Redigerer Bloomsbury-gruppen (avsnitt)

== Felles tanker ==
Forfatteren [[Dorothy Parker]] kom med en siden kjent uttalelse om Bloomsbury-gruppen at de «bodde i kvadrater ... og elsket i triangler.»<ref name="tate"/> Livene og verkene til gruppens medlemmer viser felles trekk og en overlapping, innbyrdes likhet i tanker og holdninger som bidro til holde på vennskapet og holde slektninger sammen. Det er reflektert i stor del i innflytelsen til G.E. Moore: «essensen i hva Bloomsbury trakk fra Moore er innrammet i hans utsagn om 'ens fremste objekter i livet var kjærlighet, skapelsen og behaget av estetiske erfaringer og søken etter kunnskap'.»<ref name="Blythe_54"/>

=== Filosofi og etikk ===
Gjennom Cambridge-apostlene oppmuntret Bloomsbury-gruppen de analytiske filosofene [[G.E. Moore]] og [[Bertrand Russell]] som revolusjonerte britisk filosofi på begynnelsen av 1900-tallet. Distinksjon mellom mål og midler var ordinært innen etikken, men hva som gjorde Moores ''Principia Ethica'' («Etiske prinsipper», 1903) så viktig for den filosofiske utgangspunktet for Bloomsbury-gruppens tanker var Moores begrepsoppfatning om indre verdi som adskilt fra instrumental verdi. I etikken representerte Moore et konsekvensetisk standpunkt, det vil si at det er konsekvensene av en handling som avgjør dens verdi. Den ikke-hedonistiske [[utilitarisme]]n spilte en stor rolle for Cambridge-apostlene som Moore tilhørt som for Bloomsbury-gruppen.<ref>Nordin, Svante (2014): ''Filosofene. Vesterlandsk tenkning siden 1900'', Oslo: Dreyers forlag, s. 139</ref> Som med skillet mellom kjærlighet (en indre tilstand) og monogami (en adferd), skilte Moore mellom indre og instrumental verdi som tillot medlemmene å beholde en etisk egenmektighet basert på en indre beskaffenhet, uavhengig av, og uten referanse til, konsekvensene av deres handlinger. For Moore var indre verdi avhengig av en ubestemmelig intuisjon av gode og et konsept av komplekse sinnstilstander hvis verdi som en helhet ikke var proporsjonal av summen av dens deler. For Moore og Bloomsbury-gruppen var den fremste etiske gode «viktigheten av personlige forhold og det private liv,» foruten også estetisk forståelse: «kunsten for kunsten egen del.»<ref>Forster, E. M. (1965): ''Two Cheers for Democracy'', s. 64, 96</ref> Slik Virginia Moore oppfattet Moore var hans etikk at de to største goder i menneskelivet å betrakte det som er vakkert og personlige følelser for andre: vennskap og estetiske opplevelser må forfines ved å oppøve den menneskelige følsomhet.<ref name="Beyer_172">Beyer, Edvard, red. (1974): ''Verdens litteraturhistorie'', bind 11, Oslo: Cappelens forlag, s. 172</ref>

=== Avvisningen av borgerlige holdninger ===
Bloomsbury-gruppen reagerte mot datidens sosiale ritualer, «de borgelige vaner... konvensjonene til det viktorianske liv»<ref>Lee, Hermione (1996): ''Virginia Woolf'', s. 54</ref> ved deres vektlegging av offentlig bedrifter, favorisere en mer uformell og privat fokus på personlige forhold og individuelt behag. Eksempelvis samtykket E.M. Forster til «svekkelsen av netthet og moter som faktorer, og framveksten av tanken om velbehag,»<ref>Forster, E. M. (1965): ''Two Cheers for Democracy'', s. 111</ref> og forfektet at «om jeg kunne velge mellom å forråde mitt land og forråde mine venner, håper jeg på at jeg har mot nok til å forråde mitt land.»<ref>Forster, E. M. (1965): ''Two Cheers for Democracy'', s. 76</ref>

Gruppen «trodde på velbehag (''pleasure'')... De forsøkte å få maksimal glede ut av deres personlige forhold. Om det betydde triangler eller mer kompliserte geometriske figurer, vel da, man aksepterte det også.»<ref>Snow, C. P. (1974): ''Last Things'', s. 84</ref> Som Virginia Woolf uttrykte det, deres «triumf er å ha utarbeidet et syn på livet som ikke på noen måte betydde fordervet eller skjebnesvangert eller kun intellektuelt; heller faktisk estetisk og enkelt; som fortsatt holder og fortsetter å få dem til å spise sammen, og bli værende sammen, etter 20 år.»<ref>Sitert i Lee, Hermione (1996): ''Virginia Woolf'', s. 268</ref>

