Redigerer Ansvar for holocaust (avsnitt)

===Dokumentasjon av planer og ordrer===
[[File:Bundesarchiv Bild 192-141, KZ Mauthausen, Himmler begrüßt unbekannten SS-Mann.jpg|thumb|Heinrich Himmler var den sentrale lederen for konsentrasjonsleirene og massedrap på jødene. Her under besøk i [[Mauthausen-Gusen konsentrasjonsleir|Mauthausen]]. [[Ernst Kaltenbrunner]] delvis skjult av Himmler. {{byline|Bundesarchiv, Bild 192-141 / CC-BY-SA 3.0 }}]]
Historikerne har forsøkt å rekonstruere ordrer og tidslinje gjennom indirekte kilder som vitnemål fra de politimennene som faktisk utførte henrettelsene. Himmlers, Heydrichs og Dalueges reiser og møter, og hendelser som fulgte i deres fotspor, gir flere holdepunkt for å rekonstruere hvordan ordrene om utryddelsen av jødene ble gitt. Medlemmene av Einsatzkommandoene fikk vite om oppdraget først da var ute i felten og kort tid før henrettelsene.<ref name="Breitman" />

I oktober 1939 etter okkupasjonen av Polen beordret Hitler [[Philipp Bouhler]] og [[Karl Brandt]] til å igangsette et [[Aktion T4|program]] for [[eutanasi]] (''Gnadentot'') på  mentalt uhelbredelig syke. Ordren ble skrevet på Hitlers eget brevpapir og tilbakedatert til 1. september. Hitlers ordre av 24. august 1941 er også sikkert dokumentert. T4 var underlagt rikskanselliet og da T4-personalet ble overført til Aksjon Reinhardt i Generalguvernementet kom en kurer fra Berlin hver uke med post, lønn og mat direkte fra kanselliet i Berlin.<ref name="Mason" />

[[Franz Walter Stahlecker]]s rapporter om Einsatzgruppens virksomhet er et særlig viktig og detaljert dokumentasjon om holocausts tidlige fase. Stahlecker baserte sin rapport dels på Karl Jägers detaljerte rapport om antall drepte menn, kvinner og barn på hvert sted og med dato. Stahlecker leverte sin første rapport 15. oktober 1941 og der noterte han at i henhold til den grunnleggende ordren ble målet om fullstendig fjerning av jødene iverksatt besluttsomt med alle midler. Stahleckers rapport underbygger «intensjonalistenes» hypotese om at massakrene var ledd i stort program fastsatt før invasjonen av Sovjetunionen. Han noterte videre at utryddelsesoperasjonen ble bremset av behov for jødene som arbeidskraft og behovet for hemmelighold. Stahlecker noterte at det «for øyeblikket» ikke var mulig å utslette jødene uten spor. [[Arthur Nebe]] i Einsatzgruppe B noterte at en løsning på jødeproblemet mens krigen pågår er upraktisk i denne regionen fordi det bare kan løses ved forflytning på grunn av det overveldende antallet jøder.<ref>Headland, R. (1992). ''Messages of Murder: A Study of the Reports of the Einsatzgruppen of the Security Police and the Security Service, 1941-1943.'' Fairleigh Dickinson Univ Press.</ref>{{rp|199}}

