Redigerer Apartheid (avsnitt)

== Rasegruppene==
De fire rasegruppene utgjorde
* Den europeiskættede minoriteten eller «de hvite» som styrte systemet og hadde allmenn stemmerett. Dette utgjorde den nest største gruppen.   
* «De svarte» eller [[Bantu|bantutalende]] utgjorde den største gruppen. Denne ble ikke en gang tilskrevet statsborgerskap i Sør-Afrika. Medlemmene hadde i stedet status som gjestearbeidere og tilhørte små kvasistater eller [[Bantustan|bantustans]] som den sørafrikanske staten grunnla basert på kolonitidens reservater.   
* «De fargede» utgjorde en blandingsgruppe både kulturelt og biologisk, og var sånn sett mest komplisert å forholde seg til for apartheidstaten. Denne gruppen omfattet etterkommere av de nå nesten utdødde [[khoisan]]-folkene, og importerte slaver, særlig fra [[Malaysia]]. Denne gruppen hadde også store innslag av europeisk herkomst, resultat av ekteskap på tvers av raseskiller. De fargede dominerte og dominerer fortsatt områdene rundt byen [[Cape Town]] og i [[Kapp-provinsen]].
* Den minste av gruppene var den indiskættede gruppen, som likevel utgjør en av de største indiske befolkningsgruppene utenfor India i dag<ref>{{Kilde www|url=http://www.nriol.com/indiandiaspora/statistics-indians-abroad.asp|tittel=Statistics of Indian Population in aboard|besøksdato=2016-04-26|språk=en-US|verk=NRIOL}}</ref>. De emigrerte til Sør-Afrika særlig i andre halvdel av 1800-tallet, og bosatte seg da særlig i provinsen [[KwaZulu-Natal|Natal]] og rundt [[Johannesburg]].  
Det demografiske forholdet mellom de fire gruppene endret seg ettersom befolkningsveksten var svært forskjellig i gruppene. Særlig den hvite gruppen stagnerte mens den svarte gruppen vokste. 

Rasetilhørigheten var definert i alle pass og identitetspapirer og avgjorde hvem som hadde rettigheter til hva. Kun personer med pass stemplet «hvit» hadde demokratiske rettigheter og eiendomsrett i Sør-Afrika. I tillegg mistet den svarte flertallsgruppen etter hvert [[statsborger]]skapet sitt i Sør-Afrika, og de ble knyttet til perifere og små [[bantustan]]er, marionettstater inne i selve Sør-Afrika, kun anerkjent av den sørafrikanske staten. Det var også satt opp alle mulige lover som skulle hindre kontakt mellom de fire offisielle rasekategoriene; et eksempel er «the immorality-act» av [[1950]], som forbød seksuell kontakt mellom rasene.

===Historikk===
Apartheidregimet i Sør-Afrika ble innført da det [[afrikander]]dominerte [[Nasjonalistpartiet (Sør-Afrika)|Nasjonalistpartiet]] kom til makten etter valget i [[1948]]. Selv om det tidligere hadde vært rasesegregering i Sør-Afrika, og de svarte ikke hadde noen særlig rettigheter fra før, ble segregeringen fra 1948 og utover kraftig systematisert, og alle forsøk på å gå i mot segregeringen ble stoppet eller gjort illegale. Blant annet ble det vedtatt en forordning som gjorde at de fargede (en av de fire rasekategoriene), som inntil da hadde hatt mulighet til å stemme inn hvite representanter i parlamentet, mistet denne muligheten. Selve begrepet apartheid ble også tatt i bruk på denne tiden. Apartheidstaten baserte seg på lover og forordninger som ble innført gradvis fra 1948 og utover.

Se ellers liste over [[apartheidlover i Sør-Afrika]].

Tiden etter 1948 frem mot 1976 var på mange måter apartheidstatens storhetstid. Sterke krefter som inntil slutten av 1950-tallet synlig arbeidet for en multikulturell demokratisk stat, ble etter hvert kneblet på forskjellige måter, og apartheidlovene regulerte etter hvert alle relasjoner mellom de fire rasekategoriene staten opererte med.

De hvite hadde all makt og var de eneste som fikk stemme i valg, sitte i parlament, eie land og [[hus]] og ha grunnleggende rett til å oppholde seg i Sør-Afrika. Alle andre var inntil 1984, da inderne og de fargede fikk noen rettigheter, [[de facto]] statsløse. De svarte ble utdelt sine egne «hjemland» eller bantustaner, små områder basert på koloniale reservater, styrt av regimetro høvdinger. De ulike bantustanene utgjorde 13 % av Sør-Afrikas areal. Lovene grep inn i alle personlige og private sfærer i form av det som i Sør-Afrika ble kalt ''petty-apartheid'', for eksempel i form av forbud mot seksuell kontakt mellom mennesker av forskjellige rasegrupper og inndeling av toaletter og parkbenker etter rasegrupper. Også offentlige institusjoner ble segregert, slik som skolevesen, helsevesen, fengsler, kirker og offentlig transport. Rasegrupper ble henvist til spesielle soner av byene, og disse sonene ble strukturert og hadde en standard etter hvilke rase som bodde der. De hvite bydelene var de største, og minnet om hvilken som helst europeisk by; de svarte [[Township (Sør-Afrika)|townshipene]] var overbefolket og strengt regulert.

