Redigerer Bjørnefamilien (avsnitt)

== Beskrivelse ==
[[Fil:Ours brun parcanimalierpyrenees 1.jpg|thumb|left|[[Pyrineisk brunbjørn]] er en lite anerkjent [[underart]] av [[brunbjørn]]]]
Bjørnen er det største av alle landbaserte rovpattedyr. Den er kompakt bygget og har kraftige lemmer som ender opp i store labber med fem tær utstyrt med lange, kraftfulle klør. Kjempepandaen har i tillegg den såkalte ''pandatåa''. Dette er ikke ei riktig tå, men en potebekledt forstørrelse av en beinvekst. Bjørner varierer mye i størrelse, fra den småvokste malayabjørnen på omkring 25&ndash;65&nbsp;kg og opp mot de enorme isbjørnene der hannene kan veie opp mot 1&nbsp;000&nbsp;kg på det meste. Generelt kan man også si at hannene er nær dobbelt så store som binnene. Ekte bjørner er dessuten tyngre og langt mer robust bygget enn pandabjørner.

Alle bjørner har et relativt stort, rundt hode med små, runde ører og små øyne. Snuten er lang og spiss, og kjevene er svært kraftfulle. Den dentale utrustningen består av 3/3, 1/1, 3-4/4, 2/3 = 40&ndash;42 tenner. Bjørner flest har svært dårlig utviklede rovtenner sammenlignet med andre rovpattedyr, selv om det varierer noe mellom artene. Tannutrustningen bærer ellers preg av å være spesialisert på å kunne knuse vegetabilsk føde. Isbjørn er et unntak. Den har et tannsett spesialisert på å kunne partere kjøtt mest mulig effektivt. Den har også noe mer utviklede rovtenner. Bjørner har kun en kort hale. De fleste artene har røff, tykk og lang pels, der hvert hårstrå gjerne er flerfarget. Malayabjørnen har glatt pels.

=== Reproduksjon ===
[[Fil:Inspecting Newborn Black Bear Cubs.jpg|thumb|right|[[Svartbjørn]] tilhører slekten ''Ursus'' og er kanskje den mest tallrike bjørnearten.]]
Binner og hanner sosialiserer normalt kun kort i paringstiden. Hannen overvåker binnenes brunst i sitt territorium og vil holde seg i nærheten noen dager når ei binne er mottakelig. Gjentatte [[paring]]er er vanlig blant begge kjønn.<ref>Lariviere, S. 2001. «Ursus americanus. Mammalian Species», 647: 1-11</ref><ref>Nowak, R. 1991. «Walker's Mammals of the World», Fifth Edition. Baltimore: The Johns Hopkins University Press.</ref> Det er også vanlig at ei binne kan pare seg med flere hanner og få avkom med flere fedre.

Det er vanlig at binna føder en til fire unger, normalt to, i intervaller på ett til fire år. Det er dokumentert at alle artene har såkalt ''[[embryonisk diapause]]''<ref>A. P. F. Flint, Marilyn B. Renfree og Barbara J. Weir: {{Bibsys-oria|pid=961283866|tekst=«Embryonic diapause in mammals»}}, 1981, ISBN 0-906545-05-6</ref> (en pause i utviklingen), hvilket betyr at binna selv kan bestemme om og når det [[befruktning|befruktede]] egget skal plasseres i [[livmor]]en. Det skjer som regel først når binna ligger trygt plassert i [[hi]]et for vinteren. Dersom binna ikke har spist nok mat til å legge på seg nok fett, vil hun ikke bli [[drektighet|drektig]] i det hele tatt. Implantasjon av egget, og dermed begynnelsen på [[fosterutvikling]]en som varer kun seks&ndash;åtte uker, skjer kun dersom binna har tykt nok lag av fett til vinteren. Drektighetstiden kan derfor variere mye, men er vanligvis omkring 95&ndash;266 dager, noe som inkluderer en diapause på ca. 45&ndash;120 dager. Den virkelige drektighetstiden er således normalt 60&ndash;70 dager i snitt. I tempererte soner føder binna ungene på vinterstid, under vintersøvnen. Ungene dier således mora mens hun sover vintersøvn, noe som medfører at melkeproduksjonen må tære på binnas fettreserver. Malayabjørnen kan føde unger året rundt.

Bjørner regnes som seksuelt modne når de er omkring tre&ndash;sju år gamle (binner noe tidligere enn hanner), selv om de også vokser etter dette. Hanner kan faktisk vokse til de er ti&ndash;elleve år gamle, mens binnene gjerne er fullt utvokste når de er omkring fem år.