I mai og juni 1941 gikk det ut ordre fra Hitlers hovedkvarter om at på østfronten gjaldt ikke de vanlige reglene for behandling av sivile og krigsfanger. Ifølge Overy handlet ikke [[Orpo]]-bataljonenes drapsskvadroner i strid med instrukser.<ref name="Overy" /> De første ordrene fra Himmler og Heydrich til Einsatzgruppene nevnte rensing av områdene for uønskede elementer og jødene var ikke nevnt spesielt. Heydrich sendte 2. juli 1941 (etter invasjonen) ut en skriftlig ordre om at jøder med verv i kommunistpartiet eller stillinger i staten skulle skytes. Senere i juli kan det ha vært sendt ut en formell (muntlig) ordre om å utvide massedrapene til alle jøder. Rapporter fra en av Einsatzgruppene tyder på at drap på alle jøder ble rutine i løpet av juli. I august var massedrap på jøder et velkjent og vanlig tema i møtereferater fra den tyske toppledelsen i øst. Wehrmachts regler for styrkenes atferd i Sovjetunionen (delt ut før invasjonen) anga «hensynsløse tiltak» (engelsk: ''ruthless measures'') mot bolsjevikiske hatpredikanter (tysk: ''Hetzer''), partisaner, sabotører og jøder - bare jøder var nevnt uten å angi konkrete handlinger som grunnlag for straffeaksjon. Trolig forestilte ikke hærens øverste offiserer hvor omfattende aksjonene mot jødene ville bli. Etter hvert ble Einsatzgruppenes forbrytelser tydelige i hærens rapporter. I løpet av høsten var hærens offiser godt kjent med hva som foregikk og en del offiserer var svært oppbragt. Flere av «aksjonene» (masseskyting) mot jøder tiltrakk seg mange tilskuere fra hærens enheter i nærheten. I et tilfelle fikk marinepersonell i en baltisk havn landlov for å se på jødeaksjonen.{{Sfn|Mason|1988|p=552}}

De første ukene etter invasjonen av Sovjetunionen ble stort sett bare voksne jødiske menn (i stridsdyktig alder) drept av Einsatzgruppen. Yitzhak Arad mener at dette styrker hypotesen om at ordren til Einsatzgruppen før invasjonen var begrenset til å drepe menn og at ordren om å drepe alle jøder kom til noen uker etter invasjonen. Drap på stridsdyktige menn var i så fall et tiltak for å kvitte seg sovjet-vennlige personer og personer som kunne yte væpnet motstand mot den tyske okkupasjonen. Ifølge Arad skjedde opptrappingen etter mellom nazitoppene og Hitler 16. juli der temaet var administrasjonen og fremtiden for de erobrede områdene; og ordren om å drepe alle jødene ble overbragt muntlig fra Himmler til SS-enhetene i erobrede områder i løpet av andre del av juli 1941.<ref name="Arad2005">Arad, Y. (2005). [https://www.zfo-online.de/index.php/zfo/article/view/2474 The Murder of the Jews in German-Occupied Lithuania (1941–1944)] {{Wayback|url=https://www.zfo-online.de/index.php/zfo/article/view/2474 |date=20181114060237 }}. ''Zeitschrift für Ostmitteleuropa-Forschung/Journal of East Central European Studies'', 54(1), 56-79.</ref>

Göring hadde 31. juli 1941 et møte med Heydrich. Dette møtet var trolig på Heydrichs initiativ fordi han trengte Görings signatur. Brevet (som er bevart) ble ikke skrevet på Görings eget brevpapir. Funksjonalistene ser dette som eksempel på initiativ fra lavere nivå snarere enn som ordre fra toppen: De pågående massakrene bak østfronten hadde fått et slikt omfang at Heydrich måtte involvere større deler av statsapparatet der lederne ventelig ikke ville medvirke uten klar, skriftlig tillatelse fra toppledelsen.<ref name="Mason" />{{rp|549}}

