I januar [[1961]] flyttet han til [[New York]], for å opptre og for å besøke sitt idol [[Woody Guthrie]], som lå på dødsleiet på et sykehus i [[New Jersey]]. Guthrie var for Dylan en åpenbaring, og den største påvirkningen på hans tidlige opptredener. Hos Guthrie møtte Dylan også Guthries venn, musikeren [[Ramblin' Jack Elliott]]. De to ble venner, og Dylan lærte mange av Guthries sanger av Elliott.{{tr}} I New York ble han kjent med den irske gruppen [[Clancy Brothers]] som påvirket den unge Dylan. Dylan uttalte at [[Liam Clancy]] var den best balladesangeren han hadde hørt.<ref>{{Kilde www|url=http://www.theguardian.com/music/2009/dec/04/liam-clancy-dies-obituary|tittel=Liam Clancy obituary|besøksdato=2018-05-18|dato=2009-12-04|fornavn=Derek|etternavn=Schofield|språk=en|verk=the Guardian}}</ref><ref>{{Kilde avis|tittel=Liam Clancy, Last of Singing Brothers, Dies at 74|avis=The New York Times|url=https://www.nytimes.com/2009/12/05/arts/music/05clancy.html|besøksdato=2018-05-18|etternavn=Weber|fornavn=Bruce|dato=2009-12-05|språk=en-US|issn=0362-4331}}</ref> I New York gikk han søndagene for å høre [[gospel]] i [[Madison Square Garden]] med tidens ledende gospelsangere. Debutplaten fra 1962 har musikk som stammer fra [[sørstatene]]s tradisjon som [[spiritual]]s og [[blues]]. Fra og med debuten i 1962 (innspilt i 1961) til 1964 er motiver og symboler fra [[bibelen]] viktige ingredienser i Dylans tekster.<ref name="Kvalvaag" />

Fra april til september [[1961]] spilte Dylan på forskjellige klubber rundt i bydelen [[Greenwich Village]]. Han fikk noe oppmerksomhet etter positiv omtale i [[The New York Times]] etter en opptreden på [[Gerde's Folk City]]. Da han ble bedt om å spille [[munnspill]] for [[Carolyn Hester]], fanget han oppmerksomheten til [[John H. Hammond|John Hammond]], som produserte Hesters album. Hammond ga Dylan en kontrakt med [[Columbia Records]] i oktober 1961 og spiller inn sin første plate i november.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = [[Håvard Rem|Rem, Håvard]] | utgivelsesår = 1999 | tittel = Bob Dylan | isbn = 8205267553 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Gyldendal | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008091001006 | side = }} </ref> Debutalbumet ''[[Bob Dylan (album)|Bob Dylan]]'' inneholdt [[blues]], folk og [[gospel]], og kun to sanger han hadde skrevet selv. Albumet solgte kun 5000 eksemplarer det første året, og Dylan møtte mye motvilje hos plateselskapet. Hammond forsvarte ham ivrig. [[Johnny Cash]] jobbet for det samme selskapet og forsvarte også Dylan. Mens han hadde kontrakt med Columbia spilte Dylan inn mer enn et dusin sanger for plateselskapet og magasinet [[Broadside Magazine]] under pseudonymet ''Blind Boy Grunt''. I august [[1962]] fikk han formelt endret navnet sitt til Robert Dylan. 

Da det andre albumet, ''[[The Freewheelin' Bob Dylan]]'' ble utgitt i mai 1963, var Dylan allerede et kjent navn i folk-miljøet som låtskriver og sanger, og kun uker etterpå var navnet hans kjent langt utover dette miljøet, takket være [[Peter, Paul and Mary]]s innspilling av åpningssangen på «Freewheelin»: «[[Blowin' in the Wind]]». At Peter, Paul and Marys versjon av «Blowin'» ble en stor hit, etablerte Dylan som låtskriver, og bidro også til å gi ham stempelet "protestsanger". Dylan skrev «Blowin' in the Wind» i april 1962 og spilte den inn i juli. Når det gikk nesten ett år før Dylans andre album ble utgitt, skyldtes det at Dylan stadig skrev nye sanger, og flere ganger omredigerte albumet for å få med nye, og fjerne «utdaterte» sanger (en skjebne som nesten rammet «Blowin'» også<ref>John Hammond, Sr. sitert i Heylin, C. 2001. Bob Dylan behind the shades. The biography – take two. Penguin, London. side 94.</ref>). Albumet inneholder da også mange sterke sanger, inkludert nyskapende sanger (som A Hard Rain's A-gonna Fall) som peker framover mot helt originale måter å uttrykke seg på i sangtekster. 

Etter ''Freewheelin'' ble Dylan en av de ledende skikkelsene i den såkalte nye «folk movement» som vokste ut av Greenwich Village. Etter hvert møtte han [[Joan Baez]]. De to innledet et forhold, og hun ga Dylans karriere fart ved at hun spilte inn flere av hans tidlige sanger, og dessuten inviterte ham opp på scenen under sine egne konserter. Mange artister spilte inn Dylans låter og forsøkte å spille dem mer i retning av popmusikk, mens Dylan ennå spilte sangene med enkle folk-arrangementer.

=== Protestbevegelsen og ''Another Side'' ===
I 1963 var både [[Joan Baez|Baez]] og Dylan viktige skikkelser i borgerrettsbevegelsen i USA, og spilte sammen på møter og demonstrasjoner, blant annet i [[Washington, D.C.]] da [[Martin Luther King]] holdt sin berømte tale «[[I Have a Dream]]». I januar [[1963]] var Dylan å se på britisk tv, da han spilte rollen som omvandrende gitarist i fjernsynsteateret ''Madhouse on Castle Street'' på [[BBC]]. Hans neste album ''[[The Times They Are a-Changin']]'' viste en mer sofistikert, politisk og kynisk Bob Dylan. Ved sidene av «protestsangene» «Ballad of Hollis Brown» og «North Country Blues», finnes to kjærlighetssanger – «One Too Many Mornings» og «Boots of Spanish Leather» – og den [[Bertolt Brecht|Brechtske]] «The Lonesome Death of Hattie Carroll», der Dylan raser over en ung overklassemann, navngitt som William Zantzinger, som drepte hushjelpen Hattie Carroll.