[[Fil:Ursus maritimus Steve Amstrup.jpg|thumb|right|[[Isbjørn]]ene tilhører [[Slekt (biologi)|slekten]] ''Ursus'' og har trolig sitt utspring fra [[brunbjørn]]er.]]
Binna føder ungene på et beskyttet sted, gjerne et hi av en eller annen type. Der blir de til ungene kan komme seg greit rundt på egen hånd, gjerne i noen måneder. Ungene er svært små når de blir født, normalt kun 90&ndash;680&nbsp;[[gram]]. De fødes med lukkede øyne og ører og er gjerne hårløse eller nesten hårløse. Valpene vokser raskt på den næringsrike morsmelken. En isbjørnunge kan vokse fra ca. 600&nbsp;gram til 10&ndash;15&nbsp;kg på fire måneder. Avvenning skjer etter ca. 3,5 ([[kragebjørn]]) til 9 ([[panda]]) måneder. Ungene blir gjerne hos mora til de er nærmere ca. 18&ndash;24 måneder gamle, i noen tilfeller helt til de er omkring tre år gamle. I denne perioden er mora gjerne svært beskyttende overfor ungene, spesielt i den første tiden, samtidig som hun lærer dem å finne mat og å beskytte seg.

=== Hybridisering ===
[[Fil:Ursidae hybridisation.png|thumb|left|[[Hybrid]]isering mellom artene]]
Det er kjent at [[hybrid]]isering<ref>[http://www.creationresearch.org/creation_matters/97/cm9709.html Adaptations within the Bear Family (David J. Tyler, Ph.D.)] {{Wayback|url=http://www.creationresearch.org/creation_matters/97/cm9709.html |date=20060615111738 }}</ref> mellom flere av artene i bjørnefamilien foregår. I så måte er det kjent en rekke tilfeller av hybridisering mellom de fire artene i slekten ''Ursus'', men det skal også ha skjedd hybridisering mellom malayabjørn og leppebjørn<ref>Gray, 1972; Asakura, 1969; Scherren, 1907</ref>, blant annet i ''Tama Zoo'' i [[Tokyo]], slik at hybridisering blant seks av de åtte artene er kjent. Det er kun blant kjempepandaer og brillebjørner at hybridisering ikke er kjent.

I [[1859]] ble en amerikansk svartbjørn og en europeisk brunbjørn paret i London Zoo, men de tre ungene binna fikk, rakk aldri å bli kjønnsmodne.

Det første kjente tilfellet av vellykket hybridisering mellom isbjørn og brunbjørn fant trolig sted i en liten dyrehave i [[Stuttgart]], Tyskland, i [[1876]].<ref>P.L. Martin, 1876. «Ursus arctos and Ursus maritimus. On bastards between these species born in Nill's menagerie at Stuttgart.» ''Der Zoologische Garten'', 1876:20-22.</ref> Ei europeisk brunbjørnbinne ble paret med en isbjørnhann og produserte to unger som begge var fertile. Disse bjørnene paret seg ytterligere tre ganger og fikk fertile unger etter hver paring.

I [[1936]] kom en isbjørnhann ved et ulykkestilfelle seg inn i innhegningen med kodiakbjørnbinner ved US National Zoo, noe som resulterte i tre unger. Den ene ungen fikk navnet «Willy» og skal ha blitt enormt stor. Alle ungene var fertile.<ref>[http://msnbc.msn.com/id/12738644/?GT1=8199 Wild find: Half grizzly, half polar bear (Associated Press)]</ref> 

Den [[6. april]] [[2006]] ble en antatt isbjørn skutt ved [[Banksøya]] i [[Nordvestterritoriene]] i Canada, men en DNA-test av dyret, publisert [[11. mai]] s.å., viser at bjørnen var en hybrid mellom en hanngrizzly og ei isbjørnbinne. Jegeren hadde betalt 50&nbsp;000 kanadiske dollar for å skyte en isbjørn, men fikk i stedet en bot på 1&nbsp;000 dollar for å ha skutt en grizzly. Det fortelles at bjørnen hadde mørke ringer rundt øynene, nesten som en pandabjørn. Den skal også ha hatt bemerkelsesverdig lange klør og ellers innslag av brune flekker i den hvite pelsen. Tilfellet viser at hybridisering også skjer naturlig i [[natur]]en.

Slik hybridisering reiser en rekke spørsmål omkring klassifiseringen av artene i bjørnefamilien, noe som i lang tid har vært en betydelig medvirkende årsak til forvirringen omkring hva som er [[art]]er og hva som er [[underart]]er og [[variasjon|varieteter]].

=== Levetid ===
Bjørner kan bli svært gamle om de overlever de første kritiske leveårene. Frafallet av unger er altså størst i denne perioden, og dødsfall skjer oftest som følge av matmangel. Det har blitt estimert at diende isbjørnunger har en dødsprosent på 10&ndash;30%, mens avvendte unger har en dødelighet på ca. 3&ndash;16%. Avvendte [[svartbjørn]]unger i [[Alaska]] hadde en dødelighet på hele 52&ndash;86%.

I vill tilstand har det blitt estimert at bjørner kan leve til de blir ca. 25 år gamle, mens de kan bli omkring 50 år i fangenskap.

