Redigerer Athenske demokrati (avsnitt)

== Institusjoner og organer ==

Valg ved loddtrekning var resultatet for demokratiet i Athen og som virkeliggjorde prinsippet om like muligheter for alle. Dermed kunne også fattige sitte i lønnede verv, i folkeforsamlingen og i domstolene. [[Perikles]] kunne stolt hevde, i henhold til historikeren [[Thukydid]]es, at Athens positive særpreg var at fattigdom ikke var en hindring for å delta i politikken. Til sammen dannet deltakerne i folkeforsamlingen, rådet, domstolen og andre verv flere tusen deltakere, noe som skapte en uvanlig høy grad av politisk erfaring på tvers av klassestrukturene. Enhver borger var i prinsippet i kraft av sitt borgerskap kvalifisert til å ta del i statsstyret, selv om en viss grad av økonomisk uavhengighet fortsatt var en nødvendighet for direkte demokrati av Athens type. En kompleks stat som Athen, med sitt imperium og flåte, krevde kompetente politikere som kunne ofre seg for politikken på heltid. Tradisjonelt ble disse rekruttert blant de rike som hadde råd til det, men etter [[Peloponneskrigen]] dukket nye menn opp, og i de siste hundre årene med det athenske demokratiet var det kanskje til og med en tendens at slike menn dominerte.<ref>Finley, M.I. (1980): ''Grekere i antikken'', s. 64-65</ref>

Grunnlaget for demokratiet var at loven sto over alle, og kunne ikke endres etter hvem som styrte, hvilken gruppe eller fraksjon som tilfeldigvis hadde makten. Det var hva grekerne hadde kjempet for gjennom store deler av [[Arkaisk tidsperiode|arkaisk tid]], først mot adelens tradisjonelle privilegier og maktmonopol, og deretter mot tyrannenes ukontrollerte makt. Borgerne i Athen mente at ikke bare hadde de forpliktelser for polis, men at de kunne stille krav til polis. Hvis borgerne mente at polis' regjeringsform ikke var tilfredsstillende, ville de arbeide for å endre den. Skillelinjene mellom politikk og oppstand, ''stasis'' som grekerne kalte det, var tynn og kunne utløse [[borgerkrig]]. Aristoteles forklarte i ''Politikken''<ref>Aristoteles: ''Politikken'', V 1301 b</ref> at folket «griper til ''stasis'' ut fra ønsket om likhet.» Spørsmålet som gjensto, og som har preget all politisk teori siden, hvordan kunne borgerne være frie om polis hadde ubegrenset makt ved sine lover? Frihet kunne ikke være det samme som kaos, men gi en ordnet tilværelse innenfor et samfunn styrt av et rettferdig lovverk.<ref>Finley, M.I. (1980): ''Grekere i antikken'', s. 50-51</ref>