Redigerer Blaafarveværket (avsnitt)

== Fra gruvene til Værket – malm til pigment ==
[[Fil:Scheidehus blaafarvevaerket.jpg|thumb|right|Et av skeidehusene like utenfor gruvegangene. Her ble steinmassene grovsortert - gråberget ble sortert bort, og en satt igjen med koboltholdige steiner som ble sendt til verket for foredling.{{Byline|Sindre Skrede|2005}}]]
[[Fil:Strosse.JPEG|thumb|right|En strosse i Clara Stoll.{{Byline|Sindre Skrede|2005}}]]
[[Fil:Arsenikktaarnet.JPEG|thumb|Arsenikktårnet. Her ble den giftige røyken fra [[røsting]]en ledet.{{Byline|Sindre Skrede|2005}}]]
Å få fram blått [[fargestoff|pigment]] var en lang prosess. Først ble malmen tatt ut fra berget, hvor den så ble [[skeide]]t like utenfor gruvegangene på Skuterudsåsen. «Zu scheiden» (tysk) betyr å skille, atskille. At malmen ble skeidet er altså at malmen ble skilt fra [[gråberg]]et. Gråberg er ”alt det andre”, altså det unødvendige og uinteressante. På Skuterudåsene er der mange tusen tonn gråberg som ligger igjen etter 120 års drift. På fagspråket heter dette Felshauger, «Fels» på tysk betyr grunnfjell. [[Fels]] er, i motsetning til det mange tror, ikke det samme som [[slagg]]. Felshaugene på Blaafarveværket er altså ikke det samme som slagghaugene på [[Røros]]. Slagg er stein som er brent, det vil si smeltet fels. Slagget på Røros er også avfall fra et helt annet ledd i prosessen med å få frem det man var ute etter. Malm kalles erts &ndash; av tysk «Erz». 

Etter at koboltmalmen var skilt grovt fra gråberget, ble dette kjørt ned fra Skuterudsåsen til [[pukkverk]]et på nordøstsiden av Haugfossen. Senere kom også pukkverk nærmere gruvene, Bergan og Skuterud. Ved å knuse nærmere gruvene slapp man å kjøre store mengder unødvendig stein over lange strekninger. Gruvene ligger omtrent 5 kilometer fra selve Værket.

I pukkverket ble malmen knust ved hjelp av store tømmerbjelker som var plassert på høykant ned mot et underlag av jern. Selve stokkene var også beslått med jern. Disse slo kontinuerlig ned på malmen som ble ført under, og knuste det til pukk. Etter at malmen var knust, måtte en skille gråberg (fels) fra kobolt – dette ble gjort ved [[flotasjon]].

Flotasjon er en måte å skille malm fra gråberg på. Metoden er i dag{{Når}} den samme rent prinsippmessig; I en lang vaskebenk, støtbenk, tysk: stossherder (stoss=støt) ble det drevet store mengder vann fram og tilbake, mens den knuste pukken lå i selve benken, under vann. De letteste partiklene ble ført med vannet og ut – det som ble liggende igjen var ’’koboltsligen’’(Se: [[slig]]). Fra pukkverket ble det som da ble benevnt slig ført over til selve Blaafarveværket.

Blaafarveværket skulle omdanne sligen til blått [[fargestoff|pigment]], og dette skulle aller helst være farge av høyeste kvalitet og internasjonal standard: Saksisk blå.

Aller først måtte sligen [[røsting|røstes]] – det vil si oppvarming over lang tid for å fjerne det som var mulig å få bort av forurensning i koboltmalmen, så som [[svovel]] og [[arsenikk]]. 60–80&nbsp;kg slig ble brent i en åpen flammeovn, i nærheten av det som kalles arsenikktårnet.

