Redigerer Afghanistans historie (avsnitt)

== Nadir Shahs og Zahir Shahs styre (1929&ndash;1973) ==
:''Hovedartikkel: [[Nadir Shahs og Zahir Shahs styre]]''

Prins Mohammed Nadir Shah som var en fetter av Amanullah, nedkjempet Habibullāh Kalakāni med betydelig støtte fra [[pashtun|pashtoene]] og utropte seg til kong Nadir Shah. Han begynte å konsolidere sin makt og å gjenbygge landet. Han omgjorde reformene til Amanullah Khan til fordel for en mer gradvis tilnærming til moderniseringen. I 1933], derimot, ble han myrdet i et hevndrap av en student i Kabul

[[Zahir Shah|Mohammed Zahir Shah]], Nadir Khans 19 år gamle sønn, overtok tronen og regjerte fra [[1933]] til [[1973]]. Inntil [[1946]] styrte Zahir Shah med hjelp av sin onkel [[Sardar Mohammed Hashim Khan]], som holdt stillingen som statsminister og fortsatte politikken til Nadir Shah. I 1946 overtok en annen onkel som statsminister, [[Sardar Shah Mahmud Khan]]. Han begynte et eksperiment som tillot større politisk frihet, men forsøkte å reversere politikken da den gikk lenger enn forventet. I [[1953]] ble han erstattet som statsminister av [[Mohammed Daoud Khan]], kongens fetter og svigerbror. Daoud forsøkte å få til et nærere forhold til [[Sovjetunionen]] og en mer fiendtlig holdning til [[Pakistan]]. Uenigheter med Pakistan førte til en økonomisk krise og han ble bedt om å trekke seg i [[1963]]. Fra 1963 til 1973 tok Zahir Shah en mer aktiv rolle.

I [[1964]], gjorde kong Zahir Shah kjent en liberal grunnlov som innførte et tokammers parlament der kongen utpekte en tredjedel av representantene. Folket valgte en tredjedel og resten ble valgt indirekte gjennom provinssamlinger. Selv om Zahirs «demokrati-eksperiment» produserte få reformer som ble værende, tillot det fremvoksten av uoffisielle ekstreme parti på både høyre og venstresiden. Disse inkluderte det kommunistiske [[Afghanistans demokratiske folkeparti]] (ADFP), som hadde tette ideologiske  bånd til Sovjet. I [[1967]] ble ADFP splittet i to store rivaliserende fraksjoner: [[Khalq]] (''mengden'')-fraksjonen ble ledet av [[Noor Mohammed Taraki]] og [[Hafizullah Amin]] og støttet av elementer innen militæret, og [[Parcham]] (''flagget'')-fraksjonen ledet av [[Babrak Karmal]]. Splittelsen reflekterte etniske, klasse og ideologiske delinger innen afghansk samfunn.