Mot slutten av 1963 følte Dylan seg både manipulert og hindret av protestbevegelsen. Da han mottok [[Thomas Paine]]-prisen fra National Emergency Civil Liberties Committee kort tid etter drapet på [[John F. Kennedy]], gikk Dylan full på talerstolen og stilte spørsmål ved komiteens rolle, anklaget dem for å være «gamle og skallede menn» og hevdet at han så noe av seg selv – og alle andre – i morderen [[Lee Harvey Oswald]].

Det neste albumet ble spilt inn på en eneste natt i juni [[1964]]. ''[[Another Side of Bob Dylan]]'' var muntrere enn det forrige albumet. Innslag av [[surrealisme]] dukket opp i sanger som «I Shall Be Free # 10» og «Motorpsycho Nitemare». Tilsynelatende stikk i strid med Dylans syn på verden på den tiden var de to ''ikke'' ironiske kjærlighetssangene «To Ramona» og «Spanish Harlem Incident». «I Don't Believe You» gir hint om [[rock and roll]], en sjanger som snart etter skulle gripe Dylan. Det er ikke vanskelig å se på «It Ain't Me, Babe» som en fullstendig avvisning av alle forventninger til ham. «Chimes of Freedom» blandet «protest» med [[impresjonisme]], og «My Back Pages» forutser kanskje angrepene han snart skulle bli utsatt for.

I løpet av kort tid i [[1964]] og [[1965]] endret Dylans fremtoning seg kraftig, parallelt med hans overgang fra folk-helt til rock and roll-stjerne. Enkel, slitt arbeiderlook med jeans og skjorte ble byttet ut med moteklær. Han begynte også å leke med intetanende intervjuere og reportere på stadig mer surrealistiske og tilsynelatende ondsinnede måter. Da han ble spurt på Les Cranes TV-program om en film han etter planen skulle spille i, svarte han at det var en «cowboy horror movie». Intervjueren spurte om Dylan skulle spille cowboy, hvorpå Dylan svarte: «Nei. Jeg spiller min mor».

=== «Going electric» ===
Albumet ''[[Bringing It All Back Home]]'' kom i mars [[1965]] og var et nytt stilsprang. Dette albumet inneholdt hans første innspillinger med elektriske instrumenter. Den første singelen, «[[Subterranean Homesick Blues]]»  hadde til og med en [[musikkvideo]], fra [[D. A. Pennebaker]]s [[cinéma vérité]]-dokumentasjon av turneen i England i 1965, ''[[Dont Look Back]]''. Albumets tekster pekte både tilbake til [[beat-generasjonen|beatpoetenes]] maniske diktning og frem til senere [[rap (musikk)|rap]] og [[hiphop]]. B-siden av albumet inneholdt sanger som bar preg av den mystiske billedbruken som siden har kjennetegnet Dylan, blant dem noen av hans mest kjente: «[[Mr. Tambourine Man]]» og «[[It's All Over Now, Baby Blue]]».

Sommeren 1965 gjorde Dylan sin historiske første opptreden med elektriske instrumenter på [[Newport Folk Festival]]. Bandet besto av [[Mike Bloomfield]] på gitar, Sam Lay på trommer, Jerome Arnold på bass, [[Al Kooper]] på elektrisk orgel og Barry Goldberg på piano; de fleste av disse var hentet inn fra [[Paul Butterfield Blues Band]]. Dylan hadde opptrådt to ganger på Newport før, i 1963 og 1964; denne tredje gangen ble Dylan møtt med en blanding av jubel og buing, og forlot scenen etter tre sanger. En forklaring på buingen er at den kom fra rasende folk-fans som Dylan nå tok avstand fra med sin elektriske gitar; en annen forklaring er at publikum reagerte på den svært dårlige lydkvaliteten og det korte settet. Uansett årsak til misnøyen kom Dylan snart etter på scenen igjen, denne gangen alene med kassegitar og munnspill, og spilte to sanger: «It's All Over Now, Baby Blue» og «Mr. Tambourine Man»; valget av den første av disse, er ikke vanskelig å se som et endelig farvel til folk-bevegelsen og dens krav om «protestsanger». Uavhengig av hva publikumet på Newport kan ha ment, fulgte skarp kritikk fra folk-miljøet. [[Ewan MacColl]] skrev like etterpå i magasinet ''[[Sing Out!]]'': «Our traditional songs and ballads are the creations of extraordinarily talented artists working inside traditions formulated over time... But what of Bobby Dylan?... Only a non-critical audience, nourished on the watery pap of pop music could have fallen for such tenth-rate drivel.» Den 19. juli, kun fire dager etter opptredenen på Newport, gikk Dylan igjen i studio i New York og spilte inn sangen «[[Positively 4th Street]]». Til tross for at Dylan senere har uttalt at han «ikke skriver sanger for kritikere», kan sangen betraktes som en endelig avvisning av folk-miljøet Dylan hadde møtt i klubbene nettopp på West 4th Street i New York.

=== ''Highway 61 Revisited'' og ''Blonde On Blonde'' ===
Singelen ''[[Like a Rolling Stone]]'' ble utgitt den [[20. juli]] [[1965]] og nådde helt til nummer to på hitlista i USA. Denne sangen brakte flere til da uhørte elementer inn på hitlistene: varighet over seks minutter, det tekstmessige innholdet og Dylans særegne stemmebruk. ''[[Rolling Stone]]'' utropte i [[2004]] sangen til den fremste av «the 500 Greatest Songs of All Time».<ref>{{Cite news
| url = http://www.rollingstone.com/news/story/6595846/like_a_rolling_stone
| title = Like a Rolling Stone
| accessdate = 2006-08-04
| publisher = Rolling Stone
| archivedate = 2010-04-17
| archiveurl = https://web.archive.org/web/20100417043448/http://www.rollingstone.com/news/story/6595846/like_a_rolling_stone
| url-status = yes
}}</ref>

