Redigerer Alfred Milner (avsnitt)

== Freden ==
Diplomatiet i 1899 og gjennomføringen av krigen hadde ført til en stor endring i holdningen til det liberale partiet i England ovenfor Milner som [[Leonard Henry Courtney]] til og med karakteriserte som «et tapt sinn». En voldsom agitasjon for at han skulle kalles tilbake ble organisert, noe som også [[Henry Campbell-Bannerman]] sluttet seg til, men uten suksess, og i august returnerte han til Sør–Afrika hvor han kastet seg ut i den enorme oppgaven av å omforme administrasjonen. I fredsforhandlingene sluttet han seg til lord Kitchener, og han skrev utkastet til overgivelsesbetingelsene som ble signert i Pretoria den 31. mai 1902. Han ble den 1. juli gjort til [[vicomte]] (''viscount'') i anerkjennelse for sine tjenester.

Rett etter at fredsavtalen ble inngått, offentliggjorde Milner (21. juni) at Transvaal og Oranjefristaten var britiske kronkolonier. Samtidig endret han sin tittel som administrator til guvernør. Gjenoppbyggingsarbeidet som var nødvendig etter krigens herjinger, var enormt. Han sørget for en jevn inntektsstrøm ved å innføre en skatt på 10% på nettoproduksjonen i gullgruvene og viet ekstra oppmerksomhet til boernes tilbakevending til dagliglivet, britiske kolonisters som flyttet inn, utdannelse, rettsvesen, politistyrken og utviklingen av jernbanen. Mens dette gjenoppbyggelsesarbeidet pågikk, var politikken i England rystet av tarriffreformbevegelsen og [[Joseph Chamberlain]]s avgang. Milner som da tilbrakte en kort ferie i Europa, ble oppfordret av [[Arthur James Balfour]] om å ta den ledige stillingen som statssekretær for koloniene. Dette tilbudet takket han nei til siden han mente det var viktig at han fullførte sitt arbeid i Sør–Afrika hvor økonomisk depresjon begynte å bli merkbar. Han var tilbake i Johannesburg i desember 1903 og måtte vurdere krisen i gullgruveindustrien som skyldtes en mangel på innfødt arbeidskraft. Han gikk nølende med på, godkjent av hjemmeregjeringen, forslaget til gruveeierne om å importere kinesiske arbeidere på treårskontrakter. Den første gruppen med kinesere ankom [[Witwatersrand|Rand]] i juni 1904.

I siste del av 1904 og de tidlige månedene av 1905 var lord Milner opptatt med utformingen av en plan som skulle gi Transvaal et system med representativ regjering. En tid hadde helsen hans vært preget av det store arbeidspresset, og han bestemte seg for å trekke seg tilbake. Han forlot Pretoria den 2. april, to dager etter at den representative regjeringen formelt ble innført. Han seilte til Europa allerede dagen etterpå. I en tale i Johannesburg kvelden før han dro, anbefalte han alle å fremme den materielle velstanden i landet og behandle nederlendere og briter absolutt likt. Han hadde henvist til sin deltagelse i krigen og la til: «Hva jeg ville foretrukket å bli husket for, er et voldsomt forsøk etter krigen ikke bare for å betale tilbake ødeleggelsene i katastrofen, men å gjenstarte koloniene på høyere sivilisert nivå enn de tidligere hadde hatt.» Han forlot Sør–Afrika mens den økonomiske krisen fremdeles var overhengende og på et tidspunkt da kritikernes stemme var hørbar overalt, men som kolonisekretær [[Alfred Lyttelton]] ordla seg, hadde han i åtte hendelsesrike år lagt et dypt og sterkt grunnlag for at et forent Sør–Afrika kunne dukke frem som en av de største statene i imperiet.

Erfaringen hans fra Sør-Afrika hadde vist ham at under vanskelighetene i situasjonen var der et bredere problem av med enhet i imperiet. I sin tale i Johannesburg konkluderte han med en referanse til emnet. «Når vi som kaller oss imperialister snakker om det britiske imperiet, tenker vi på en gruppe stater bundet sammen, ikke i en allianse eller allianser som kan bli inngått eller avsluttet, men i en permanent union. Av en slik union er herredømmets domener slik de eksisterer i dag bare råmaterialet.» Denne tesen utviklet han videre i en magasinartikkel skrevet med tanke på kolonikonferansen som ble holdt i London i 1907. Han talte for opprettelsen av et permanent vel overveid imperieråd og foretrakk favoriserende handelsforbindelser mellom Storbritannia og de andre medlemmene i imperiet. I senere år talte han for [[tariffreform]]en og [[imperiepreferanse]].

I 1910 ble han grunnlegger av ''[[The Round Table Journal|The Round Table]]'', ''A Quarterly Review of the Politics of the British Empire'', som hjalp til med å fremme en imperieføderasjon.