=== Atferd ===
[[Fil:Sloth bear 1.jpg|thumb|left|[[Leppebjørn]]en er trolig den eldste av [[art]]ene i [[Slekt (biologi)|slekten]] ''Ursus'']]<!-- men er den i slekten Ursus??! -->
Bjørner er stort sett solitære dyr (lever alene), men de er ikke [[revir]]hevdende. Unntak er binner som har unger, og sammenkomster i paringstiden. Det er også registrert at brunbjørn og isbjørn kan flokke seg sammen når de spiser, for eksempel bjørn som fisker etter gyteklar [[atlanterhavslaks|laks]] om høsten, eller isbjørner som fråtser i et strandet hvalkadaver. Bjørner regnes stort sett som skumrings- og nattaktive, selv om de også kan være aktive på dagtid. Isbjørnen er derimot døgnaktiv, noe som nok skyldes at det er [[midnattssol]] i sommerhalvåret der denne bjørnen ferdes.

[[Fil:Himalayanblackbear.jpg|thumb|right|[[Kragebjørn]] tilhører [[Slekt (biologi)|slekten]] ''Ursus'' og er trolig en nær slektning av [[svartbjørn]], men den er mye mindre.]]
Bjørner flest søker tilflukt i naturlige huler, hule trestokker og under røtter når de skal hvile eller bygge hi. Malayabjørnen tilbringer imidlertid svært mye tid i trær, der den gjerne også bygger en hvileplass blant greinverket. Bjørner beveger seg normalt ganske langsomt og har en litt subbete gangart som er normal for sålegjengere. Om nødvendig kan bjørner også bevege seg svært hurtig, stå og gå på to bein, og i mange tilfeller også klatre i trær. Isbjørner er dessuten ypperlige svømmere. De fleste bjørner vandrer over store distanser for å tilfredsstille sitt matbehov.

Bjørner som lever i den tempererte sonen har normalt [[dvale|vintersøvn]], en mild form for [[dvale]] der bjørnen sover og døser seg igjennom store deler av den kalde årstiden. For å klare dette, spiser bjørnen seg god og tykk gjennom sommeren og høsten, slik at den kan tære på de energirike fettreservene mens den sover. Vintersøvnen gjør den i et hi, der den ligger godt beskyttet mot vær og vind. Under vintersøvnen, som ikke er en ekte dvale, reduseres gjerne kroppstemperaturen og hjertefrekvensen noe. Bjørner kan lett vekkes fra denne tilstanden, i motsetning til dyr som går i ekte dvale.

=== Kommunikasjon ===
Syn og hørsel hos bjørner er ikke spesielt godt utviklet, men de har en utmerket luktesans og svært følsomme lepper, som de bruker aktivt når de skal lokalisere og spise mat. Svartbjørn har fargesyn<!-- er det virkelig bare denne som har det, eller er det ikke undersøkt hos de andre??? -->, og det er dokumentert at denne bjørnen bruker synet til å lokalisere mat og skille mat på korte avstander.

Lite er kjent omkring bjørnens måte å kommunisere på, men det er registrert at de fleste bjørneartene grynter, anker seg og brøler. Spesielt bjørneunger er vokale og kan både bjeffe og hvine høyt når de stresses. Det er også kjent at hannene markerer sitt territorium med både duft og kloremerker, så både visuelle tegn og lukt er utvilsomt viktige faktorer når bjørner kommuniserer.

=== Matvaner ===
[[Fil:Brown Bear Feeding on Salmon.jpg|thumb|right|[[Brunbjørn]]ene tilhører [[Slekt (biologi)|slekten]] ''Ursus'' og er den [[art]]en som har størst spredning i verden.]]
Bjørner er altetende, opportunistiske rovpattedyr. Maten kan variere fra sted til sted og fra årstid til årstid. Den nordamerikanske brunbjørnen kan for eksempel livnære seg på [[bær]], [[frukt]] og [[insekter|insektlarver]] gjennom hele sesongen, men også spe på med å ta [[klovdyr]]kalver under kalvingen og gytefisk som vandrer i elvene. Selv om bjørner gjerne spiser bær, frukt og insekter, sper de gjerne på kostholdet med små [[virveldyr]], fisk, kadavre, [[honning]], [[frø]], [[nøtt]]er, [[planter]] og [[fugleegg|egg]] om anledningen byr seg. Kjempepandaen spiser helst skudd og stilker av frisk [[bambus]], men den kan også spe på kosten med små virveldyr, insekter og kadavre av og til. Isbjørner spiser helst [[seler]], men også den sper på med fisk, små [[pattedyr]], [[fugler|fugl]], egg og kadavre etter [[hvaler|hval]] og [[hvalross]] med mer.

Bjørner bruker sin formidable styrke, massive framlabber og robuste klør til å rive sund og dele opp mat den kommer over eller byttedyr den selv har nedlagt.