Albumet som fulgte, ''[[Highway 61 Revisited]]'', er oppkalt etter veien som gikk fra Dylans opphav i [[Minnesota]] til [[New Orleans]], og dermed gjennom områder av USA som hadde vært sentrale inspirasjonskilder for ham. Nytolkningen og revurderingen som tittelen innvarsler synes det å være dekning for: Mange mener at dette albumet, inkludert singelen, var et tidsskille i popmusikken.<ref>Marcus, G. 2006. ''Like a Rolling Stone: Bob Dylan at the Crossroads.'' New York: PublicAffairs.</ref>

Planen var at albumet skulle følges opp med to konserter i USA, så Dylan samlet et band bestående av [[Al Kooper]] og [[Harvey Brooks (bassist)|Harvey Brooks]] fra studiobandet, supplert av [[Robbie Robertson]] og [[Levon Helm]] (de to spilte på den tiden med [[Ronnie Hawkins]]). På den første konserten, på [[Forest Hills Tennis Stadium]] møtte de buing, mens den neste konserten, [[3. september]] i [[Hollywood Bowl]], fikk en udelt positiv mottagelse. Verken Kooper eller Brooks kunne tenke seg å turnere videre med Dylan, så Dylan leide inn hele bandet til Hawkins, hvor Robertson og Helm også spilte: The Hawks. Samtidig som de forberedte en turné, gikk de også i studio for å spille inn en oppfølger til ''Highway 61 Revisited''. Turneen fikk god mottagelse, men anstrengelsene i studio kastet ikke av seg. Produsent [[Bob Johnston]] hadde lenge forsøkt å overtale Dylan til å gjøre innspillinger i [[Nashville]]. I februar [[1966]] gikk Dylan med på dette. Johnston skaffet noen av de beste studiomusikerne som var å få, og Robertson og Kooper kom fra [[New York]] for å bidra. Resultatet ble albumet ''[[Blonde on Blonde]]'', som stadig nevnes som et av de beste albumene som er utgitt i USA. Ifølge Al Kooper var albumet et mesterverk fordi det «tok to kulturer og slo dem sammen med en voldsom eksplosjon»: musikktradisjonene fra Nashville møtte den «ultimate New York-hipsteren» Bob Dylan.

For mange kritikere står Dylans «elektriske trilogi» fra midten av 60-tallet – ''[[Bringing It All Back Home]]'', ''[[Highway 61 Revisited]]'' og ''[[Blonde on Blonde]]'' –  som et høydepunkt i kulturen fra det [[20. århundre]]. I [[Mike Marqusee]]s ord: «Between late 1964 and  the summer of 1966, Dylan created a body of work that remains unique. Drawing on folk, blues, country, R&B, rock'n'roll, gospel, British beat, [[symbolisme|symbolist]], [[modernisme|modernist]] and [[Beat-generasjonen|beat]] poetry, [[surrealisme|surrealism]] and [[Dada]], advertising jargon and social commentary, [[Federico Fellini|Fellini]] and [[MAD|Mad magazine]], he forged a coherent and original artistic voice and vision. The beauty of these albums retains the power to shock and console.»<ref>Marqusee, ''Wicked Messenger'', 139</ref>   

Dylan la ut på en «verdensturné» til [[Australia]] og [[Europa]]. Hvert show var delt i to: I den første delen opptrådte han alene, med [[munnspill]] og [[kassegitar]]. I den andre delen spilte Dylan elektrisk musikk med høyt volum med [[The Hawks]] i ryggen. Mange fans likte ikke dette, og de møtte stadig buing og demonstrativ klapping. Publikumsmisnøyen kulminerte i en konfrontasjon mellom Dylan og hans publikum i Free Trade Hall i [[Manchester]], [[England]] (konserten er utgitt som ''[[The Bootleg Series Vol. 4: Bob Dylan Live 1966, The "Royal Albert Hall" Concert]]''). Da konserten var ved et høydepunkt, skrek en fan «[[Judas]]!» til Dylan, som kort svarte «Jeg tror deg ikke... Du er en løgner!» før han snudde seg mot bandet og ba dem «Play it fucking loud!» før han satte i gang kveldens siste nummer: «[[Like a Rolling Stone]]».

=== Motorsykkelulykke og slutten av 60-tallet ===
Etter europaturnéen dro Dylan tilbake til [[New York]]. Presset og forventningene økte stadig. Forleggeren forlangte en ferdig utgave av diktet/romanen ''[[Tarantula]]''. Manageren, [[Albert Grossman]], hadde alt planlagt en omfattende turné for sommeren og høsten. [[29. juli]] [[1966]] ble Dylan kastet av sin [[Triumph]] 500-[[motorsykkel]] like ved [[Woodstock, New York]]. Skadenes nøyaktige omfang har aldri blitt kjent, men det har blitt bekreftet at han fikk brudd i nakken. Ulykken ga Dylan sjansen til å slippe unna forventningene til «stjerna Bob Dylan». Så snart han var frisk nok til det, begynte han å redigere råmaterialet til filmen ''[[Eat the Document]]'', en oppfølger til ''[[Dont Look Back]]'', som aldri har blitt offisielt utgitt. I [[1967]] begynte han å spille inn musikk sammen med [[The Hawks]] i sitt hjem, og i kjelleren i bandets nærliggende hus, kalt «Big Pink». Her spilte de inn folkesanger, gamle Dylan-sanger, andres sanger; noen av innspillingene ble gitt ut i [[1975]] under tittelen ''[[The Basement Tapes]]''. Senere samme år spilte The Hawks, som snart skulle omdøpes til [[The Band]], et album på egen hånd: ''[[Music From Big Pink]]'' i kjelleren i Big Pink. I desember [[1967]] kom Dylans første album siden ulykken: ''[[John Wesley Harding]]''. Dette var et album med korte, roligere sanger som i stor grad henviste til [[Bibelen]] og [[det ville vesten]]. Både musikalsk og litterært hadde Dylan gått bort fra både sitt tidligere arbeid og fra [[Psykedelisk musikk|psykedeliaen]] som herjet 60-tallet. På albumet finner man «[[All Along the Watchtower]]», en av hans mest kjente sanger, like etter innspilt av [[Jimi Hendrix]] (siden [[1974]] har Dylan selv fremført sangen nærmere Hendrix' versjon enn den opprinnelige). Teksten bygger på [[Jesajaboken]] (21:5-9).