Ovnen, røsteovnen, holdt 600&nbsp;°C. [[Arsenikk]] og [[svovel]] begynte da å stige opp som en hvit røyk fra sligen. Røyken ble ledet først gjennom arsenikktårnet, og deretter opp et langt giftfang – en 289 meter lang røykkanal som ledet bort den hvite, giftige røyken. Her avsatte arsenikken seg som sot, og kunne feies ut og selges. Arsenikk var et verdifullt biprodukt, brukt til blant annet impregnering av [[treverk]] og som middel mot [[sopper|sopp]] og [[lopper]]. At arsenikk er [[gift]]ig har vært kjent siden oldtiden, og arbeidere som ble gitt oppgaven med å feie giftfanget og arsenikktårnet, ble gitt ekstra betaling for risikoen de utsatte seg for. 	

Etter røstingen skulle det ideelt sett ikke være noe forurensning igjen – altså skulle man kun sitte igjen med ren kobolt. Kobolten skulle nå smeltes sammen med kvartssand (finmalt kvartsitt) og pottaske. [[Pottaske]] er K<sub>2</sub>CO<sub>3</sub>, det vil si kaliumkarbonat.

Kvartssand ble utvunnet fra egne forekomster like i nærheten av Værket, og også ved gruvene. Kvartsen måtte være så ren som mulig, ellers kunne det kunne gå ut over fargen og renheten på det ferdige produktet. Pottasken ble utvunnet av aske fra storbladete løvtrær, og ofte [[foredling|raffinert]] gjennom flere steg for å få frem mest mulig ren pottaske. Faktisk var pottaske en av de mest etterspurte kjemikaliene i Europa på denne tiden. En kjenner til at Blaafarveværket hadde problemer med å skaffe ren nok pottaske &ndash; pottaske ble produsert lokalt på Værket, det kom fra gårdene omkring, men ble også kjøpt fra [[Valdres]], [[New York]], [[Köln]] og [[St. Petersburg]].

For å lage pottaske, gjorde man som følger:

En sylinder uten bunn ble plassert på et steinunderlag, hvor steinen hadde en fuge eller fordypning i seg, slik at den ledet produktet bort i en annen beholder. En la så et underlag av gress på bunnen, dekket av et lag kvister. Dette var filteret, som skulle hindre askerester i å renne ned i pottasken. Oppå dette «filteret», ble der helt vanlig aske fra brenning av bredbladete trær. Deretter ble det helt vann i sylinderen, og det som da blir kalt pottaske kommer rennende ut fra undersiden, og ned i en annen beholder. Det sier seg selv at dette produktet ville være av svært varierende kvalitet.

Produktet kunne raffineres videre, for å oppnå større grad av renhet.

[[Kvarts]] ble som sagt utvunnet fra forekomster like i nærheten av Værket, og visse steder i nærheten av gruvene. Kvartsen måtte også være helt ren, for å unngå misfarging av sluttproduktet.

Kvarts ble brutt ut i stykker på størrelse med et menneskehode, stablet i kjegleform og utsatt for vedvarende sterk varme over tid. Ved omtrent 600&nbsp;°C ble kvartsen mør. Den ble så avkjølt og malt til fin [[sand]], og siktet for urenheter og for store stykker i tørrpukkverket.

Etter å ha skaffet til veie disse råmaterialene var tiden kommet for å smelte det sammen. Den ettertraktede varen var i sin rene enkelhet egentlig bare finmalt glass. Blander en pottaske og kvarts og smelter det sammen, får en – glass.

Uten [[elektrisitet]] trengte en store mengder ved for å varme opp glassblandingen, og det måtte være helt rett sammensetning på blandingen for at resultatet skulle bli perfekt. Glassmeltingen krevde også et stort hus, og på Blaafarveværket står Glasshytta den dag i dag. Slik den fremstår, har den verdens største åpne, søylefrie rom for bindingsverkhus. Dette var nødvendig for å skaffe tilstrekkelig plass til de to smelteovnene som var her inne.

