Redigerer Birkeland-Eyde-prosessen (avsnitt)

==Nitrogenkappløpet==
[[Fil:Rjukan electric arc furnace.jpg|miniatyr|Ovnsskjoldet til en type lysbueovner brukt på Rjukan fra 1912 til 1940, oppstilt i en park på Rjukan]]
[[Fil:Såheim Rjukan II.jpg|miniatyr|Bak kraftstasjonen på Såheim lå ovnhus II hvor det var installert 35 Birkeland-Eyde-ovner som tålte en belastning på 3000 kW]]
Den første kommersielle produksjon av nitrogengjødsel basert på lysbuer startet i 1902 ved en salpeterfabrikk ved [[Niagara Falls]], [[USA]]. Prosessen som var utviklet av Charles S. Bradly og D. Ross Lovejoy ble ulønnsom og produksjonen lagt ned etter to års drift. Birkelands lysbuemetode ble utviklet i konkurranse med den mindre energikrevende [[Frank-Caro-prosessen]] (kalsiumcyanamid), kommersiell produksjonsmetode patentert 1903, og [[Haber-Bosch-prosessen]], patentert 1910. Norsk Hydros lysbueovner fikk også konkurranse fra Otto Schönherrs vertikale lysbueovn som var utviklet av [[BASF]] i 1905 til [[Fiskaa bruk]] i [[Kristiansand]]. Ved utbyggingen av «[[Rjukan I]]» ble det installert 96 Schönherr-ovner som brukte 4/5 av kraften og kun 1/5 på de 8 Birkeland-Eyde-ovnene som ble installert. Ved utbyggingen av [[Såheim kraftverk]] og «Rjukan II» ble det i ovnshus II installert 35 Birkeland-Eyde-ovner som tålte en belastning på 3000 [[kW]].

[[Fil:Birkeland-Eyde lysbue.JPG|mini|Ovnskjoldet til en lysbueovn brukt på Rjukan 1916-1940, kapasitet 3000 kW (oppstilt utenfor [[Norsk Teknisk Museum]]).]]
Lysbueprosessen fikk aldri noen kommersiell suksess utenfor Norge, selv om noen [[lisens]]rettigheter også ble solgt utenlands etter at ovnsteknologien var ferdigutviklet ved utbyggingen av «Rjukan II» i 1912. Under den første verdenskrig ble en fabrikk med Birkeland-Eyde-ovner bygget i Soulom, Frankrike. Da fabrikken ble nedlagt i 1926 ble fire av ovnene flyttet til Rjukan. Birkeland–Eyde-prosessen var svært energikrevende og betinget tilgang til billig elektrisk kraft. I 1926 krevde lysbueprosessen i snitt 61&nbsp;000 [[kWh]] for å produsere 1 tonn fiksert nitrogen, Frank-Caro-prosessen krevde rundt 12-14&nbsp;000 kWh, mens Haber-Bosch-prosessen kun krevde 4000 kWh. I 1913, året etter at Birkeland-Eyde-ovnen var ferdig utviklet, åpnet den langt mer effektive ammoniakkfabrikken ved Oppau i [[Ludwigshafen]], (Tyskland), som produserte etter Haber-Bosch-metoden. I 1926 ble bare 6 % av produksjonen av fiksert nitrogen produsert etter lysbueprosessen. Den resterende produksjonen fordelte seg med 24 % etter Frank-Caro-prosessen og 70 % etter Haber-Bosch-prosessen. I 1920-årene var Norsk Hydros andel av verdens samlede gjødselsproduksjon mellom én og to prosent.

Norsk Hydro hadde gjennom sitt samarbeid med BASF opsjon på Haber-Bosch-metoden. I 1913 besluttet styret å ikke akseptere tilbudet om overdragelse av ammoniakkmetoden fra BASF. Som en del av oppgjøret etter første verdenskrig hadde den franske stat sikret seg Haber-Bosch-prosessen og de ønsket et samarbeid med Norsk Hydro om industriell utnyttelse av prosessen. I 1920 takket Norsk Hydro igjen nei til Haber-prosessen, da de selv sammen med svenskene Helge Bäckström og Ivar Cederberg forsøkte å utvikle en ny ammoniakkprosess med lavere trykk. Dette mislyktes og forsøksprosjektet ble lagt ned i 1924. I 1927 måtte Norsk Hydro også gå over til Haber-Bosch-prosessen og inngå et samarbeid med [[IG Farben]]. Den tyske kjemigiganten overtok da 25 prosent av aksjene i Hydro. I forbindelse med prosessomleggingen etablerte Norsk Hydros et [[Fullgjødselproduksjon på Herøya|nytt anlegg på Herøya]] i 1929 som i løpet av 1930-årene også startet å produserte fullgjødsel etter [[Oddaprosessen]]. Birkeland-Eyde-ovner var i bruk på Notodden fram til 7. april 1934, på Rjukan til våren 1940.

Birkeland-Eyde-prosessen og den påfølgende etableringen av Norsk Hydro hadde stor betydning for Norge som ung nasjon, men prosessen i seg selv var internasjonalt mindre signifikant enn både [[Frank-Caro-prosessen|Frank-Caro-]], [[Haber-Bosch-prosessen|Haber-Bosch-]] og Oddaprosessen.