Den [[3. oktober]] [[1967]] døde [[Woody Guthrie]]. Dylan gjorde sin første offentlige opptreden på mer enn halvannet år på en minnekonsert i januar [[1968]].

Dylans neste utgivelse var nærmest et country-album, spilt inn med musikere fra Nashville. På ''[[Nashville Skyline]]'' fra [[1969]] kunne man høre en helt annerledes stemme, en duett med [[Johnny Cash]] og hitsingelen «[[Lay Lady Lay]]». I august reiste Dylan til England for å opptre på [[Isle of Wight]]-festivalen, etter å ha takket nei til å opptre på [[Woodstockfestivalen]].

=== 1970-tallet ===
Dylans arbeider fra det tidlige [[70-tallet]] fikk blandede mottagelser. Den ellers lojale [[Greil Marcus]] innledet sin anmeldelse av albumet ''[[Self Portrait]]'' fra [[1970]] med å spørre «What is this shit?». Han var dog ikke den eneste som ga ''Self Portrait'' en lunken mottagelse. Albumet inneholder stort sett cover-versjoner av poplåter, og Dylan selv har senere kalt albumet en spøk. Samme år kom ''[[New Morning]]'', som av mange ble sett på som et skritt i riktig retning. Det viste seg å ikke være noe hold i ryktene om nok et album, tv-sendinger og turneer. Dylan gikk i studio i Greenwich Village i mars [[1971]] og spilte inn tre låter («Watching The River Flow», «When I Paint My Masterpiece» og «George Jackson»), men ikke noe album. Den eneste større utgivelsen fra Dylans side i 1971 og 1972 var samleplata ''[[Bob Dylan's Greatest Hits Vol. II]]''. I november [[1971]] hadde han flere sessions sammen med [[beat-generasjonen|beat-poeten]] [[Allen Ginsberg]], med tanke på Ginsbergs album ''Holy Soul Jelly Roll''. De to skrev sanger sammen og spilte inn dikt av Ginsberg og av [[William Blake]], men ingenting av dette er ennå utgitt.

I [[1973]] kom Dylan med albumet ''[[Pat Garrett & Billy the Kid]]'', som var lydsporet til [[Sam Peckinpah]]s [[Pat Garrett & Billy the Kid (film)|film med samme navn]], og spilte i tillegg en mindre rolle i filmen, som «Alias», et medlem av Billys gjeng. Filmen ble ingen suksess, men sangen ''[[Knockin' on Heaven's Door]]'' var en uforglemmelig klassiker, som er blitt spilt inn av mer enn 150 artister.

I [[1973]] gikk Dylans kontrakt med [[Columbia Records]] ut. Han tegnet ny kontrakt med plateselskapet [[Asylum Records]]. Samme år spilte han inn albumet ''[[Planet Waves]]'' med [[The Band]], mens de forberedte seg på en ny turné. Der kunne man høre sangen ''Forever Young'', som siden har vært en av hans mest spilte sanger. Samtidig utga Dylans gamle selskap, Columbia, albumet ''[[Dylan (album, 1973)|Dylan]]''. Mange har ment det var gjort som hevn for at Dylan gikk over til en av konkurrentene, for albumet inneholder stort sett bare halvhjertede coverversjoner av poplåter. 

I januar [[1974]] la Dylan og The Band ut på en stor [[Bob Dylan and The Band 1974 Tour|turné i Nord-Amerika]]. Opptak fra konsertene ble senere utgitt som ''[[Before the Flood]]''. Etter denne turneen ble Dylan separert, og skrev en rekke sanger om bruddet. I november samme år spilte han inn flere av de nye låtene. Ryktene spredde seg om at et nytt album var på trappene, og forventningene steg, men Dylan utsatte utgivelsen og trakk seg tilbake til [[Minneapolis]]. Her spilte han inn albumet på nytt, med hjelp fra sin bror David. Underveis skiftet han også tilbake til [[Columbia Records]]. I [[1975]] kom ''[[Blood on the Tracks]]'' endelig ut, og oppnådde noe blandede kritikker. Med tiden har likevel albumet i mange kritikeres øyne blitt stående som et av Dylans aller beste album.

Den sommeren skrev Dylan sin første vellykkede «protestsang» på tolv år, til støtte for bokseren [[Rubin Carter|Rubin «Hurricane» Carter]], som var dømt for trippeldrap. Det var etter å ha besøkt Carter i fengselet at han skrev sangen ''Hurricane'', som ble spilt hver kveld på hans neste turné, ''[[Rolling Thunder Revue]]''. Med på turneen var et bredt utvalg artister, de fleste hentet fra det tidligere folk-miljøet i [[Greenwich Village]] i [[New York]]. [[T-Bone Burnett]], [[Allen Ginsberg]], [[Ramblin' Jack Elliott]], [[Steven Soles]],  [[David Mansfield]], tidligere frontfigur i [[The Byrds]] [[Roger McGuinn]], gitaristen [[Mick Ronson]], [[Scarlet Rivera]], en fiolinist Dylan oppdaget da hun gikk på gaten med fiolinkassen på ryggen, og [[Joan Baez]]. Det var første gang på mer enn ti år at Baez og Dylan opptrådte sammen. [[Joni Mitchell]] slo følge med dem i november. Mens [[Allen Ginsberg]] tok del i turneen skrev han scener til en film som Dylan filmet underveis. [[Sam Shepard]] var opprinnelig tiltenkt rollen som den som skulle skrive denne filmen, men han gikk etter hvert over til å dokumentere turné-livet isteden. Turneen strakk seg over siste halvdel av [[1975]] og første halvdel av [[1976]]. Underveis ga Dylan ut albumet ''[[Desire (album)|Desire]]'', der samarbeidet med dramatikeren [[Jacques Levy]] viste seg i tekster som bar preg av reiseberetninger og lange narrativer.

Siste halvdel av turneen var bakteppe for filmen ''[[Renaldo & Clara]]''. Den fire timer lange filmen nådde ikke ut til et stort publikum, selv ikke i en versjon som ble kuttet til to timer, og ga mer plass til konsertopptak.