=== Politikk ===
Politisk hadde Bloomsbury-gruppen hovedsakelig et venstreliberalt standpunkter, eksempelvis motsatte seg militarisme; men dets «klubber og møter var ikke aktivisme, i motsetning til de politiske organisasjoner som mange av medlemmene også tilhørte,» og de kom til å bli kritisert for det av deres etterfølgere på 1930-tallet som i kontrast var «meget berørt av den politikken som Bloomsbury-gruppen hadde avvist.»<ref>Lee, Hermione (1996): ''Virginia Woolf'', s. 263, 613</ref>

Kampanjen for [[Kvinnelig stemmerett|kvinners stemmerett]] ga en kontroversiell vesen til Bloomsbury-gruppen slik Virginia Woolf representerte gruppens arbeid om stemmerettskampen i hennes romaner ''Night and Day'' (1919) og ''The Years'' (1937).<ref>Koppen, Randi (2009): ''Virginia Woolf, Fashion and Literary Modernity'', s. 16.</ref>

=== Kunst ===
Navnet «Bloomsbury» ble første gang knyttet til gruppen i 1912 da Vanessa Bell, Duncan Grant og andre unge kunstnere utstilte verker ved en [[Senimpresjonisme|senimpresjonistiske]] utstilling organisert av Roger Fry.<ref name="tate"/> Sistnevnte kom inn i kretsen i 1910. Hans semimpresjonistiske utstilling i 1910 og 1912 involverte Bloomsbury-gruppen i form av en andre evolusjon som fulgte den filosofiske fra Cambridge. Denne gangen var kunstmalerne i kretsen langt mer involvert og innflytelsesrike.<ref name="Gadd_103-107"/> Fry og andre kunstnere i Bloomsbury-gruppen avviste det tradisjonelle skillet mellom kunst og kunsthåndverk,<ref>Avery, Todd (2006): ''Radio Modernism'', s. 477</ref> og Bloomsbury var således også en del av Frys senimpresjonistiske forlengelse inn i dekorative kunst og kunsthåndverk med hans [[Omega Workshops]]. Selv om dette prosjektet var kortlivet ved at det varte fram til 1920,<ref name="Gadd_103-107"/> fikk det betydning for utviklingen av design tidlig på 1900-tallet.<ref name="tate"/>

De senimpresjonistiske utstillingene, viktige ved at de brakte moderne fransk kunst til London og til den britiske offentlighet, som ble sjokkert av de mange verkene [[Paul Cézanne]], [[Paul Gauguin]], [[Vincent van Gogh]], [[Henri Matisse]] og den unge [[Pablo Picasso]]. De [[Avantgarde|avantgardiske]] eksperimentene til disse kunstnere ble omfavnet av Bloomsbury-kretsens malere. De skapte sin egen særskilte senimpresjonistiske utgave og ved 1914 var de blant de første britiske kunstnere som framstilte [[abstrakt kunst]].<ref name="tate"/> Etablissementets motstand mot senimpresjonismen gjorde Bloomsbury-kretsen kontroversiell. Clive Bell diskuterte senimpresjonismen i sin bok ''Art'' (1914), hvor han basert sin [[estetikk]] delvis på Roger Frys kunstkritikk og delvis på G.E. Moores moralfilosofi,<ref name="Lee_265">Lee, Hermione (1996): ''Virginia Woolf'', s. 265</ref> og hvor han skisserte sin teori om betydningsfull form som fremmet abstrakt kunst. Denne og Roger Frys bok ''Vision and Design'', en samling med [[essay]]er utgitt etter krigen i 1920, ble meget betydningsfull i utviklingen av modernismens kunstteori, og etablerte Fry som en ledende britisk kunstteoretiker.<ref name="tate"/>

Bloomsbury-gruppens kritikk av materialistisk realisme i visuell kunst og skjønnlitteraturen, påvirket framfor alt av Clive Bells «konsept om ‘betydningsfull form’, som adskilte og opphøyde konseptet om formen over kunstens innhold».<ref>Ousby, Ian, red. (1995): ''The Cambridge Guide to Literature in English'', s. 71</ref> Gruppens «fokus på form» og «Bells ideer kom til å stå for, kanskje også for mye, de estetiske prinsippene til Bloomsbury-gruppen.»<ref>Tew, P.; Murray, A. (2009): ''The Modernist Handbook'', s. 122, 127</ref>

[[Tate Gallery]], et kunstgalleri for moderne kunst i London, har flere kunstverk knyttet til Bloomsbury-kretsen, og en rekke andre ressurser av betydning for forståelsen av kretsen og deres samtid.<ref>[http://www.tate.org.uk/learn/online-resources/glossary/b/bloomsbury#archive «In focus: Bloomsbury in the Tate Archive»], ''Tate Gallery''</ref>

