Redigerer Anna Laetitia Barbauld (avsnitt)

== Omdømme ==
Etter hennes død ble Barbauld lovprist i ''Newcastle Magazine'' som «utvilsomt den fremste (det vil si, den beste) av våre kvinnelige poeter og en av de veltalende og mektigste av våre prosaforfattere» og ''Imperial Magazine'' erklærte noe pompøst at «så lenge som brev skal kultivere England eller hvor den engelske språket skal bli kjent, så lenge vil navnet på denne kvinnen bli respektert».<ref>Sitert og oversatt fra McCarthy, «Posthumous Reception», 165.</ref> Hun ble positivt sammenlignet med både [[Joseph Addison]] og [[Samuel Johnson]], noe som var bra for en kvinnelig forfatter på 1700-tallet.<ref>McCarthy, «Posthumous Reception», 166.</ref> Men ved 1925 ble hun husket kun som en moraliserende forfatter for barn, om enn som det. Det var ikke før framkomsten av feministisk litteraturforskning i den akademiske verden på 1970- og 1980-tallet at Barbauld igjen begynte å bli inkludert i litteraturhistorien.

Barbaulds bemerkelsesverdige forsvinning fra det litterære landskapet skjedde av flere grunner. En av det viktigste var den ringeakt som ble gitt henne fra [[Samuel Taylor Coleridge]] og [[William Wordsworth]], poeter som i deres unge, radikale dager hadde sett på hennes poesi for inspirasjon, men i deres senere og mer konservative år foraktet hennes verk. Da disse poetene selv ble kanonisert fikk deres meninger tyngde.<ref>McCarthy, «Posthumous Reception», 167–8.</ref> Dessuten, det intellektuelle ferment som Barbauld var en viktig del av &mdash; spesielt ved dissenternes læresteder – hadde ved slutten av 1800-tallet blitt assosiert med den «filistiske», spissborgerlige middelklassen, slik [[Matthew Arnold]] uttrykte det. Det reformistiske 1700-tallets middelklasse ble senere holdt ansvarlig for framferden og vanskjøttelsen av [[Den industrielle revolusjon|den industrielle tidsalder]].<ref>McCarthy, «Posthumous Reception», 169.</ref>

Etterhvert som litterære studier utviklet seg til en akademisk disiplin mot slutten av 1800-tallet ble fortellingen om romantikkens opprinnelse i England slått sammen med den; i henhold til denne versjon av historien var Coleridge og Wordsworth de dominerende poetene i denne litterære tidsalderen.<ref>McCarthy, «Posthumous Reception», 174–5.</ref> Dette synet holdet seg for bortimot et århundre. Selv ved framveksten av feministisk litteraturforskning på 1970-tallet fikk Barbauld ikke sin rette oppmerksomhet. Som Margaret Ezell har forklart, feministiske forskere ønsket å gjenoppvekket en bestemt type kvinner &mdash; en som var sint, en som motsatte kjønnsrollemønsteret i sin tid, og en som forsøkte å skape et søsterskap med andre kvinner.<ref>McCarthy, «Posthumous Reception», 182.</ref> Barbauld kunne lett tilpasses disse kategoriene og det var ikke før romantikken og dens kanon begynte å ble gransket på nytt med en dypt revurdering av feminismen i seg selv at bildet av den vibrerende stemmen til Barbauld dukket opp.