Redigerer Angelsaksisk mytologi (avsnitt)

== Guddommer ==
[[Fil:Beowulf.firstpage.jpeg|thumb|Den første siden av det episke eventyret til ''[[Beowulf]]'', som ble skrevet ned i manuskriptet ''[[Nowellkodeksen]]'' på [[Gammelengelsk|angelsaksisk]].]]
Angelsaksisk gudeverden besto av mange guder og gudinner, og de meste mektige var de som tilhørte en gruppe kalt ''Ése'', tilsvarende de norrøne [[æser]]. De fleste guddommer var assosiert til bestemte aspekter av naturen, eksempelvis var ''Thunor'' (norrøne [[Tor]]) en gud for himmelen og torden.

Ved å ha germanske røtter hadde de angelsaksiske guddommen hovedsakelig de samme navn og samme områder som de guder som ble dyrket av folkene i Norden og i nordlige Tyskland. Navnene hadde delvis andre variasjoner grunnet forskjeller i språk mellom de germanske stammene. Angelsaksiske ''Thunor'' var den norrøne Tor og den germanske ''Donar''. Likeledes var den angelsaksiske ''Woden'' den samme som germanske ''Wodan'' og den norrøne ''Óðinn'' / [[Odin]].

Den fremste guden var ''Woden'', lederen av «Den ville jakt» (norrønt [[Oskorei]]), og den som frakter de døde til de dødes verden. Woden tilsvarer den norrøne [[Odin]], og som i den norrøne verden rettferdiggjorde også angelsaksiske konger sin guddommelige rett som konger ved å hevde å nedstamme fra gudene. Det ble hevdet at Woden var stamfar til høvdingene eller småkongene [[Hengest av Kent|Hengist]] og [[Horsa av Kent|Horsa]], to legendariske figurer fra tidlig engelsk historie.<ref>Hutton, s. 256</ref> Woden har gitt navnet til engelske «Wednesday», tilsvarende norske onsdag («Odins dag»).

''Thunor'', (angelsaksisk ''Þunor'', norrønt [[Tor]]) var tordenguden som også beskyttet menneskene fra kjemper (norrønt [[jotner]]). Ukedagen torsdag var «Thunors dag», på moderne engelsk «Thursday».

''Fríge'' var Wodens hustru og gudinne for åndelig kjærlighet. Ukedagen [[fredag]] var hennes, «Friges dag», moderne engelsk «Friday».
''
Tiw'' (norrønt [[Ty]], [[gammelhøytysk]] Zîu) var en krigsguden, og ukedagen [[tirsdag]] var hans, moderne engelsk «Tuesday». 

Andre guder var [[Ing]], en gud som antagelig tilsvarer den norrøne [[Frøy]] / Yngve-Frøy, og kanskje også ''Gēat'', en guddom assosiert med den norrøne ''Gautr'' ([[Gaute (gud)|Gaute]]) og germanske ''Gausus''. Kathleen Herbert har i sin bok ''Lost Gods of England'' («Englands tapte guder») forklart at angelsakserne også dyrket en gud kalt Ing som ble likestilt med den norrøne Frøy. Dette for at Frøy ble dyrket som Yngve-Frøy i [[Sverige]], sammen med den samme symbolisme som finnes uttrykt blant annet i ''[[Beowulf]]'' hvor [[Bjørnefamilien|bjørn]]en er Frøys symbol og i tillegg hans rolle som fruktbarhetsgud.<ref>Herbert, Kathleen (1994): ''Lost Gods of England''. Sidene 30-32</ref> Hun forbinder også Ing til Nerthus, tilsvarende som norske religionshistorikere og filologer har knyttet til [[Njord]] og dennes sønn Frøy, og siterer følgende fra [[Tacitus]]:

<blockquote>De dyrket gudenes moder. Som ritenes emblem bar de formene til ville bjørner [...].<ref>Herbert, Kathleen. (1994) ''Lost Gods of England''. Oversatt fra side 31</ref></blockquote>

Herbert diskuterer gudinnen Nerthus slik det ble nedtegnet av romeren [[Tacitus]] i ''[[Germania (Tacitus)|Germania]]''. Hun foreslår at det er sannsynlig at angelsakserne dyrket Nerthus som en jordmoder-gudinne ved å gjøre referanser til magi, beskyttelser og høstfester som varte i hundrevis av år.

