Redigerer Bełżec (utryddelsesleir) (avsnitt)

===Jan Karski===
[[File:FDR-December-24-1943.jpg|thumb|Karski reiste i 1943 fra London til USA og hadde der et hemmelig møte med president [[Franklin D. Roosevelt]] om situasjonen i Polen. Roosevelt fotografert 24. desember 1943. {{byline|Franklin D. Roosevelt Library}}]]
Motstandsmannen [[Jan Karski]] ble høsten 1942 smuglet inn i det han trodde var konsentrasjonsleiren Belzec, og tok seg ut av leiren igjen. [[Walter Laqueur]] skriver at Karski besøkte et verksted i nærheten av Belzec og ble fortalt at Belzec var en transittleir (ikke utryddelsesleir). Ved hjelp av bestikkelser fikk han uniform som en ukrainsk vakt og passerseddel, og gikk inn i leiren gjennom en sideinngang uten å vekke mistanke. I leiren så han «galehuset» med hauger av lik som ble kjørt ut av leiren for å bli brent. Selve gasskammeret var omgitt av en mur og ikke tilgjengelig for ham.<ref>[[#Laqueur|Laqueur (1991)]] s. 252</ref> Senere kilder oppgir at hadde vært i Izbica, en transittleir mellom Lublin og Belzec. Fangene i Izbica-leiren ble sendte videre til Belzec og Sobibor for å bli drept.<ref>{{Kilde www|url=https://encyclopedia.ushmm.org/content/en/article/jan-karski|tittel=Jan Karski|besøksdato=2019-03-04|språk=en|verk=encyclopedia.ushmm.org}}</ref><ref name="Guardian2000">{{Kilde avis|tittel=Jan Karski|url=https://www.theguardian.com/news/2000/jul/15/guardianobituaries1|avis=The Guardian|dato=2000-07-14|besøksdato=2019-03-04|issn=0261-3077|språk=en-GB|fornavn=Julia|etternavn=Pascal|side=|sitat=Disguised as a Jew, in 1942 he entered the Warsaw ghetto to witness the horrors he had heard rumoured. Then, disguised as a Latvian guard, he was smuggled into Izbica Lubelska, a concentration camp between Lublin and Belzec, where Jews were robbed before transportation to a death camp. He saw Jews being burned alive in quicklime.}}</ref><ref name="Spiegel2018">{{Kilde avis|tittel=Polnischer Geheimagent Karski: "Als würde ich mich durch eine Masse aus Tod und Verwesung kämpfen"|url=http://www.spiegel.de/einestages/holocaust-jan-karskis-bericht-aus-dem-ghetto-a-1207584.html|avis=Spiegel Online|dato=2018-05-16|besøksdato=2019-03-04|fornavn=Madeleine|etternavn=Janssen|side=|sitat=Jan Karski erfüllte einen Auftrag, als er im Spätsommer 1942 durch das Tor des Durchgangsgettos Izbica schritt, von dem aus die Nazis Tausende Juden in die Vernichtungslager Sobibor und Belzec deportierten.}}</ref> Karski tok seg etter dette gjennom hele Europa til London og var det første øyenvitnet som personlig orienterte de allierte lederne om den pågående [[holocaust|utslettelsen av jødene i Polen]].<ref>{{Kilde avis|tittel=Jan Karski|url=https://www.economist.com/obituary/2000/07/27/jan-karski|avis=The Economist|dato=2000-07-27|besøksdato=2019-03-06|issn=0013-0613|etternavn=|fornavn=|side=|sitat=Jan Kozielewski—he took the nom de guerre Karski when Poland was invaded jointly by the Wehrmacht and the Red Army in September 1939—was a Polish hero of the resistance to both Nazi and communist tyranny, but he will be remembered, above all, as a courageous witness to the Holocaust. He was the first person to inform Anthony Eden, Franklin Delano Roosevelt and other allied leaders, in 1942, of the Nazi extermination camps and to give them a detailed account of the genocide of the Jews.}}</ref>