I [[1976]] spilte Dylan på avskjedskonserten til [[The Band]]. Deler av opptredenen til Dylan og mange av de andre gjestene, [[Joni Mitchell]], [[Muddy Waters]], [[Van Morrison]] og [[Neil Young]], er å se i [[Martin Scorsese]]s mye roste film ''[[The Last Waltz]]'' fra [[1978]].

I [[1978]] kom albumet ''[[Street Legal (album)|Street Legal]]''; de komplekse tekstene kom ikke helt til sin rett, grunnet Dylans noe gammeldagse metoder i studio{{Tr}}.

==== Født på ny ====
Bob Dylan har gjennom sine over femti år som artist gjennomgått mange epoker og stilbrudd, men sjelden har han vært så i utakt med hovedtyngden av gamle fans som i «den kristne epoken» i overgangen til 1980-tallet. Tiden som «gjenfødt kristen» ble innledet med albumet ''[[Slow Train Coming]]'' (1979), videreført med ''[[Saved]]'' (1980) og av mange ansett for å avsluttes med ''[[Shot of Love]]'' (1981).

Musikalsk og produksjonsmessig anses ''Slow Train Coming'' for å være et sterkt album, men flere av tekstene med eksplisitt kristent innhold var vanskelig å svelge for mange. Flere av studiomusikerne på plata var like nyfrelste som Dylan, mens andre var hentet inn på grunn av sin gospelbakgrunn. Den som likevel satte sterkest preg på ''Slow Train Coming'' var gitaristen Mark Knopfler (fra den da ganske nye britiske gruppa [[Dire Straits]]). For sangen «Gotta Serve Somebody» fra ''Slow Train'' mottok Bob Dylan en [[Grammy Award]] i klassen «mannlig vokalist». 

Senere vurderinger av denne perioden har vært mildere stemt, og mange har ment å finne store kunstneriske verdier også her. Journalist Marius Lien, er blant dem som mener å se unike kvaliteter i nettopp denne perioden, og han har etterlyst – i rettferdighetens navn: «... hvor er bøkene om korfraseringene på «Pressing On» eller om rhodeslyden på «When You Gonna Wake Up»? Hvor er analysene av synene Dylan snakker om perioden igjennom, hvor er hyllestdiktene til Mark Knopflers guddommelig inspirerte gitarspill på Slow Train Coming? Hvor er essayene om Dylans ubesværede veksling mellom modernismekritisk gammeltestamentlig dommedagsprofet («When You Gonna Wake Up?», «Are You Ready»), nådesøkende synder («Saving Grace», «Ain’t No Man Righteous») og forundret evangelist («In the Garden»)?»<ref>Marius Lien: «Krass kristenrocker». ''[[Morgenbladet]]'' 31. juli 2009. [En lengre utgave av artikkelen, kalt «Født på ny», ble publisert i tidsskriftet ''[[Vinduet]]'' nr. 2 – 2009.]</ref>

Bakgrunnen for Bob Dylans vekkelse skal ha vært at en publikummer i november 1978 kastet et sølvkors opp på scenen under en opptreden. Bob Dylan tok det som et tegn og hengte korset rundt halsen. I januar 1979 inviterte Dylan to fundamentalistiske pastorer fra menigheten ''The Vineyard Fellowship'', som sto for en bokstavtro bibeltolkning. (De påkaller og føler tilstedeværelsen av den hellige ånd under gudstjenestene, fordømmer abort og homofili og oppfatter Satan som en aktiv kraft i verden.) Dylan gjennomførte dernest en tre måneders bibelskole og startet samtidig å skrive religiøse sanger.

[[Fil:Dylan1 Spectrum.jpg|thumb|Bob Dylan i Oslo Spektrum 30. mars 2007.]]
Da Dylan gjenopptok konsertvirksomheten i november 1979 spilte han ingen av sangene fra før ''Slow Train Coming'' – det skulle gå et helt år før han tok opp sine gamle sanger igjen. Konsertene begynte gjerne med en seksjon ren gospel før Bob Dylan selv entret podiet. Under hver konsert holdt han gjerne flere små prekener akkompagnert av gitartoner, rytmeseksjon og tilrop fra koret. [[Håvard Rem]] skildrer i sin [[monografi]] ''Bob Dylan'' (1999) konfrontasjonene som oppsto mellom scene og sal: Mens publikum ber om «Like a Rolling Stone» ønsker artisten bare å snakke om Jesus. Konsertene fikk svært dårlige kritikker i pressen, og Dylan opplevde en reprise fra 13 år tidligere: publikummere som demonstrativt forlot salen og tilløp til buing.<ref>Heylin, C. 2001. Bob Dylan behind the shades. The biography – take two. Penguin, London. side 512.</ref>

Musikkjournalisten Paul Williams var av en annen mening. Han har i trebindsverket ''Bob Dylan: Performing Artist'' (1992) fremholdt at det i denne perioden var umulig ikke å bli smittet av trosaspektet og den urolige kombinasjonen av energi, glede, smerte og jubel under konsertene. Ifølge Williams var dessuten konserten i Drammenshallen 10. juli 1981 den beste dette året. Begge konsertene i Drammen ble grundig slaktet i norsk presse (''[[Dagbladet]]'', ''[[Aftenposten]]'' og ''[[Arbeiderbladet]]'').

=== 1980-tallet ===
På ''Saved'' nådde Dylan sitt mest frenetisk frelste høydepunkt, og selv om ''[[Shot of Love]]'' regnes som den siste av de religiøse LP-ene, inneholder den også Dylans første [[sekulær]]e tekster på to år. Side om side med disse er imidlertid sanger med tydelig kristent budskap. Et eksempel er «Every Grain of Sand», som for øvrig til en viss grad kan minne om noe av [[William Blake]]s diktning.

Mens Dylan i årene før omvendelsen vanligvis dro rundt 15&nbsp;000 publikummere til konsertene sine, sank antallet til 2–3&nbsp;000. Høsten 1980 begynte han imidlertid å spille flere av sine tidligere hits fra [[60-tallet]] igjen, og fansen vendte på nytt tilbake.

