Redigerer Bevissthet (avsnitt)

=== Filosofisk kritikk av bevissthet som konsept ===

Fra det attende til det tjuende århundre konsentrerte mange filosofer seg om relasjoner, prosesser og tanker som de viktigste aspektene ved bevissthet. Disse aspektene kom siden til å bli kjent som «adgangsbevissthet», og dette fokuset på relasjoner tillot at enkelte filosofer hevdet at individuell bevissthet var avhengig av slike faktorer som sosiale relasjoner, politikk og ideologi.

Lockes tanker omkring kunsten å framføre et bevis i forhold til personlig identitet basert på et individuelt bevisst subjekt, ville ha blitt kritisert i det 19. århundre av [[Karl Marx|Marx]], [[Nietzsche]] og [[Sigmund Freud|Freud]] utfra ulike ståsteder. [[Martin Heidegger]]s konsept om ''tingen i seg selv'' ville også vært et forsøk på å tenke utover det bevisste subjektet.

Marx anså at sosiale relasjoner [[ontologi]]sk sett forutgår individuell bevissthet og kritiserte ideen om et bevisst subjekt som et [[ideologi]]sk påfunn som [[liberalisme|liberalistisk]] politisk tankegang baserte seg på. Marx i særdeleshet var den som kritiserte [[Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter]] fra [[1789]] og mente at de såkalte individuelle [[naturrett|naturlige rettigheter]] var ideologisk fiksjon som dekket over sosiale ulikheter i tildelingen av de rettighetene. Senere har [[Louis Althusser]] kritisert «subjektets besteborgerlige ideologi» via konseptet ''[[interpellasjon]]'' («Hei, du!»).

Nietzsche skrev på sin side at «de gir dere [[fri vilje]] bare slik at de senere kan skylde på dere selv», og reverserte med det den klassiske [[liberalisme|liberale]] forestillingen om fri vilje i en kritisk redegjørelse om bevissthetens historikk som en virkning av skyld og ressentiment, som har beskrev i ''Moralens genealogi – et stridsskrift''. Nietzsche var dermed den første som framsa påstanden om at den moderne forestillingen om bevissthet sto i gjeld til det moderne straffesystemet som dømte et menneske utfra dets «ansvarlighet», det vil si ved den bevissthet gjennom hvilken handlinger kan tillegges et individuelt subjekt: «Jeg gjorde dette! det er meg!». Bevissthet er av Nietzsche dermed knyttet til det klassiske filosofem om gjenkjennelse som, ifølge ham, definerer [[kunnskap]].<ref>Se Nietzsche, Friedrich: ''Den glade vitenskap'', §355.</ref>

Ifølge Pierre Klossowski (1969), anså Nietzsche bevissthet for å være en hypostasering av [[kropp]]en, sammensatt av mange krefter («[[viljen til makt]]»). Ifølge ham var temaet kun «grammatisk fiksjon»: Vi trodde på eksistensen av et individuelt subjekt, og derfor på en forfatter av hver akt, i den grad vi taler. Derfor er det bevisste subjektet avhengig av eksistensen av [[språk]], en påstand som kom til å bli generalisert av analyse av kritisk diskurs (se for eksempel [[Judith Butler]]).

[[Michel Foucault]]s analyse av skapelsen av det individuelle subjekt gjennom ''disiplin'' i ''Overvåkning og straff: det moderne fengsels historie'' (1975) ville utvide Nietzsches historikk over utviklingen av bevissthet og personlig identitet &ndash; altså [[individualisme]] &ndash; til forandringen i det juridisk-straffende system: framveksten av [[pønologi]] (læren om hvordan samfunnet straffer lovbrytere) og disiplineringen av det individuelle subjektet gjennom skapelsen av et straffesystem som ikke dømmer handlingene slik det burde men identiteten hos den som har gjort galt. Sagt på en annen måte framholder Foucault at ved ikke å dømme handlingene (lovbruddet) men personen bak handlingene (lovbryteren), fulgte det moderne straffesystemet ikke bare den filosofiske definisjonen av bevissthet ved igjen å demonstrere overlappingen mellom [[ideer]] og sosiale institusjoner («materiell ideologi» som [[Louis Althusser|Althusser]] ville kalt det), men det skapte selv den individuelle person, kategoriserte og adskilte massene i en kategori for fattige men ærlige og lovlydige borgere og en annen kategori for «profesjonelle kriminelle» og recidivister.