Redigerer Beiyanghæren (avsnitt)

==Fragmenteringen av Beiyanghæren (1916–18)==
Press fra Beiyanggeneralene hindret alle politiske skikkelser fra venstre fløy fra å komme til noen maktposisjoner i [[Republikken Kina]]s regjering. I nær ett tiår etter Yuans død hadde de ledende Beiyangkrigsherrene som første prioritet å gjenforene Beiyanhæren for dernest å beseire de mindre provinshærene.

I en periode i midten av 1916 klarte den ultrakonservative Beiyanggeneral Zhang Xun å sikre samholdet ved sine kollegiale kontakter og ved forhandlinger. Som Yuan Shikai før dem, benyttet Beiyanggeneralene sin militærmakt til å skremme parlamentet til å vedta de lover de ønsket seg. Etter en disputt med president [[Li Yuanhong]] om et lån fra Japan tidlig i 1917, erklærte Duan Qirui seg uavhengig fra regjeringen sammen med de fleste andre Beiyanggeneralene. Zhang Xun okkuperte så Beijing med sin hær, og den 1. juli sjokkerte han folket med å erklære Qing-dynastiet gjenopprettet. Men alle de andre generalene motsatte seg dette, og prosjektet slo raskt feil. Zhang Xun ble kort tid etter eliminert, og dette ødela i sin tur maktbalansen mellom de rivaliserende Feng- og Duan-gruppene og innledet krigsherretiden for alvor.

Feng Guozhang dro til Beijing for å overta som president, etter å ha innsatt sin protesjé som militærkommandant i Jiangxi, Hubei og Jiangsu. Disse tre provinsene ble kraftsentra for Zhiliklikken. Duan Qirui gjenopptok sin stilling som statsminister; hans Anhuiklikk (også kalt Anfuklikken) dominerte Beijingområdet. Med japansk pengestøtte bygde han opp sin såkalte «krigsdeltagelseshær» og fortsatte å kive mot Feng Guozhang.

Feng ble til slutt eliminert fra den politiske arena i 1918, da den eldre Beiyangstatsmann, [[Xu Shichang]], ble president. Hans nestkommanderende, Cao Kun, tok over som leder av Zhiliklikken. 

På slutten av [[første verdenskrig]] dominerte Duan den kinesiske delegasjon på [[Versailleskonferansen]]og benyttet fredskonferansen i Shanghai i 1919 til å legge press på ikke-beiyang-militaristene som støttet [[Sun Yat-sen]]s regjering i [[Guangzhou]]. Han fortsatte å motta japansk finansiering av sin hær (nå kalt «Den nasjonale forsvarshær»), og som takk støttet han Japans overtagelse av de tidligere tyske besittelsene i Shandong.