Redigerer Ballistisk koeffisient (avsnitt)

=== Bakgrunn ===
I 1537 utførte [[Niccolò Fontana Tartaglia|Niccolò Tartaglia]] testskyting for å finne ut hvilken vinkel som gav maksimal skyteavstand. Konklusjonen var at den optimale vinkelen var nær 45 grader, og han noterte at kulebanen var kontinuerlig kurvet<ref name="Historical Summary"/>

I 1636 publiserte [[Galileo Galilei]] resultater i "Dialogues Concerning Two New Sciences", hvor han fant ut at et fallende legeme hadde konstant akselerasjon og beviste dermed at en kulebane var kurvet.<ref name="Historical Summary"/><ref>Galileo, Galilei, ''Dialogues Concerning Two New Science'' , 2010; pg Fourth Day , THE MOTION OF PROJECTILES, Digireads.com ISBN 978-1420938159</ref>

Omtrent i 1665 utledet [[Isaac Newton]] loven for luftmotstand, og sa at kulebanen var invers proporsjonal med luftmotstanden. Newton sine eksperimenter på luftmotstand ble utført både i luft og væske, og det ble vist at prosjektilets motstand økte proporsjonalt med tettheten til luften (eller væsken), og prosjektilets tverrsnittareal og vekt. Newton sine eksperiment ble bare gjort i lave hastigheter opp mot ca 260&nbsp;m/s.<ref name="Bashforth, Francis pg 1">Bashforth, Francis, ''A revised account of the experiments made with the Bashforth chronograph...'', 1890; pg 1, Cambridge at the University Press</ref><ref>William and Robert Cambers; ''CHAMBERS'S ENCYCLOPAEDIA Vol. ''</ref><ref>Pejsa, Arthur, ''New Exact Small Arms Ballistics: The Source Book for Riflemen'', 2008; pg29,  Kenwood Publishing ISBN 978-0974990262</ref>

Disse teoriene ble utfordret i 1718 utfordret av [[John Keill]] i «Continental Mathematica»: ''«For å finne kurven som et prosjektil beskriver gjennom luften, med bakgrunn i antagelsene om gravitasjon og at tettheten til mediet er uniform, kan vi i stedet se på det dupliserte forholdet av hastigheten til luftmotstanden.»'' Dette utfordret tankegangen om at luftmotstanden øker eksponentielt i forhold til prosjektilets hastighet, men Keill gav ingen løsning på problemet. [[Johann Bernoulli]] tok utfordringen, og løste problemet med luftmotstand som varierte som etter hastighet, kjent som Bernoulli-ligningen. Dette er forløperen til konseptene om standardprosjektiler.<ref name="Bashforth, Francis pg 1"/>

I 1742 fant [[Benjamin Robins]] opp den ballistiske pendelen, et enkelt mekanisk verktøy som kunne måle hastigheten til et prosjektil. Robins rapporterte målte [[munningshastighet]]er fra 1400 til 1700&nbsp;ft/s (427 til 518&nbsp;m/s). Samme året publiserte han boken «New Principles of Gunnery» hvor han brukte numerisk integrasjon fra [[Eulers metode]] og fant ut at luftmotstand «varierer med kvadratet av hastigheten, men endrer seg rundt [[lydens hastighet]].»<ref name="Historical Summary"/><ref>Bashforth, Francis, ''A revised account of the experiments made with the Bashforth chronograph...'', 1890; pg 4, 6, Cambridge at the University Press</ref><ref>Pejsa, Arthur, ''Modern Practical Ballistics 2nd Edition'', 1991; pg6,  Kenwood Publishing ISBN 978-0961277635</ref>

I 1753 demonstrerte [[Leonhard Euler]] hvordan en kulebane kunne kalkuleres teoretisk ved hjelp av hans metode (Eulers metode), som også hadde blitt brukt i Bernoulli-ligningen, men bare for motstand som varierte som kvadratet av hastigheten.<ref>Bashforth, Francis, ''A revised account of the experiments made with the Bashforth chronograph...'', 1890; pg 6, Cambridge at the University Press</ref>

I 1844 ble den elektro-ballisiske kronografen oppfunnet, og i 1867 var den nøyaktig nok til å måle hastighet ned til en tiende milliondels av et sekund.<ref>Bashforth, Francis, ''A revised account of the experiments made with the Bashforth chronograph...'', 1890; pg 13, Cambridge at the University Press</ref>