Kvaliteten på Dylans utgivelser på 80-tallet varierer, fra det godt mottatte albumet ''[[Infidels]]'' fra [[1983]], til ''[[Down in the Groove]]'', som fikk en kjøligere mottagelse da det kom i [[1988]]. Dylan produserte en rekke gode sanger under innspillingen av ''Infidels'', hvorav ikke alle fikk plass på albumet. En som ikke kom med er en hyllest til blues-musikeren [[Blind Willie McTell]]; den ble ikke utgitt før i [[1991]], på ''[[The Bootleg Series, Vols. 1-3: Rare And Unreleased, 1961-1991]]''. 

Dylan har siden [[80-tallet]] vært på turne med sin «Never Ending Tour». I 1981 opptrådte Dylan for første gang i Norge, i [[Drammenshallen]].

[[Fil:Bob Dylan 1996.jpg|thumb|Bob Dylan, konsert i Stockholm 1996.]]

=== 1990-tallet ===
For Dylan begynte [[1990-tallet]] med ''[[Under the Red Sky]]'' ([[1990]]), en helomvending fra den alvorlige ''Oh Mercy''. Albumet var dedisert til «Gabby Goo Goo» og inneholdt flere tilsynelatende enkle sanger inkludert «Under the Red Sky» og «Wiggle Wiggle». Dedikasjonen har blitt forklart med at det var et kallenavn på Dylans fire år gamle datter.<ref>{{Cite news
| url = http://www.imdb.com/name/nm1180476/bio
| title = Biography of Carolyn Dennis
| accessdate = 2006-09-06
| publisher = IMDb.com
}}</ref>

Musikere han jobbet med på albumet var blant annet [[George Harrison]], [[Slash]] fra [[Guns N' Roses]], [[David Crosby]], [[Bruce Hornsby]], [[Stevie Ray Vaughan]] og [[Elton John]]. Til tross for stjernespekkete opptredener mottok platen dårlige omtaler, og solgte dårlig. Dylan spilte ikke inn flere plater med nye sanger på hele syv år.<ref>Sounes, ''Down The Highway: The Life Of Bob Dylan'', 391</ref>  

I 1991 ble Bob Dylan opptatt i [[Minnesota Music Hall of Fame]], og i [[1992]] gjennomførte han en kort turné med [[Carlos Santana|Santana]].<ref>{{kilde www|url=http://www.mnmusichalloffame.org/inductees.html |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2015-04-19 |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20071103113226/http://www.mnmusichalloffame.org/inductees.html |arkivdato=2007-11-03 }}</ref>

De neste årene kunne man se Dylan gå tilbake til røttene sine med to album med gamle folkemusikk- og bluesnumre med ''[[Good as I Been to You]]'' (1992) og ''[[World Gone Wrong]]'' ([[1993]]). Disse inneholdt musikalske tolkninger og akustisk gitar. Mange kritikere og fans har kommentert den stille skjønnheten i sangen «Lone Pilgrim»<ref>Gray, ''The Bob Dylan Encyclopedia'', 423</ref>
som ble skrevet av en lærer på [[1800-tallet]], og sunget av Dylan med en hjemsøkende ærbødighet. Et unntak fra denne opphavlige inspirasjonen kan høres i Dylans samarbeid med [[Michael Bolton]], der felles sangskriving i 1991 resulterte i «Steel Bars», som ble utgitt på Boltons album ''[[Time, Love & Tenderness]]''. Tjuefem år etter at han vakte oppsikt ved å unnlate å opptre ved [[Woodstockfestivalen]] deltok Dylan ved minnesmarkeringen kalt [[Woodstock '94]].<ref>{{Kilde www
 |url = http://www.bjorner.com/DSN15270%20-%201994%20US%20Summer%20Tour.htm#DSN15300
 |tittel = Dylan performance, Woodstock '94, August 14, 1994
 |besøksdato = 
 |besøkt_dag_måned = 
 |besøkt_måned_dag = 
 |besøksår = 
 |forfatter = 
 |etternavn = 
 |fornavn = 
 |forfatter_url = 
 |medforfattere = 
 |utgivelsesdato = 1994-08-14
 |år = 
 |måned = 
 |format = 
 |verk = 
 |utgiver = Bjorner's Still on the Road
 |sider = 
 |språk = 
 |doi = 
 |arkiv_url = 
 |arkivdato = 
 |sitat = 
}}</ref>

I [[1995]] spilte Dylan inn et live show for ''[[MTV Unplugged]]''. Han hevdet at hans ønske om å framføre en rekke tradisjonelle sanger ved den anledningen ble kansellert av [[Sony]], som insisterte på en opptreden med hans største hits.<ref>Sounes, ''Down The Highway: The Life Of Bob Dylan'', 408–9</ref>

Opptredenen resulterte i et album (''[[MTV Unplugged (Bob Dylan)|MTV Unplugged]]'') som blant annet inneholdt ''[[John Brown (sang)|John Brown]]''; en tidligere ikke utgitt sang fra [[1963]] som skildrer ødeleggelsen forårsaket både av krig og av [[jingoisme]].

Med en samling av sanger, etter sigende skrevet mens han var innesnødd på ranchen sin i Minnesota<ref>Heylin, ''Bob Dylan: Behind the Shades Revisited'', 693</ref>, returnerte Dylan til innspillingsstudioet med Lanois i januar [[1997]]. Seinere den våren, før albumet ble sluppet, ble han lagt inn på sykehus med den livstruende hjerteinfeksjonen [[perikarditt]], også kalt [[hjerteposebetennelse]], forårsaket av soppinfeksjonen [[histoplasmose]]. Den planlagte Europa-turneen ble avlyst, men Dylan ble snart frisk og forlot sykehuset med: «Jeg trodde virkelig jeg snart kom til å treffe [[Elvis Presley|Elvis]].»<ref>Sounes, ''Down The Highway: The Life Of Bob Dylan'', 420</ref> Midt på sommeren var han tilbake, og tidlig på høsten opptrådte han for [[Pave Johannes Paul II]] ved World Eucharistic Conference i [[Bologna]], [[Italia]]. Paven holdt en preken for 200 000 mennesker basert på Dylans tekst ''[[Blowin' in the Wind]]''.<ref>Sounes, ''Down The Highway: The Life Of Bob Dylan'', 426</ref>