Hver av de to ovnene hadde plass til seks smeltedigler, potter av [[leire]]. I pottene ble det fylt 200 pund, med andre ord omtrent 91&nbsp;kg (90,7), av blandingen pottaske, kvarts og koboltslig. Blandingen ble så utsatt for 1200&nbsp;°C i 12 timer. Det dannet seg da en flytende, blå masse – rent, blått glass. Når de tilmålte 12 timer var omme, ble glassmassen helt over i kar med vann. Glasset sprang – det vil si, knuste i små biter på grunn av denne raske avkjølingen.

[[Fil:Blaafarveværket_mølla.JPG|thumb|right|Møllen ved Værket.]]Etter at en hadde fått frem blått glass, måtte dette tørke, i det som het «Trockenkammer» &ndash; fra tysk: tørkerom. Deretter bar det tilbake til pukkverket – det vil si glasspukkverket, denne gangen. Her ble det blå glasset grovpukket på samme måte som ertsen først ble pukket. Etter at pukkingen var unnagjort, ble glasset malt på store kvartssteiner, til forveksling lik dem vi kan finne i gamle kvernhus rundt i landet. Kvernsteinene var sammensatt av tre deler: en stor stein til underlag, 1 meter i diameter og 1,2 meter høy, og deretter en stein delt i to halvdeler oppå denne. De to halvdelene hadde også et spor på undersiden, for å dra med seg glassmassen over den digre steinen de gled over. De to halvdelene var bundet sammen med et jernbånd langs kanten, og ble drevet rundt av de samme møllehjulene som også drev glasspukkingen.

Glassblandingen ble malt i fargemøllene med litt vann i 6 timer, hvorpå massen ble brakt over i [[sediment]]asjonsbasseng. Poenget med disse karene var at de tyngste og groveste kornene skulle falle til bunnen. Når dette var unnagjort etter noen minutters tid, ble massen spylt videre til et nytt basseng, eller «sump» som det her ble kalt. Blåslammet som falt til bunns i sump nummer to var det som ble kalt normal kvalitet, Coleur. Videre ble slammet stående i sump nummer tre i 8-10 timer, hvor en fikk eschel, finmalt og lys blå.

Fra sump nummer tre ble slam som fremdeles hadde farge satt ut i sumper ute, og ble stående i flere uker – ja, måneder. Alt som kunne brukes til noe ble solgt.

Pigmentet ble lysere jo finere det var malt, således kunne en hente ut svært fine kvaliteter og svært dårlige kvaliteter fra samme smeltedigel. Benevnelsene på finhet var satt av de saksiske blåfargeverkene, og var:

H – 	Hoch 	- høy<br />
F – 	Fein 	- fin <br />
M – 	Mittels	- middels<br />
O -	Ordinär – ordinær

[[Fil:Botkerverkstedet.JPEG|thumb|right|Bødkerverkstedet. I dag er dette kafé, men tidligere ble her laget tønner som det ferdige fargepigmentet ble pakket i.{{Byline|Sindre Skrede|2005}}]]

Innenfor dette systemet var det igjen flere grader av finhet, avhenging av finheten på pulveret. Var produktet svært fint, benevnte man det med flere f-er. For eksempel produserte Blaafarveværket opp til 5FC – FFFFFC. Dette var en dyp blå vare, med svært fine korn.

Produktet ble så pakket i [[tønne]]r. Værket hadde eget [[bøkker|bødkerverksted]], en bygning som også står i dag.

En kunne ikke bruke hvilket som helst treslag i tønnene, aller helst brukte man gran og bøk. Dette fordi andre tresorter utskiller blant annet terpentin, som kunne ødelegge fargen på den ferdige varen. Når varen var pakket og stappet i tønnene, brennmerket man disse med produkttype og produsent, og fargepigmentet var klar for levering. Blaafarveværket solgte i sin storhetstid fargepigment til så å si hele verden &ndash; faktisk forsynte Blaafarveværket alene 80&nbsp;% av verdens totale marked for blått pigment.