Gassing var ikke den eneste drapsmetoden. Den polske motstandsmannen [[Jan Karski]] besøkte Belzec, forkledd i [[Estland|estisk]] [[uniform]]. Karski forteller i sin bok om hvordan han på en kilometers avstand fra leiren hørte de første skudd og skrik. Støyen tiltok i styrke ettersom han nærmet seg: {{sitat|Den lå på en stor, flat mark. På alle sider var den omgitt av et fryktinngytende piggtrådgjerde, nesten to meter høyt. På innsiden stod vakter for hver femtende meter, med [[rifle]]r og påsatte [[Bajonett (våpen)|bajonetter]]. På utsiden sirklet militsmenn på konstant patruljering. Selve leiren inneholdt noen få små skur eller brakker. Resten av området var fullstendig dekket av en tettpakket, pulserende, støyende menneskemasse. Utsultede, stinkende, gestikulerende, sinnssyke mennesker i konstant, opphisset bevegelse. Vaktene hadde det trette preget folk har, når de utfører en kjedelig rutinejobb med vag avsky.|Jan Karski}}

Fangene kom fra Warszawa-ghettoen. Karski fikk høre at de vanligvis ble etterlatt i leiren i 3-4 dager i strekk uten mat eller vann før de ble drept. De fikk lov å ta med seg fem kilo med bagasje hver, men den ble de fratatt alt på toget, bortsett fra sengetøy og noen matrester. Under Karskis besøk var høsten kommet med regn og rå kulde. Brakkene kunne ikke romme mer enn 2-3 000 mennesker, og siden hver transport omfattet over 5 000, var til enhver tid flere tusen mennesker tvunget til å oppholde seg utendørs, natt som dag.

Karski så en port bli åpnet av SS-menn. Utgangen var blokkert av to godsvogner. En SS-mann brølte nå til mengden at de skulle inn i toget for å fraktes til et arbeidssted. Da folk ble stående målløse, begynte han leende å skyte inn i mengden. I panikk flyktet de nå mot toget. Hver vogn kan maksimalt ta hundre passasjerer uten bagasje, om de står tett sammen. Tyskerne tvang opptil 130 jøder inn i hver vogn. Folk klatret over hodene og skuldrene på hverandre for å komme seg inn. Deretter slo politifolkene dørene igjen over de fremstikkende kroppsdelene og skjøv jernslåene på plass. Karski så at gulvene i toget var strødd med et tykt, hvitt pulver – ulesket [[kalk]]. Dette bobler og ryker om det kommer i kontakt med vann.

For nazistene tjente kalken en dobbel hensikt: Den fuktige huden som kom i kontakt med kalken, ville fort bli etset vekk. Togpassasjerene ville på kort tid være brent til døde, med kroppsvevet tært vekk inntil benet. I tillegg hindret kalken de råtnende likene i å spre sykdom: {{sitat|Det tok tre timer å fylle opp toget. Det var skumring da de 46 vognene var lastet fulle. I hele sin lengde syntes toget med sin skjelvende last av menneskekjøtt å vibrere, svinge og hoppe som om det var forhekset. Innimellom inntraff en merkelig, samtidig pause før hele toget igjen begynte å jamre seg og hulke, klage og hyle. Inne i leiren lå døde kropper igjen. Tyske politifolk gikk avmålt rundt og skjøt det som rørte på seg.  I stillheten var den eneste lyden de umenneskelige skrikene fra toget som nå rullet bort. Omsider opphørte de også. Alt som nå hang igjen, var stanken av ekskrementer og råtten halm, og en merkelig syreaktig lukt som jeg tror kom fra alt blodet som var spilt utover.|Jan Karski}}

Karski visste at toget nå ville tilbakelegge rundt 13 mil, deretter stanse på en øde slette og bli stående der i 2-4 døgn, til kalk, kvelning og skader hadde brakt hvert skrik til taushet.  Under skarp bevoktning dukket det da opp en gjeng unge, sterke jøder, som ryddet vognene, brente likene, og tømte askehaugen i et hull. Dette ville ta 1-2 døgn.<ref>[[#refKarski|Karski, Jan, s. ?]]</ref>