Redigerer BMW E30 (avsnitt)

== Spesielle modeller ==

I tillegg til den berømte M3 fantes det også andre spesielle modeller av E30. På grunn av sine høye motoreffektavgifter fikk [[Portugal]] og [[Italia]] utviklet en spesiell versjon kalt 320iS.  Denne modellen ble produsert både i to- og  firedørsversjoner, og  hadde en nedtrimmet tolitersversjon av M3’s S14-motor.  Motoren var i utgangspunktet en standard M3-motor, men med toliters slagvolum og 192 Hk (143&nbsp;kW).

BMW’s Motorsportavdeling i Sør-Afrika opprettet i 1985 modellen 333i ved å montere av den 3210&nbsp;cm³ M30 "store sekseren" ( "M30 B32" fra 733i og 732i [[BMW E23|E23]] / 533i [[BMW E12|E12]] / 532i [[BMW E28|E28]] / 633CSi [[BMW E24|E24]]) i en E30.  Den resulterende 333i ble en stor suksess i [[gatebil]]racingen i landet og er nå å betrakte som et samlerobjekt.  Disse bilene, bygget med hjelp fra [[Alpina]] i Buchloe i [[Bayern]] i [[Tyskland]], kjennetegnet noen interessante kompromisser som tvinget kjøperen å velge mellom klimaanlegg (viktig i Sør-Afrika) eller servostyring. Disse bilene, som ble levert med 7Jx16" [[Alpina]]-felger og femtrinns manuell sports[[girkasse]] som standardutrustning, ble bygget i 114 eksemplarer i 1985, og 90 eksemplarer ble produsert i 1986. Senere, når det ble klart at Sør-Afrika ikke ville få M3, introduserte BMW Sør-Afrika sin egen høyeffektsmodell 325iS. Opprinnelig var dette bare en todørs 325i med 2,7-liters M20-motor på 195 Hk utstyrt med et spoilersett og en manuell girkasse med lav utveksling (noe som ga bedre akselerasjon på bekostning av topphastighet og drivstofføkonomi), men flere endringer ble etter hvert gjort for å holde bilen konkurransedyktig i den sørafrikanske gatebilracingsporten. Disse bilene gikk kun å få kjøpt i Sør-Afrika og ble, til tross for sin tiltenkte rolle innen racing, lagt ut for salg til allmennheten gjennom ordinære BMW-forhandlere. Suksessen med introduksjonen av BMW 325iS kulminerte høsten 1991 i 325iS «Evolution II». Nå var flere karosseripaneler (motorpanser, framskjermer og dørplater) laget av [[aluminium]], noe som ble gjort for å holde vekten nede på et minimum. M20-motoren i 325iS «Evo II» produserte nå 210 Hk (155&nbsp;kW) og akselerasjon 0–100&nbsp;km/t gikk på snaue syv sekunder. Forøvrig ble samtlige av BMW's E30-modeller produsert i [[Sør-Afrika]] levert med rattet på høyre side.

Fra 1984 kunne BMW 323i leveres som "BMW 323i Sport", med tettsteget femtrinns sportsgirkasse, differensial med 25% differensialbrems og sportsseter av Recaro-typen. Videre kunne man, med introduksjonen av BMW 325i i 1985, velge til et komplettutrustet sportstilbehørsett for alle BMW’s sekssylindrede modeller med bensinmotor, og denne sportspakken fikk navnet ''BMW E30 M-Sportpaket''. Dette sportssettet, som var utviklet i samarbeid med BMW M GmbH, besto av fargekodede skjørter foran, langs sidene og bak, en vindspoiler montert på bagasjeluken (denne kun for sedan- og cabriolet-modellene), egenutviklede sportsseter, treeiket skinnratt, sort taktrekk (eksklusivt for disse modellene og M3), kortere fjærer og støtdempere av Bilstein-typen, 6Jx14” eller 7Jx15” BBS aluminiumsfelger og differensial med 25% differensialbrems. Bilene med denne sportspakken ble levert med prefikset ”M” i modellbetegnelsen (for eksempel ''BMW M 325i''), og var markedsført som ”en ytterligere utvikling av sportslige kjøreegenskaper og kjøreglede for den entusiastiske sjåfør”. Ved introduksjonen av de oppgraderte E30-modellene høsten 1987, ble samtidig det eksteriørmessige ved sportspakken revidert. Sportspakken var standardutrustning på S14-motoriserte 320iS og sørafrikanske 325iS.

Eksklusivt for markedene i [[Hellas]] og [[Jugoslavia]] ble det produsert en okønomimodell av den forgassermatede M10-motoriserte 316, og denne fikk modellbetegnelsen ''316s''. [[Motorvolum]]et i 316s var på 1573&nbsp;cm³, og makseffekten var på beskjedne 75 Hk. Denne modellen ble produsert fra 1983 til 1987, og kalles også ''BMW 316 "Balkan-ausführung"''.

Et  karakteristisk trekk ved BMW’s E30-modeller produsert for det nordamerikanske markedet i årene fra 1984 til 1987 er de «kollisjonssikrede» fram- og bakstøtfangerne av aluminium.  Disse støtfangerne er ofte kjent som «diving boards» («stupebrett») eller «park benches» («parkbenker») grunnet sin linjebrytende størrelse og store «sitteflate».