I september kom utgivelsen av det nye Lanois-produserte albumet ''[[Time Out of Mind]]''. Med dets bitre syn på kjærlighet og morbide filosoferinger ble Dylans første samling av originale sanger på syv år høyt ansett. Det oppnådde også en uventet popularitet blant yngre lyttere, da spesielt åpningssangen «Love Sick».<ref>Sounes, ''Down The Highway: The Life Of Bob Dylan'', 426–9</ref>
Denne samlingen av komplekse sanger vant ham hans første egne "Album of the Year" [[Grammy Award]] (han var en av mange som opptrådte på ''[[The Concert for Bangladesh]]'', vinneren fra 1972). Kjærlighetssangen «[[Make You Feel My Love]]» ble covret av [[Garth Brooks]], [[Billy Joel]] og [[Adele (sangerinne)|Adele Adkins]]. 

I desember 1997 overrakte president [[Bill Clinton]] Dylan en Kennedy Center Honor i East Room i [[Det hvite hus]] med hedersomtalen: «Han hadde sannsynligvis større påvirkning på min generasjon enn noen annen kreativ artist. Stemmen hans og tekstene har ikke alltid vært gode for øret, men gjennom sin karriere har Bob Dylan aldri jobbet for å behage andre. Han har forstyrret freden og gjort de mektige ukomfortable.»<ref>{{Cite news
 |url        = http://clinton4.nara.gov/textonly/WH/New/html/19971208-2814.html
 |title      = Remarks by the President at Kennedy Center Honors Reception
 |accessdate = 2006-08-23
 |publisher  = Clinton White House
 |date       = 1997-12-7
 |archiveurl = https://web.archive.org/web/20150425075802/http://clinton4.nara.gov/textonly/WH/New/html/19971208-2814.html
 |url-status = dead
}} {{Kilde www |url=http://clinton4.nara.gov/textonly/WH/New/html/19971208-2814.html |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2007-10-29 |arkiv-dato=2015-04-25 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20150425075802/http://clinton4.nara.gov/textonly/WH/New/html/19971208-2814.html |url-status=unfit }}</ref>

I [[1998]] opptrådte Dylan på [[Ralph Stanley]]s album ''Clinch Mountain Country'' i en duett med [[Bluegrass music|bluegrass-legenden]] på «The Lonesome River». Mellom juni og september 1999 turnerte Dylan med [[Paul Simon]]. De framførte en del sanger sammen på hverandres show, inkludert ''[[I Walk the Line]]'' og ''[[Blue Moon of Kentucky]]''. ([[Simon & Garfunkel]] hadde spilt inn «[[The Times They Are a-Changin' (sang)|The Times They Are a-Changin']]» på deres debutalbum ''Wednesday Morning, 3AM'' og Dylan hadde covret «[[The Boxer]]» på sitt album ''[[Self Portrait]]''.) Dylan avsluttet 90-tallet med en ny filmrolle, etter en pause på ti år, i rollen som sjåføren Alfred ved siden av [[Ben Gazzara]] og [[Karen Black]] i Robert Clapsaddles ''Paradise Cove''.<ref>{{Kilde www
 |url = http://www.imdb.com/title/tt0212414/
 |tittel = ''Paradise Cove'' (1999)
 |besøksdato = 2007-06-25
 |besøkt_dag_måned = 
 |besøkt_måned_dag = 
 |besøksår = 
 |forfatter = 
 |etternavn = 
 |fornavn = 
 |forfatter_url = 
 |medforfattere = 
 |utgivelsesdato = 
 |år = 
 |måned = 
 |format = 
 |verk = 
 |utgiver = IMDb
 |sider = 
 |språk = 
 |doi = 
 |arkiv_url = 
 |arkivdato = 
 |sitat = 
}}</ref>

=== Det 21. århundre ===
I [[2000]] fikk Dylan en [[Oscar for beste sang]] for låta «[[Things Have Changed]]» som han skrev til filmen ''[[Wonder Boys]]''. Den [[11. september]] [[2001]] ga han ut albumet ''[["Love and Theft"]]'' ([[sic]]), som fikk svært gode kritikker. Han hadde selv produsert albumet. I bandet var [[Tony Garnier]], som hadde spilt bass for Dylan i tolv år, lenger enn noen annen har spilt med ham. Albumet fikk ytterligere oppmerksomhet da det ble påvist en del likheter mellom Dylans tekster og den japanske forfatteren [[Junichi Saga]]s bok ''Confessions of a Yakuza''; saken har ikke blitt kommentert fra Dylans side.

I de fem årene som skulle gå før neste albumutgivelse spilte Dylan inn musikk til en rekke prosjekter og bidro til flere filmprosjekter. Han bidro med sanger til hyllestalbum både til [[Hank Williams]] og [[Johnny Cash]]. Dylan var med å skrive filmen ''Masked And Anonymous'' [[2003]].

I [[2004]] ble han utnevnt til «Doctor of Music» ved [[University of St Andrews]], Dylans andre æresdoktorat. Det første var et æresdoktorat i musikk ved [[Princeton University]] på 1970-tallet.

I 2015 ble han tildelt MusiCares person of the year og sa i takketale blant annet:<ref>{{Kilde www|url=https://www.rollingstone.com/music/music-live-reviews/bob-dylans-surprising-speech-highlights-unforgettable-musicares-tribute-75245/|tittel=Bob Dylan Honored at Incredible, All-Star MusicCares Tribute|besøksdato=2021-05-29|dato=2015-02-07|fornavn=Steve|etternavn=Appleford|fornavn2=Steve|etternavn2=Appleford|språk=en-US|verk=Rolling Stone}}</ref>
{{sitat|Some of the music critics say I can’t sing. I croak. Sound like a frog. Why don’t these same critics say similar things about [[Tom Waits]]? They say my voice is shot. That I have no voice. Why don’t they say those things about [[Leonard Cohen]]? Why do I get special treatment? Critics say I can’t carry a tune and I talk my way through a song. Really? I’ve never heard that said about Lou Reed. Why does he get to go scot-free? What have I done to deserve this special treatment? Why me, Lord?|Bob Dylan (2015)<ref>{{Kilde www|url=https://www.rollingstone.com/music/music-news/read-bob-dylans-complete-riveting-musicares-speech-240728/|tittel=Read Bob Dylan's Complete, Riveting MusiCares Speech|besøksdato=2021-05-29|dato=2015-02-09|fornavn=Rolling|etternavn=Stone|fornavn2=Rolling|etternavn2=Stone|språk=en-US|verk=Rolling Stone}}</ref>}}
Den biografiske filmen ''[[No Direction Home]]'' ([[Martin Scorsese]], [[2005]]) fikk god mottagelse. Den tar for seg tiden fra Dylan kom til [[New York]] i [[1961]] til motorsykkelulykken i [[1966]]. 