Forsøkene på å lage den perfekte raseinndelingen skapte et utall personlige tragedier i forhold til defineringen av hvilke rase de egentlig tilhørte. Tvilstilfeller ble undersøkt av spesielle rasekommisjoner og personen det gjaldt ble deretter eventuelt overført til en annen rasegruppe. Dette førte til at familier ble splittet og at mennesker sto igjen uten hus, arbeid, eller sosiale nettverk.

Apartheidregimet ble utover andre halvdel av 1970-tallet i stadig større grad utfordret av det svarte flertallet. På 1980-tallet forsvant derfor mange av de mest synlig diskriminerende lovene, men det store svarte flertallet fikk fortsatt ingen demokratiske rettigheter. Etter stadig flere demonstrasjoner, streiker, og borgerkrigsaktige tilstander, falt apartheidstaten i [[1994]].

===Kampen mot apartheid===
Apartheidstaten i Sør-Afrika var den siste i verden som bygget på åpenbare rasistiske premisser. Dette førte til enorm motstand, både lokalt og internasjonalt i perioden fra 1948 til 1994. Det lange fengselsoppholdet til [[Nelson Mandela]] ble et symbol på en ikke-voldelig frihetskamp over hele verden. Gjennom store deler av 80-tallet var landet utsatt for massiv økonomisk boikott gjennom FN, og landet var utestengt fra de [[olympiske leker]] og all annen internasjonal sport fra 60-tallet.

I Sør-Afrika ble mye av motstanden organisert gjennom  partiet [[ANC]].  Fire sørafrikanere fikk [[Nobels fredspris]] for sitt arbeid: [[Albert Lutuli]], [[Desmond Tutu]], [[Frederik Willem de Klerk]] og [[Nelson Mandela]].

I august 1989 trakk Nasjonalistpartiets leder seg, Botha, og de Klerk som hadde blitt leder av partiet i februar, tok over som president i landet. Etter økende press både innenlands og utenlands legaliserte F. W. de Klerk og den hvite regjeringen 2. februar 1990 de svarte opposisjonspartiene og friga fengslede politiske fanger. Dermed ble ANC, SACP, PAC og 31 andre organisasjoner lovlig. de Klerk argumenterte for at slike tiltak var nødvendige for at man kunne begynne med forhandlinger, som han anså som nøkkelen til fred. Nelson Mandela ble løslatt i en alder av 71 og holdt en tale til mange tusen tilhengere der han proklamerte at kampen mot apartheid måtte intensiveres og ikke ville bli enkel.

de Klerk forhandlet med Mandela fram mot neste valg og prøvde å framme maktdeling på grunn av at da ville ikke minoritetene i Sør-Afrika være like utsatt som når hver person hadde én stemme. Mandela konkluderte med at han ikke kunne stole på de Klerk. Han satt i stedet med inntrykket om at han prøvde å sikre boernes videre makt framfor å framme sin egen avgang. Det var også andre hendelser, som for eksempel vold utført av politi og andre høyreorienterte grupperinger i landet som tydet mot at kampen ikke var over. Volden fortsatte helt fram til noen dager før valget 26. april 1994, og så mange som 14.000 ble drept mellom 1990 og 1994, et tall som er høyere enn under de hvite styret.

I løpet av de fire dagene valglokalene var åpne, gikk 19 millioner sørafrikanere til stemmeurnene. Dette tilsvarer rundt 91 % av alle stemmeberettigede på det tidspunktet. ANC vant valget med 62,6 % av stemmene, Nasjonalistpartiet ble nest størst med 20,4 %. ANC vant i 7 av 9 provinser, mens NP vant i Western Cape og [[Inkatha Freedom Party]] vant i KwaZulu-Natal. For å kunne endre lover og regler uten støtte ville de trengt 66 % av stemmene. de Klerk ble en av to visepresidenter, og Nelson Mandela ble landets første svarte president [[10. mai]] [[1994]], og apartheidregimet var offisielt over. Landet fikk også ny grunnlov, nytt flagg, og ny provinsiell inndeling.

Norge og norsk [[Utenriksdepartementet (Norge)|UD]] spilte også en viktig rolle i antiapartheidkampen. UD kanaliserte sin støtte gjennom organisasjoner som [[Fellesrådet for Afrika]], [[Norsk Folkehjelp]], [[Kirkens Nødhjelp]] og [[SAIH]] (Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond). Det var omfattende arbeid mot apartheid i Norge, men ikke alle i Norge tok avstand.