I forbindelse med rettssaken i 1962 mot [[Alfred Filbert]], leder av Einsatzkommando 9, vitnet flere om at ordren om å inkludere kvinner og barn i massedrapene kom i slutten av juli 1941. Ifølge Alex Kay var Einsatzkommando 9 den første enheten som begynte systematiske drap også på kvinner og barn, en endring som indikerte at et totalt folkemord var i gang. Filbert satte opp Einsatzkommando 9 i den østprøyssiske byen Treuburg og informerte mannskapet om at oppgaven var å skyte sovjetiske jøder og andre «undergravende elementer». Ifølge vitneutsagn omfattet ordren bare jødiske menn. Kay antar at Hitler, Himmler og Heydrich var usikre på hvordan Wehrmacht ville reagere på massehenrettelser av sivile og Kay antar at den skriftlige ordren til Einsatzgruppen før invasjonen tilsvarte [[Kommissærordren]] om å henrette politiske kommissærer og ordren om å henrette andre som drev motstand mot okkupasjonshæren. Heydrichs skriftlige instruks 2. juli til HSSPF handlet konkret om å henrette jøder i partiet og statsapparatet samt alle andre «radikale elementer» («sabotører, propagandister, snikskyttere og så videre»). Kay tror at Heydrichs formulering var tilsiktet vag noe som mellom linjene ga rom for hans underordnete til å gå langt ut over den eksakte skriftlige instruksen. Einsatzkommando 9 gikk fra begynnelse av ut over 2. juli-ordren ved drepe voksne jødiske menn i hopetall: Da kommandoen forlot Vilnius 20. juli hadde de der drept 5000 jøder alle menn. Tilsvarende er dokumentert for de andre Einsatzgruppene: I løpet av de først fem ukene ble hovedsakelig jødiske menn i «militær alder» henrettet. Kay konkluderer med at ordren om å drepe alle jøder ikke ble utstedt før krigen på Sovjetunionen var godt i gang. Basert på Einsatzgruppenes faktiske virksomhet tror Kay at ordren om å drepe voksne jødiske menn ble gitt muntlig og uoffisielt.<ref name="Kay" />{{rp|413-416}}

Heydrichs retningslinje for sovjetiske krigsfanger av 17. juli 1941 innebar at alle jøder i krigsfangeleirer skulle skilles ut og henrettes, retningslinjen omfattet jødiske sivile som var internert i krigsfangeleir. I mange sovjetiske byer ble alle menn i «militær alder» (16 til 45 eller 60 år) internert av Wehrmacht og Einsatzkommandoene hadde oppdrag fra Heydrich om å skille ute jøder og andre «utålelige politiske elementer» fra disse. Kay konkluderer med at retningslinjene av 17. juli innebar en opptrapping av drap på jøder i de erobrede områdene av Sovjetunionen inkludert Baltikum. Retningslinjene av 17. juli bekreftet og støttet den praksis med massedrap på voksne menn Einsatzgruppene allerede hadde drevet i fire uker.<ref name="Kay" />{{rp|414}}

[[Otto Ohlendorf]], leder for Einsatzgruppe D, fortalte i retten etter krigen at Himmler briefet lederne for Einsatzgruppen tidlig i juni 1941 at en viktig oppgave var å eliminere jøder - menn, kvinner og barn. Ohlendorf vitnemål kan ha vært en del forsvarsstrategien ved rettsoppgjøret. Det er nokså sikkert at Heydrich 17. juni 1941 briefet lederne for drapskommandoene og noen andre (30-40 personer til sammen) om fjerning av jødene i Sovjetunionen - Heydrich snakket i generelle vendinger. Heydrich beskrev østjødene som «bolsjevismens intellektuelle reservoar». Muntlige ordrer til en begrenset krets var en vanlig arbeidsform. Heydrich instruerte sent i 1941 en nyutnevnt leder for en politienhet at førerens ordre om tiltak mot jødene ikke skulle formidles lenger enn lederne for Einsatzkommandoene.<ref name="Breitman" /> Ohlendorf hevdet i 1945 uten å nøle at beslutningen om å utrydde alle jødene ble tatt av Hitler selv før juni 1941. Ohlendorf fremholdt at Himmler gjentok Hitlers ordre muntlig ved to anledninger: i mai 1941 fire uker før Einsatzgruppene ble utplassert og i september 1941 da Himmler besøkte fronten. Ohlendorf hevdet at Einsatzgruppene ikke hadde noen handlefrihet og ble styrt av strenge ordrer fra Berlin. Ohlendorf holdt fast ved denne fremstillingen under hele rettsoppgjøret etter krigen.<ref name="Earl2016" /> Bach-Zelewski vitnet i Nürnberg i januar 1946 og uttalte der at Tyskland hadde satt i gang en utryddelseskrig i Sovjetunionen. Bach-Zelewski anslo at utryddelsestiltakene ville ha resultert i 30 millioner døde om de hadde fått fortsette. Han uttalte også at ifølge ordre fra høyeste hold skulle ingen soldater straffes for overgrep mot sivilbefolkningen i «partisanområdet».<ref>Maguire, P. (2010). ''Law and War: International Law & American History''. Columbia University Press.</ref> 
[[File:Martin Sandberger.jpg|thumb|Martin Sandberger (1911-2010) hevdet ved rettsoppgjøret at Hitler selv hadde utstedt ordren om å drepe jøder, sigøynere og kommunistfunksjonærer av sikkerhetsgrunner. Sandberger ble dømt til døden, benådet og sluppet ut i 1958. Sandbergers far var produksjonssjef hos [[IG Farben]].]]
[[Martin Sandberger]] (1911-2010), blant annet leder for en drapskommando i Baltikum, uttalte etter krigen at utryddelsen av jødene var ordre fra Hitler og at Sandberger hadde fått denne av [[Bruno Streckenbach]].<ref>{{Kilde avis|tittel=The Quiet Death of a Nazi: Martin Sandberger's Last, and Only, Interview|avis=Spiegel Online|url=http://www.spiegel.de/international/germany/the-quiet-death-of-a-nazi-martin-sandberger-s-last-and-only-interview-a-687922.html|besøksdato=2018-11-24|etternavn=Mayr|fornavn=Walter|dato=2010-04-15}}</ref><ref>Messenger, D. A., & Paehler, K. (Eds.). (2015). ''A Nazi Past: Recasting German Identity in Postwar Europe''. University Press of Kentucky.</ref>