<blockquote>«Den 14. september 1598 kom en gruppe tyske besøkende til Eton. En av dem rapporterte det følgende: ''vi var på veg tilbake til vårt overnattingssted og ved et tilfelle kom vi over noen bønder som feiret høsttakkefest. Det siste knippe med korn hadde blitt kronet med blomster og de hadde festet det til en fantastisk vakkert kledt bilde som kanskje var ment å representere Ceres [...] De bar henne hit og dit med mye støy, menn og kvinner sammen på vognen, stallgutter og tjenestejenter som skrek og hojet gjennom gatene [...]''

Omtrent 1 500 år etter Tacitus beskrev Nerthus-riten, allerede lenge etablert blant de kontinentale anglere, hadde engelskmenn en gudinne for den fruktbare jord som fortsatt red på vogn, skred tilfeldige fram blant offentlig glede.»<ref>Herbert, Kathleen (1994): ''Lost Gods of England''. Sidene 19-20</ref>
</blockquote>

=== Særskilte guddommer ===
Guden ''Seaxnēat'' / ''Saxnōt'' ble ikke dyrket av alle angelsaksere, kun de fra den [[saksere|østsaksiske]] stamme som bosatte seg i sørlige England og dannet kongedømmet [[Essex]]. Saxnōt er den mytiske grunnleggeren av sakserne, men kan muligens ha vært et annet navn for Tiw / Ty.

''[[Eostre]]'' var i henhold til [[Beda]] en gudinne som ble feiret med en egen fest om våren. Beda forsikrer at den nåværende kristne festivalen, [[påske]]festen, har tatt sitt navn fra Eostres fest i ''Eostur-monath Aprilis'' ([[april]]). Påske på engelsk er ''Easter''. Det er ikke funnet annen referanse for denne ellers helt lokale angelsaksiske gudinne. En annen guddom nevnt av Beda som det heller ikke finnes annen bekreftende kilder til er gudinnen ''Hretha'', hvis navn skal ha betydd ære.

En gudinne kjent som ''Helith'' / ''Helia'' var, i henhold til lokale legender, dyrket i [[Dorset]], noe som ble forsøkt utryddet som hedensk av den kristne misjonæren [[Augustin av Canterbury]].<ref>[http://englishheathenism.homestead.com/helith.html Helith]</ref>

Angelsakserne hadde også tro på husguder, kjent som ''cofgoda'' ([[engelsk]] «cove god»), som man antok beskyttet et hus eller hjem, og bli gitt egne ofringer slik at de ville bli der. Etter at England ble kristnet er det antatt at troen på cofgoda fortsatte i form av [[Fe (eventyr)|feer]] og [[alv]]er kjent som ''hob''. Tilsvarende er funnet i andre hedenske trosforestillinger som [[Lares]] i [[Romersk mytologi|romersk hedendom]] og [[Agathos Daimon]] i [[gresk religion i antikken]].

=== Heltefigurer ===
[[Fil:Beowulf and the dragon.jpg|thumb|En avbildning fra 1908 av [[Beowulf]] som bekjemper dragen, av J. R. Skelton.]]
Hengest og Horsa opptrer som nevnt i historiske kilder, men det er også antydninger på at de senere ble tillagt guddommelige egenskaper. Deres navn kan ha hatt mytologisk betydning, Hengest betyr «[[hingst]]» og Horsa «[[hest]]». Dette dyret hadde stor mytologisk betydning i angelsaksisk kultur.

Andre figurer var blant annet ''Weyland'', ''Wayland'' eller ''Welund'', en legendarisk smed som også kjennes i Norden under navnet [[Volund smed|Volund]]. Han var sannsynligvis av alveætt og hadde evnen til å skifte ham, akkurat som sin hustru som var svanemø og [[valkyrie]]. Han er blant annet avbildet på et skrin fra [[Sutton Hoo]] hvor han muligvis symboliserte rikdom og partnerskap.<ref>[http://www.franks-casket.de/english/appendix04.html Franks Casket - Appendices - Wayland saga]</ref>

En annen figur som opptrer i angelsaksisk mytologi var den [[Sverige|sørsvenske]] helten [[Beowulf]] («Krigsulven») fra [[Götaland]]. Selv om han ikke var angelsakser har han en egen episk fortelling som framstiller hans eventyr i [[Norden]] til han dreper monsteret [[Grendel]] som hadde terrorisert kongedømmet Hrothgar. Deretter dro han av sted for å drepe monsterets mor. Han ble selv konge av Götaland til han selv døde i kamp med en monster. Selve fortellingen har sin opprinnelse i Norden, men diktet kan ha blitt fullført og funnet sin endelig form i [[East Anglia]].