''[[Modern Times (album)|Modern Times]]'', utgitt [[29. august]] [[2005]], fikk en kritiker til å omtale stemmen hans som «dødsralling». Til tross for en viss endring i Dylans vokal fikk albumet gode omtaler, og ble regnet som en del av en vellykket trilogi: ''Time Ouf of Mind'', ''Love and Theft'' og ''Modern Times''. Det har blitt trukket paralleller mellom tekstene på ''Modern Times'' og både [[Henry Timrod]] og [[Ovid]]. Det utløste en omfattende debatt i [[The New York Times]] og andre publikasjoner om «lån» i litterære prosesser.
<ref>{{Cite news
| url = http://www.nytimes.com/2006/09/14/arts/music/14dyla.html?ref=books
| title = ''"Who’s This Guy Dylan Who’s Borrowing Lines From Henry Timrod?"''
| accessdate = 2006-09-19
| publisher = The New York Times
| date = 2006-09-14
}}</ref>
<ref>{{Cite news
| url = http://www.nytimes.com/2006/09/17/opinion/17vega.html?n=Top%2fReference%2fTimes%20Topics%2fPeople%2fD%2fDylan%2c%20Bob
| title = ''"The Ballad of Henry Timrod''
| accessdate = 2006-09-20
| publisher = The New York Times
| date = 2006-09-17
}}</ref>
<ref>{{Cite news
| url = http://www.nytimes.com/2006/09/20/opinion/l20dylan.html
| title = ''"The Answer, My Friend, Is Borrowin’ ... (3 Letters)''
| accessdate = 2006-09-20
| publisher = The New York Times
| date = 2006-09-20
}}</ref>
<ref>{{Cite news
| url = http://www.poetryfoundation.org/archive/feature.html?id=178703
| title = Bob Dylan: Henry Timrod Revisited
| accessdate = 2006-10-11
| publisher = The Poetry Foundation
| date = 2006-10-10
}}</ref> 

Fra mai [[2006]] har Dylan ukentlig ledet radioprogrammet ''Theme Time Radio Hour'' på satellittradioen [[XM Satellite Radio]]. Hvert program kretser rundt et bestemt tema, for eksempel blomster, California eller «Hallo». Dylan spiller musikk fra sin egen platesamling, som inneholder mange nokså obskure innspillinger fra 1930–1950-årene, men og nyere musikk. Dylans noe eksentriske humor og store kunnskaper setter sitt preg på programmet. Fra 2007 har [[BBC]] sendt programmet i [[Storbritannia]].

Filmen ''[[I'm Not There]]'', skrevet og regissert av [[Todd Haynes]], ble sluppet i [[2007]]. Seks skuespillere spiller syv ulike skikkelser som gjenspeiler Dylans liv. [[Cate Blanchett]]s rolle inspirert av Dylan anno [[1965]]/[[1966]] fikk mye oppmerksomhet.

Samme år kom en CD-boks med tittelen ''Dylan'' som spenner over hele hans karriere. I forbindelse med denne antologien fikk for første gang noen lage en [[remix]] av Dylans musikk: Den britiske produsenten [[Mark Ronson]] ble bedt om å remixe «Most Likely You'll Go Your Way (And I'll Go Mine)» fra  ''[[Blonde on Blonde]]''.

En utstilling av Dylans tegninger og malerier åpnet i Tyskland i oktober 2007.

Gjennom hele 1990- og 2000-tallet har Dylan spilt nærmere 100 konserter i året i sin «Never Ending Tour». Han omarbeider stadig arrangementet av sangene og eksperimenterer både med vokal og akkompagnement, til det uforutsigbare.

Den 11. september 2012 gav Dylan ut sitt 35. studioalbum, ''[[Tempest (album)|Tempest]]''. Tittelen er hentet fra Shakespeares ''[[Stormen]]'' og har en 14 minutter lang tittelmelodi som omhandler [[RMS «Titanic»|Titanic]]s forlis.  Albumet inneholder også en hyllest til [[John Lennon]], «Roll On John».

I 2016 ble Dylan tildelt [[nobelprisen i litteratur]], som den første sangskriver noensinne. Dylan hadde flere ganger blitt nominert.

I 2015, 2016 og 2017 gav Dylan ut de tre albumene «Shadows in the Night», «Fallen Angels» og «Triplicate» som alle inneholder sanger fra [[Den store amerikanske sangboka]].

Den 27. mars 2020, under [[Koronaviruspandemien i 2019–2020|koronaviruspandemien]] gav 78 år gamle Dylan ut sin lengste sang noensinne, den nesten 17 minutter lange «Murder Most Foul». Også denne tittelen er hentet fra Shakespeare, fra første akt av ''[[Hamlet]]''. Dylan resiterer, akkompagnert av piano, fiolin og perkusjon om [[attentatet mot John F. Kennedy]], og sangen inneholder en mengde kulturelle referanser til USA, både før og etter mordet på Kennedy. Sangen var innspilt «for noen år siden» og kom overraskende på Dylans store tilhengerskare.

På [[Rolling Stone|Rolling Stones]] liste The 500 Greatest Songs of All Time er det syv sanger av Bob Dylan. «Like a Rolling Stone» er nummer 4, «Tangled Up in Blue» 67, «Desolation Row» 83, «Blowin’ in the Wind» 100, «Mr. Tambourine Man» 164, «Subterranean Homesick Blues» 187 og «Visions of Johanna» er nummer 317.