Redigerer Arminius (avsnitt)

== Forsøk på romersk gjenerobring ==
[[Fil:Thusnelda.png|thumb|right|Thusnelda som gissel i Roma, utsnitt av romersk statue.]]

Etter sin store seier forsøkte Arminius i flere år få til en mer endelig form for union av de nordgermanske stammene for å stå imot den uunngåelige romerske motoffensiven. Etter katastrofen i Teutoburgerskogen ble andre germanske stammer mer åpent fiendtlige mot Roma, skjønt den mektigste germanske herskeren, kong [[Marbod]] av [[markomannere|markomannerne]] i [[Böhmen]], forble nøytral, selv etter at Arminius sendte ham hodet til Varus.<ref>Marcus Velleius Paterculus: II 119,5</ref> Marbod avslo gaven og sendte den videre til Roma for begravelse. I tillegg var de fleste stammene mot kysten tilstrekkelig pasifisert av romerne til å kunne slutte seg til. Likevel maktet Arminius å danne en solid blokk av antiromerske stammer i det som i dag er vestlige og sentrale [[Tyskland]] og østlige [[Nederland]].

Mellom år [[11]] og [[13]] gjorde romerne under Tiberius innledende angrep langs elvene [[Ruhr]], [[Lahn]] og [[Ems (elv)|Ems]], og etablerte støttepunkter på nytt. I september år [[14]] hadde Tiberius blitt keiser, og hans nevø [[Germanicus]] tok over den store hæren ved Rhinen. Øyeblikkelig gikk han til angrep med heldig resultat. Den neste våren førte han to angrep opp langs Ruhr og Lahn. Det største resultatet var at han greide å ta Arminius' hustru, [[Thusnelda]], til fange. Hun ble ført til Roma og framvist i Germanicus' seiersparade den 17. mai. Hun så aldri sitt hjemland igjen og ble ikke nevnt på nytt av [[Tacitus]], som beskrev disse hendelsene. Den sønnen hun fødte i fangenskap, Thumelicus, ble tatt vare på av romerne og trent av romerne som en [[gladiator]] i [[Ravenna]], og han døde antagelig i arenaen.

Dette ble fulgt av et nytt togrenet angrep med en hær bestående av så mange som 100 000 tropper som kuttet Arminius' styrke i to langs Ems, og deretter presset seg østover. Imidlertid hadde Arminius rettet en følelsesmessig appell til de germanske stammene om å slå tilbake invasjonen. Deres eneste suksess, hevdet han, var å føre krig mot kvinner (det vil si hans hustru). Han skaffet seg en såpass stor hær at han var i stand til å påføre romerne betydelige nederlag.

[[Fil:Germanicus.png|thumb|right|Heroiserende marmorstatue av Germanicus.]]
Etter å ha sikret det omliggende området besøkte Germanicus slagmarken i Teutoburgerskogen og gravla restene av døde soldater, og bygde en stor gravhaug som indikerte at han planla å beholde dette området. Tacitus sier at den senere ble ødelagt av germanere og at Germanicus oppga å reise den på nytt, og antagelig var han heller ikke stand til det. Han forsøkte deretter å utføre et raskt angrep mot Arminius som førte romerne inn i en felle og drepte hele kavaleriet og støttetroppene. Germanicus gjorde en hastig tilbaketrekning nordover og sendte halve hæren sørover for å gjenopprette en viktig bro &ndash; en annen indikasjon på at romerne planla å gjenerobre området, og at han hadde til hensikt å gjenopprette infrastrukturen. Arminius omringet denne styrken, ledet av Caecina, ødela den oppbygde broen og drev romerne til en hektisk tilbaketrekning gjennom et myrlendt område. I et møte om natten krevde Inguiomer, onkelen til Arminius, at de skulle angripe den romerske leiren støttet av krigerne, men Arminius argumenterte imot og ønsket å angripe dem igjen kun når de forsøkte å flykte. Angrepet på romerleiren feilet, og germanerne tapte mange menn, og de overlevende romerne kom seg tilbake over Rhinen.

[[Fil:Vexilloid of the Roman Empire.svg|thumb|left|140px|En moderne rekonstruksjon av en romersk ørn,  ''aquila'', på en fane.]]
I år 16 invaderte Germanicus på nytt Germania, denne gangen fra nord. Tre store kamper er rapportert i Tacitus' redegjørelse, det første var slaget ved elven Weser hvor Arminius gjenså sin bror Flavus, her kjempende for romerne. Ved å skrike over elven, kanskje ved stedet for dagens moderne by [[Minden]], krevde Arminius at hans bror kom tilbake til sitt hjemland, og Flavus gjorde den motsatte påberopelse, ba Arminius inngå fred med et fast og bestemt, men også tilgivende Romerrike som hadde, påsto han, behandlet hans hustru og nyfødte sønn godt. Ingen av dem overbeviste den andre, og den romerske hæren klarte å krysse elven, men med store tap.

Det neste slaget skjedde ved «Idistaviso», lengre opp elven Weser, antagelig rundt [[Rinteln]]. Begge sider led store tap og Arminius selv ble såret, men romerne var ikke i stand til å sikre en strategisk fordel og måtte oppgi planen om å presse seg inn i cheruskeres hovedområde rundt [[Detmold]]. Det ble rapportert at Arminius unnslapp ved å smøre ansiktet inn i blod slik at han ikke ble gjenkjent.

Det siste slaget sto lengre ned elven Weser, nord for den angrivarianske mur, en jordvoll med palisade og pæleverk som i henhold til Tacitus<ref>Tacitus: ''Annals'', [http://www.sacred-texts.com/cla/tac/a02010.htm 2.19]</ref> dannet en grense mellom landområdene til [[angrivariere|angrivarierne]] og cheruskerne, omtrent ved innsjøen [[Steinhuder]]. Her fikk begge sider igjen store tap, men Germanicus klarte fortsatt ikke å utslette de germanske styrkene.

Hans egne tap må ha vært svært betydelige denne gangen, for selv om det var midt på sommeren gjorde han en hastig tilbaketrekning og oppga helt alle erobrede områder. Som i det foregående året førte hans tilbaketrekking langs Ems til en katastrofe da en fryktelig storm spredte flåten. Selv om han avsluttet året med å sende noen straffeekspedisjoner og greide å gjenerobre 2 av 3 av legionenes ørner som hadde gått tapt i Teutoburgerskogen, avslo keiser Tiberius hans forespørsel om å føre en ny krig det neste året. Keiseren innså at det kun ville føre til ytterligere ulykker. I stedet tildelte han Germanicus æren med [[romersk triumf]], en seiersmarsj med fanger, som omfattet Thusnelda, og annen hærfangst gjennom Romas gater. Germanicus ble deretter sendt til [[Syria]].

Tacitus ga en besk bemerkning om at germanske stammer ble oftere «triumfert» i Roma enn beseiret i Germania. En tredje ørn ble senere gjenfunnet under keiser Claudius.<ref>Dio Cassius: ''Romersk Historie'' 60.8</ref>