Redigerer Akkordprogresjon (avsnitt)

=== Bluesharmonikk ===
En mye brukt akkordprogresjon i jazz og rock er den såkalte [[blues]]harmonikken, en progresjon over 12 takter som i sin mest enkle form inneholder de samme treklangene som den klassiske kadensen. Imidlertid er bruksmønsteret et helt annet. Regner man én [[Akkord (musikk)|akkord]] per takt, ser progresjonen ut som følger:

{| border=1 cellspacing=0 class=wikitable
|align="center" width="50px" | I
|align="center" width="50px" | I
|align="center" width="50px" | I
|align="center" width="50px" | I
|-
|align="center" width="50px" | IV
|align="center" width="50px" | IV
|align="center" width="50px" | I
|align="center" width="50px" | I
|-
|align="center" width="50px" | V
|align="center" width="50px" | IV
|align="center" width="50px" | I
|align="center" width="50px" | I (V)
|}

[[Romertall]]ene står for treklangene over de forskjellige trinnene i skalaen. Tidlig [[Rock'n'roll]] brukte denne progresjonen ofte i en nesten ren form, dvs. uten noen tilleggstoner eller treklanger over andre trinn. Prominent eksempel for dette er Max Freedmans og James Myers' «[[Rock Around the Clock]]», innspilt av [[Bill Haley and His Comets]] i 1954. Eneste tilleggstone her er en liten septim til 4. trinns treklangen.<br />Bluesharmonikken finnes i utallige varianter i både blues, jazz og rock. En progresjon som tar i bruk ledende akkorder mellom de tre hovedtrinnene, kunne f.eks. se slik ut:

{| border=1 cellspacing=0 class=wikitable
|align="center" width="50px" | C<sup>#9</sup>
|align="center" width="50px" | F<sup>7</sup>
|align="center" width="50px" | C<sup>#9</sup>
|align="center" width="50px" | C<sup>9</sup>
|-
|align="center" width="50px" | F<sup>7</sup>
|align="center" width="50px" | F#°
|align="center" width="50px" | C/G
|align="center" width="50px" | A<sup>{{Music|flat}}9</sup>
|-
|align="center" width="50px" | Dm<sup>9</sup>
|align="center" width="50px" | G<sup>11</sup>
|align="center" width="50px" | C - E{{Music|flat}}<sup>6</sup>
|align="center" width="50px" | Dm<sup>7</sup> - D{{Music|flat}}<sup>maj9</sup>
|}

I dette eksemplet er det brukt en C-Durakkord som første trinn. D{{Music|flat}}<sup>maj9</sup> akkorden i siste rute er en såkalt [[tritonussubstitusjon]], dvs. en ventet akkord - her en akkord på 5. trinn - erstattes med en akkord som ligger en forstørret kvart fra den ventede akkorden. I det nevnte eksemplet erstattes en G-Durakkord med en D{{Music|flat}}-Durakkord.<br />Tritonussubstitusjon er i bruk i avansert jazz, men man finner den også i filmmusikk. Et markant eksempel er tittelmelodien til den engelske krimserien [[Department S|''Department S'']] som går i d-moll. Helt i begynnelsen (takt 6) kan én høre tritonussubstitusjonsakkorden i trombonekvartetten og fiolinene (E{{Music|flat}}-Durtreklang), mens bassen markerer den ventede grunntonen på 5. trinn (A).<br />En av de musiktkeoretisk sett mest interessante akkordprogresjoner finner én på låten «Ordets makt» av [[Semi Norvège]] [https://web.archive.org/web/20080804005608/http://seminorvege.com/tekster.html#ordets info]). Her spiller pianoet en progresjon som med unntak av høyt tredje trinn går gjennom samtlige toner av den [[kromatisk skala|kromatiske skalaen]].