=== Første verdenskrig ===
[[Fil:Lady Ottoline Morrell.jpg|thumb|upright|Lady Ottoline Morrell, 1903, Bloomsbury-kretsens litterære vertinne.]]
[[Fil:Roger Fry with his wife Helen.jpg|thumb|upright|Roger Fry med sin hustru Helen, ca 1897. Fry giftet seg med Helen Coombe, også kunstmaler, i 1897. Helen ble mentalt syk og ble innlagt i 1910, men Fry forble hengiven til henne, og skrev kjærlige brev hele livet.]]
Utviklingen til den gamle Bloomsbury-kretsen var uunngåelig preget av, som omtrent all annen modernistisk kultur, av [[den første verdenskrig]]: «Den lille verden i Bloomsbury ble senere sagt en del av dens utkant ble ugjenkallelig spredt,» skjønt faktisk overlevde gruppens vennskap «brytningstiden og krigens sammenbrudd, på mange måter ble det faktisk styrket av den.»<ref>Gadd, David (1974): ''The Loving Friends'', s. 63</ref> De fleste, men ikke alle av dem, var protesterte bevisste mot krigen som militærnekter (av samvittighetsgrunner), noe som gjorde kretsen ytterligere kontroversiell. Politisk lente gruppen seg mot [[liberalisme]] og [[sosialisme]].<ref>Rosenbaum, Stanford Patrick (1995): ''The Bloomsbury Group'', s. 112, 393</ref>

Selv om krigen spredte den gamle Bloomsbury, fortsatte enkeltmedlemmene å utvikle sine karriere. [[E.M. Forster]] fortsatte å skrive vellykte romaner. Han ble nominert til [[Nobelprisen i litteratur]] en rekke ganger,<ref>[http://www.nobelprize.org/nomination/archive/show_people.php?id=3128 «Edward M Forster»], ''Nomination Database''. Nobel Media. Arkivert fra [https://web.archive.org/web/20150402155616/http://www.nobelprize.org/nomination/archive/show_people.php?id=3128 originalen] den2. april 2015.</ref> men hans roman ''Maurice'', som han skrev i tiden 1913–1914, utga han aldri grunnet dens homoseksuelle tema, og den ble først utgitt i 1971 etter Fosters død. I 1915 utga Virginia Woolf sin første roman, ''The Voyage Out''. I 1917 grunnla ekteparet Woolf Hogarth Press, en trykkerimaskin og et lite forlag. Her utga de [[T.S. Eliot]], [[Katherine Mansfield]], og mange andre, inkludert Virginia selv, sammen med engelske oversettelser av [[Sigmund Freud]]. I 1918 utga [[Lytton Strachey]] sin kulturkritikk av viktorianismen i form av fire ironiske biografier over viktorianske helteskikkelser ([[Henry Edward Manning|kardinal Manning]], [[Florence Nightingale]], [[Thomas Arnold]] og [[Charles George Gordon|general Gordon]]) i ''Eminent Victorians'' («Framstående viktorianere»). Boken ble en sensasjon, gjorde ham kjent og den fikk strålende omtaler, om enn av ulike årsaker. Stracheys hensikt var å rive ned mytestrukturen som var blitt konstruert i viktoriansk tid, og klarte det ved humor som tidligere hadde vært fraværende i den biografiske sjangre.<ref name="LiteratureNetwork"/> Han kledde de viktorianske gallionsfigurene nakne med utsøkt [[ironi]]; eksempelvis framstår Nightingale som egoistisk og upraktisk, og Gordon som utilregnelig i sin livsfjerne fromhet.<ref name="Beyer_172"/> [[Bertrand Russell]] skrev et brev fra [[Brixton Prison]] (hvor han satt fengslet for pasifisme) den 21. mai 1918 hvor han omtalte boken som briljant for dens ironi: «Jeg lo ofte høyt i min celle mens jeg leste boken. Fengselsvakten kom til min celle for å minne meg om at fengselet var et sted for straff.»<ref>Russell, Bertrand (2002): [https://books.google.no/books?id=97PesXqhNdAC&pg=PA148&redir_esc=y#v=onepage&q&f=false ''The Selected Letters of Bertrand Russell: The Public Years, 1914-1970''], Psychology Press, s. 148</ref>

Året etter kom [[John Maynard Keynes|J.M. Keynes]]’ innflytelsesrike angrep på fredsavtalen med Tyskland og [[Versaillestraktaten]] i form av ''The Economic Consequences of the Peace'' («Fredens økonomiske konsekvenser»). Den ble en bestselger på begge sider av [[Atlanterhavet]] etter at den kom ut i [[USA]] i 1920, og den etablerte ham umiddelbart som en framstående internasjonal økonom, særskilt på venstresiden.<ref>Gadd, David (1974): ''The Loving Friends'', s. 124</ref> Bokens suksess bedret Keynes’ omdømme i Bloomsbury-gruppen, som hadde vært anstrengt etter hans arbeid i finansdepartementet under krigen.