I april 1941 ble det avholdt et møte med Heydrich, [[Bruno Streckenbach]], [[Heinrich Müller]], Arthur Nebe og Alfred Filbert ble planen om invasjon av Sovjetunionen presentert. Trolig var også Einsatzgruppenes rolle i de erobrede områdene et tema.<ref name="Beorn" />

På erobrede sovjetiske områder inkludert Baltikum gjennomført lokalbefolkningen pogromer straks etter den tyske invasjonen, mer eller mindre tilskyndet av okkupasjonsmakten. Lederne for Einsatzkommandoene mente pogromene var langt fra tilstrekkelige. [[Erich von dem Bach-Zelewski|Bach-Zelewski]] uttalte etter krigen at Himmler ville ha flere pogromer. Flere dager etter invasjonen skal Himmler ha tilkalte Bach-Zelewski og bedt om en forklaring på hvorfor det ikke hadde vært noen pogromer i Białystok med omegn slik det hadde vært i Latvia og Litauen. Bach-Zelewski uttalte etter krigen at han ikke visste at pogromene i Baltikum var tilskyndet av tyskerne. Himmler beordret Bach-Zelewski om å henrette 2000 jøder som straff for plyndring. Bach-Zelewskis fremstilling av disse hendelsene etter krigen var trolig preget av forsøk på å unndra seg ansvar og straff.<ref name="Breitman" />

Einsatzgruppene samarbeidet med Wehrmacht bak østfronten. Det var ikke opplagt at Wehrmacht ville være samarbeidsvillig. Flere rapporter fra Einsatzgruppe B viser til samarbeid med Wehrmacht. For eksempel 19. juli 1941 at de «var helt enige om videre aktiviteter» etter diskusjon mellom [[Max von Schenckendorff]] (kommandant for [[Hærgruppe Midt]]) og [[Erich von dem Bach-Zelewski]]. Einsatzkommando 8 hadde et særlig godt samarbeid med relevante enheter i Wehrmacht. [[Franz Walter Stahlecker]] sjef for Einsatzgruppe A samarbeidet nært med Wehrmacht. [[Arthur Nebe]] noterte at alle avdelinger av Wehrmacht anerkjente og støttet Nebes Einsatzgruppes aktiviteter. Wehrmachts ''Geheime Feldpolizei'' (hemmelige militærpoliti) hadde bidratt med styrker til massakrer i Nebes regi.<ref name="Kay" />{{rp|417}}